//
arkiv

Arkiv for

Facebook – identitetsskaping blant kjentfolk

Selvrepresentasjon og identitetsskaping er en naturlig del av det sosiale samspill, og dette har blitt overført til nett og bruk av sosiale medier. Også på Facebook melder dette seg gjeldende. I den «virkelige» verden tilpasser man selvrepresentasjonen til mange forskjellige publikum. Man presenterer seg forskjellig for mennesker man har ulike relasjoner til, og forteller ikke nødvendigvis naboen alt man vil fortelle familiemedlemmer

Men hvordan kan man spesialtilpasse selvrepresentasjonen til forskjellige publikum når det aller meste man legger ut på facebook er åpent for hele vennelisten?

I Artikkelen «Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» av Shanyang Zhao, Sherri Grasmuck og Jason Martin, får vi noen svar på dette.

Forskerne forventet her at brukerne ville tilpasse sin facebookbaserte selvrepresentasjon til forskjellige publikum.

Det spesielle med Facebook er at man ikke er anonym. Som Zhao, Grasmuck og Martin påpeker i artikkelen, er Facebook et såkalt «nonymt» nettsted. Man står frem med navn, bilde(r), alder og annen personlig informasjon. Dette er det grunnleggende. Mange står også frem med politisk og religiøs overbevisning, og fyller ut interesser og skriver en kort beskrivelse av seg selv. Man kan også «like» emner, bedrifter, artister, filmer og egne sider eller grupper som fungerer som interne diskusjonsfora på Facebook. I det hele tatt er de fleste Facebookbrukere åpne om seg selv og gir ut en del grunninformasjon.

I tillegg til dette vil beskjeder som skrives offentlig være med på å bygge opp brukernes identitet. Beskjeder direkte til andre, eller fellesbeskjeder i form av statusoppdateringer er kommunikasjon ut til andre (veggmeldinger) eller rett og slett konstatering av standpunkt (statusoppdateringer) – beskjedersom viser hvem man er og hva man tenker på.

Ida Aalens forskningsresultater viser at disse beskjedene i all hovedsak er sosiale henvendelser. Brukerne vil sosialisere, og det er det som er det overordnede mål. Men identitetsskapingen og realiseringen av selvet spiller også en viktig rolle.

«Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» kom frem til at rundt 75 prosent av brukerne ville «vise, ikke fortelle» om hvem de var gjennom bilder og sosial interaksjon på siden. Dette støtts også av Aalens funn. Facebookbrukerne skaper dermed ikke bare sin identitet selv, men også gjennom andre – gjennom bildene andre legger ut og kommentarene andre legger igjen offentlig på profilen deres. Begges funn viser at et overordnet mål for brukerne er å vise verden hvor sosiale de er, og bygge seg opp sosial kapital.

Noe av det som kommer tydelig frem her er at facebookbrukerne som var med i undersøkelsen var opptatt av å knytte relasjoner ved hjelp av sin profil. I motsetning til dating-sider, som det ble sammenlignet med, var brukerne i disse funnene ikke opptatt av å skape romantiske relasjoner. Det var platoniske relasjoner – vennskap – som sto i fokus.

Ida Aalen viser til statistikk der man ser at de fleste har opp til fem relasjoner i den innerste krets, opp til 15 man er nært knyttet til, opp til 50 man ofte kommuniserer med, 150 man har relasjoner til, 500 man er på hils med, og opp til 2.000 man kan kjenne igjen ansiktet til.

Man kan kanskje si at Facebook er det daglige sosialliv overført til internett. Som Aalen påpeker, vil man luke ut samtaler som ikke angår en selv som støy på lik linje med de samtalene man overhører på trikken. Dermed er kanskje ikke alt som postes på facebookveggen verktøy for selvrepresentasjonen til profilens eier. De er heller med på å bygge opp den sosiale kapitalen – og viser at personen er sosial. Dessuten kan man jo også si at selvrepresentasjonen går på kryss av profiler.

