Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)
Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?
Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)
Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.» (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:
Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)
Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).
I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)
REFERANSER
Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf
Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell
Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389
Instagram ble lansert i oktober 2010 og har i dag over 80 millioner registrerte brukere. Instagram har hatt en enorm vekst som har ført til at flere nå omtaler det som et nytt sosialt nettverk. Det kan minne om Twitter, bare at man deler bilder istedenfor tekst.
“Instagram is a fun and quirky way to share your life with friends through a series of pictures. Snap a photo with your mobile phone, then choose a filter to transform the image into a memory to keep around forever. We’re building Instagram to allow you to experience moments in your friends’ lives through pictures as they happen” (Instagram1)I forrige uke var jeg på bursdagsfeiring til min niese som ble 14 år. Hun, som mange av hennes venninner, har alltid iPhonen tilgjengelig og legger hyppig ut bilder på Instagram. Ikke lenge etter jeg kom, forteller hun meg ivrig: ”Gjett hva jeg har fått da? jeg har fått 98 likes på et bilde på Instagram, det er ganske sykt da!?”. I forbindelse med ukens pensum og med denne samtalen friskt i minne ble jeg interessert i å se litt nærmere på synlighet/det å være populær på Instagram, hvor sosialt det egenltig er og hvordan synlighet reguleres.
I artikkelen ”Want to be on top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook” skriver forfatteren Taina Bucher om algoritmen EdgeRank som regulerer hva som er synlig på den enkeltes ”news feed” på Facebook. (Bucher 2012) Algoritmen sorterer, klassifiserer og rangerer hvilken informasjon de mener er mest relevant for den enkelte brukeren. Mye av innholdet i denne artikkelen er overførbart til for eksempel Instagrams ”Popular Page”.
Instagram er et teknisk system, og teknologien setter rammen for hva vi kan gjøre. Men det er mer presist å snakke om Instagram som et sosioteknisk system fordi systemet avhenger av menneskelig input og relasjon. Slik som andre sosiale medier er Instagram avhengig av at vi publiserer bilder, og vår interaksjon med hverandre. Men alt som blir publisert blir ikke like synlig. Instagrams ”Popular Page” sorterer, klassifiserer og rangerer på samme måte som EdgeRank, hvilke bilder som er mest populære til enhver tid og som kvalifiser seg for å komme på siden. Med en slik utvelgelse er det nødvendigvis et flertall som ikke blir synliggjort. Det er en ganske eksklusiv affere å komme på ”Popular Page”. Synlighet er konstruert som en belønning.
Mange bruker Instagram som en plattform til å vise frem flotte fotografier, til å opprette nye kontakter med for eksempel samme interesser eller for å dele bilder fra hverdagen med nære venner. Men mitt inntrykk er at det også er ganske mange, spesielt unge brukere, som kun har som mål å få mange ”likes” eller havne på listen over mest populære. Det er ikke alltid kvaliteten og originaliteten på bildet som er viktigst. I bunn å grunn handler det om et behov for å vise seg frem og bli sett av flest mulig. Det handler om synlighet men også om å «bli populær». Hvor synlig og hvor populær du blir reguleres blant annet av innebygde algoritmer. En algoritme er kort fortalt en oppskrift for å løse et problem. Man har et problem, å komme på siden over mest populære, som man ønsker å løse. Det finnes i utgangspunktet mange ulike måter å løse det på, men man må knekke koden Instagram har valgt å benytte og følge denne steg for steg (Bucher 01.11.12).
Akkurat hva Instagrams ”Popular Page” algoritme legger vekt på er hemmelig. Det finnes derimot en mengde spekulasjoner rundt hva som skal til for å havne på listen og tips for hvordan man kan øke sjansene for å havne der (”How to get on the popular page on Instagram”, ”How do you get on the popular page?”, ”Making the popular page on Instagram” , og mange flere). Antallet slike blogginnlegg, artikler og kommentarer viser at dette er et mål/ønske veldig mange har. Akkurat som i Facebooks EdgeRank er det ulike komponenter som er avgjørende for å nå målet. De ulike komponentene som går igjen når man spekulerer rundt Instagrams ”Popular Page” er:
(1) Antall ”likes”: Man må ha et visst antall likes og kommentarer på bildet
(2) Tid: De første minuttene er avgjørende. Jo flere likes man får rett etter bildet er publisert, jo større sannsynlighet er det for at bildet havner på ”Popular Page”.
