//
hjem

Latest Post

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Publisert av ⋅

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:

Klikk for å få tilgang til Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Legg igjen en kommentar Analyse