(3) Antall ”followers”: En viss prosentandel av følgerne må like/kommentere. Dette for at det skal være mulig også for dem som ikke har så mange følgere.
(4) Konkurrenter: Sjansen for å havne på siden avhenger også av bilder publisert av andre til samme tid.
Om disse komponentene stemmer kan vi ikke være helt sikre på. Algoritmene som definerer hva som er mest populært, blant annet slik som Twitters Treds list, er ikke enkle tiltak, men er nøye utformet til å fange det utviklerne ønsker å fange opp (Gillespie T. 2011). Men hvorfor er ikke kvalitet og originalitet på bildene mer vektlagt? Er et ”pose”-bilde mer interessant enn et originalt og kunstnerisk bilde? Algoritmens syn på hva som er mest populært, samsvarer kanskje ikke helt med hva vi forventer er populært. Instagram forklarer algoritmen slik:
“The goal of the formula is to surface the most recently interesting photos based on a variety of variables. We do not simply count likes. It takes into account much more than that to make sure new people with fewer followers also have the chance of being discovered. We’re constantly tweaking the formula in hopes of surfacing interesting photos from all members of the Instagram community” (Instagram2).Instagram mener de gir alle en lik mulighet ”of being discovered”. Men det er klart det er lettere å bli oppdaget om du har flere følgere enn kun nære venner, og ikke alle bildene som blir publisert egner seg for et offentlig publikum. En profil på Instagram, som på Facebook, er i utgangspunktet offentlig. Forskjellen er at de aller fleste Instagrambrukere ikke endrer til privat profil. Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi ikke like opptatt av personvern på Instagram?
”Popular Page” algoritmen legger opp til at du har et stort nettverk av aktive brukere, samt en offentlig profil. Er det sosialiseringen som er det overordnede mål, eller er det synlighet og det å bli «populær»? For å bli mest mulig synlig må man ha mange følgere og mye tilbakemelding på bildene man publiserer. Det å havne på siden over mest populære er uten tvil den mest effektive måten å få sosial anerkjennelse, noe som vil generere flere følgere og naturlig nok muligheten for flere som liker og kommenterer bildene dine. Spesielt når det gjelder unge brukere, tror jeg en av grunnene til at de fleste har en offentlig profil er nettopp målet om å havne på listen. Det blir en slags konkurranse om å bli populær. Det handler ikke om å ha kontakt med venner på samme måte som på Facebook, men å bli fulgt av flest mulig, kjente og totalt fremmede. Det sosiale med Instagram kan etter min mening fort komme i skyggen av konkurransen om å få flest ”likes” og å havne på siden over mest populære.
Kilder:
Bucher, T. (2012): Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New Media & Society, publisert online 8. April, 2012 [Sist besøkt: 04.11.12]
Bucher, T. (01.11.12): ”Algoritmisk kultur. Sosiale medier som sosiotekniske systemer”. Forelesning ”Sosiale medier” 1. Nov 2012, Universitetet i Oslo.
Gillespie, T. (2011)Can an algorithm be wrong? Twitter Trends, the specter of censorship, and our faith in the algorithms around us, Culture Digitally: Examining Contemporary Cultural Production, 19. Oktober. http://culturedigitally.org/2011/10/can-an-algorithm-be-wrong [Sist besøkt 04.11.12]
Instagram1 . FAQ. What is Instagram? http://instagram.com/about/faq/ [Sist besøkt: 04.11.12]
Instagram2 . How the popular page works. http://help.instagram.com/customer/portal/articles/95746 [Sist besøkt: 04.11.12]
Begrepet Web 2.0, som ofte knyttes til Tim O’Reilly, beskriver nettsider som tillater brukerne å aktivt interagere med hverandre, og med innholdet på siden. Slike sider oppmuntrer til brukergenerert innhold, fordi de automatisk blir bedre, jo flere brukere som deltar aktivt.
Wikipedia blir ofte trukket frem som et svært vellykket eksempel på Web 2.0. I dette oppslagsverket på nett kan alle delta, og artiklene er under kontinuerlig endring.
Men når hvem som helst kan redigere artiklene, hvordan kan man vite at informasjonen Wikipedia tilbyr er nøytral og pålitelig?
Wikipedia gir alle den samme muligheten til å bidra, noe som gir mulighet for interessant kunnskapsutveksling, men også for «spamming» og sabotasje. Med sine over 23 millioner artikler, er Wikipedia et dugnadsleksikon som har vist seg å fungere, mot alle odds. Magasinet Nature viste i 2005 at artiklene ofte er av overraskende høy kvalitet, og oppslagsverket har vist seg motstandsdyktig mot sabotasje, blant annet i forbindelse med «The Isuzu Experiment».
Det store felleskapet av årvåkne bidragsytere får ofte æren for dette. Niederer og Djick hevder imidlertid i artikkelen ”Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, at Wikipedias suksess ikke først og fremst skyldes ferdigheter ved menneskene som deltar. Minst like viktig er kjennetegn ved de teknologiske verktøyene som strukturerer og opprettholder innholdet på siden. Disse programmeres til å kontrollere innhold som publiseres, basert på Wikipedias kjerneprinsipper, med mål om å sikre leksikonets kvalitetsstandard. Uten dette sofistikerte teknologiske systemet, ville Wikipedia blitt et kaotisk eksperiment, hevder forfatterne.
Niederer og Djick mener altså at Wikipedias suksess er resultat av en kombinasjon av den kollektive kunnskapen til bidragsyterne og den tekniske infrastrukturen, men at sistnevnte ofte undervurderes i analyser av oppslagsverket.
Artikkelen er interessant fordi den peker på de underliggende teknologiske mekanismene som er avgjørende for aktiviteten på Wikipedia, og på andre Web 2.0-plattformer som baserer seg på brukergenerert innhold. Sosiale medier har en demokratiserende effekt ved å la alle delta, og er en viktig arena for samhandling og samarbeid. De menneskelige brukerne bestemmer imidlertid ikke alene innholdet på slike medier.
Niederer og Djick minner oss på at teknologi ikke er nøytral. Skript og protokoller programmeres til å følge bestemte retningslinjer for å oppnå spesifikke mål, og legger på den måten i stor grad føringer for aktiviteten som foregår på sosiale medier. Dette er teknologiske mekanismer som er usynlige og oppfattes som naturlige for oss brukere, og som mange av oss derfor sjelden tenker over.
Kanskje bør vi være mer oppmerksomme på hvordan informasjonsteknologi former vårt daglige liv, hvordan vi kommuniserer, og hvilken informasjon vi får på internett?
Foto 1: Skjermdump Wikipedias forside, Foto 2. Mikeedesign/Creative Commons
Kilder:
Giles, Jim (2005): «Internet encyclopaedias go head to head». Nature 438, 900-901. http://www.nature.com/nature/journal/v438/n7070/full/438900a.html [Sist besøkt 30.10.12]
Halavais, Alexander (2004): «The Isuzu experiment». Blogg-innlegg. http://alex.halavais.net/the-isuzu-experiment [Sist besøkt 30.10.12]
Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): «Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system», i New Media Society 2010, 12:1368.
O’Reilly, Tim (2005): «What Is Web 2.0», O’Reilly Network, 30. September. http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html [Sist besøkt 30.10.12]
Wikipedia: «Wikipedia«. http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia [Sist besøkt 30.10.12]
«(…) de fleste søk, oppslag, klikk og sidevisninger på nett blir logget, lagret og analysert med varierende grad av identifisering av brukeren», skriver Datatilsynet i sin årsmelding for 2011 (2012: 10). Vår tilstedeværelse på nett kan med andre ord ikke lenger anses som konfidensiell og anonym, og Datatilsynet ønsker derfor bruk av nye virkemidler som fremmer personvernet i framtiden.
En av satsingene Datatilsynet derfor tar for fremtidige år er arbeid tilknyttet innebygget personvern som kort fortalt skal gjøre at virksomheter legger til rette for personvern i både utvikling og bruk av nye tjenester. Mer informasjon om årsmeldingen og fremtidige målsetninger kan du finne gjennom en oppsummering på Datatilsynets nettsider eller som PDF i sin helhet.
Animasjonen under, «Sharing Information: A Day in Your Life», er brukt på Datatilsynets nettsider for å enkelt forklare hvilke digitale spor vi etterlater oss i hverdagen. Se også blogginnleggene «Vi etterlater oss digitale fotspor!», «Interaktivitet – på bekostning av personvernet?» og «Den nye gullgruva» for mer informasjon om temaet.
Referanser:
Datatilsynet (2012): Datatilsynets årsmelding 2011 (PDF). Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Global/04_planer_rapporter/aarsmelding/aarsmelding2011.pdf (besøkt 26.10.12).
Datatilsynet.no (02.03.12): Årsmelding 2011: Innhold. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/ (besøkt 26.10.12).
Datatilsynet (02.03.12): Årsmelding 2011: 3. Tendenser og utviklingstrekk. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/3-Tendenser-og-utviklingstrekk-/ (besøkt 26.10.12).
YouTube.com (26.03.12): Sharing Information: A Day in Your Life. Tilgjengelig fra: http://www.youtube.com/watch?v=O5OsQsB7Hg4 (besøkt 26.10.12).
Det er mange ulike forståelser av begrepet personvern, og det finnes derfor ikke èn felles og god definisjon på hva det er. Skaperne av filmklippet nedenfor velger å definere det som “the right to be left alone, to control what other people know about us”.
danah boyd påpekte i et foredrag hun hold på SXSW i 2010 at ”people of all ages care deeply about privacy. And they care just as much about privacy online as they do offline” (boyd 2010). Dette er også hovedessensen i filmklippet. Filmen fungerer som en slags introduksjon til forskjellige problemer relatert til blant annet personvern, overvåkning, sosiale medier og ungdom. I tillegg er det en film der ungdom får uttrykt et ønske om å bli mer involvert og få en stemme i utformingen av politikken, blant annet ved å få dele deres innsikt og bekymringer om personvern på nettet.
I følge en artikkel skrevet i The Wall Street Journal er det å spionere på internettbrukere et raskt voksende fenomen på Internett. Det finnes nye verktøy ”that scan in real time what people are doing on a Web page, then instantly assess location, income, shopping interests and even medical conditions” (Angwin 2010). Denne informasjonen brukes blant annet i målrettet markedsføring. Med en slik overvåkning, kan vi egentlig kontrollere hva andre vet om oss? Synes folk det er greit at de blir overvåket på nett? Og er de egentlig klar over det?
En av ungdommene som er intervjuet i filmen har lansert et chatteprogram kalt Crypto Cat. I motsetning til Facebook-chatten, unngår dette programmet at en eventuell tredjepart kan overvåke informasjonen som utveksles. Les mer om Crypto Cat her. Les også om personvern og overvåkning på Facebook i Datatilsynets rapport ”Social Network Services and Privacy”.
Filmen er litt langt (15 min), men jeg synes den har mange interessante poeng.
Se også tidligere blogginnlegg om temaet: Interaktivitet – på bekostning av personvernet?, og Den nye gullgruva.
Referanser:
boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13
Angwin, J. (2010) The Web’s New Gold Mine: Your Secrets, The Wall Street Journal, 30. Juli.