Man skaper sin identitet sammen med andre, og man er kanskje mer ærlig ovenfor fremmede og perifere bekjentskaper enn man tror selv, siden man kommuniserer offentlig med nære bekjentskaper.
Kilder:

En kort bok om sosiale medier: Aalen, Ida

«Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» av Shanyang Zhao, Sherri Grasmuck og Jason Martin
http://astro.temple.edu/~bzhao001/Identity%20Construction%20on%20Facebook.pdf

Reklamer

Kommunikasjon på Twitter – frontstage eller backstage?

Norske kjendiser er godt representert blant de aktive brukerne av nettsamfunnet Twitter. Plattformen gir individer en unik mulighet til å kommunisere sine tanker og meninger til offentligheten, uten sensur eller redigering. Denne muligheten kan imidlertid i noen tilfeller også få negative følger for avsenderen.

En som fikk erfare dette tidligere i høst var John Arne Riise. Fotballspilleren mente han ikke ble hyllet nok, tok et oppgjør med sin hjemby på Twitter, og kalte ålesunderne arrogante. Utspillet fikk omfattende mediedekning, og spilleren valgte kort tid etter å trekke seg fra nettsamfunnet. Dette er bare et av flere eksempler på at et utsagn i sosiale medier kan føre til oppslag i massemediene.

Digital kommunikasjon

Måten vi kommuniserer på i sosiale medier ligner i stor grad måten vi kommuniserer på ellers, ansikt-til-ansikt. Det er imidlertid én viktig grunnleggende forskjell: innholdet på sosiale medier er digitalt (Aalen, ikke publisert: 97). Dette har i følge danah boyd fire viktige konsekvenser. For det første blir innhold automatisk lagret og arkivert. Det er også svært enkelt å kopiere og manipulere digitalt innhold. Innholdet er søkbart, og sist men ikke minst kan det oppnå svært stor spredning og bli synlig for et stort antall personer (boyd 2010: 7).

Det betyr at en melding på Twitter kan leses, kopieres og spres av hvem som helst i løpet av kort tid (dersom avsender har åpen profil, noe de fleste på Twitter har). Nettopp disse kjennetegnene ved digital kommunikasjon gjorde medieoppmerksomheten rundt utspillet fra Riise mulig – journalisten kunne ikke ha skrevet den samme saken på grunnlag av et tips om at Riise hadde klaget over ålesunderne til en kamerat.

Sosiale medier – frontstage eller backstage?

Sosiologen Erving Goffman (1959) sammenligner livet med et teater, og hevder blant annet at vi oppfører oss forskjellig i ulike typer situasjoner. Noen ganger er livet som å stå på en scene, frontstage, der alle ser deg, og du må oppføre deg i tråd med konteksten og din rolle. Andre situasjoner er mer som å være backstage, der man kan slappe av, og tre ut av sine roller. Dette er likevel situasjoner som krever mye av oss, fordi vi må følge med på folk rundt oss for å tilpasse vår oppførsel, noe Goffman kaller inntrykkshåndtering. Et eksempel på en frontstagesituasjon er et jobbintervju, eller for en kjent person som Riise, pressekonferanser og intervjuer med mediene. Backstage kan for eksempel være en middag med gode venner.

Sosiale medier har i følge Ida Aalen elementer av både frontstage og backstage. Elementer av backstage er for eksempel muligheten til å sende private meldinger, og å utforme personverninstillingene for sin profil, som kan gjøre at situasjonen oppleves som mer privat, og dermed mer avslappet (Aalen, ikke publisert: 87).

Som vi har sett har imidlertid de fleste, inkludert Riise, åpen profil på Twitter. Man kan derfor si at plattformen i de fleste tilfeller utgjør en frontstagesituasjon. Dette gjelder spesielt for personer som er kjente, og vet at mange interessert i hva de som offentlige personer har å si. Burde ikke egentlig Riise i lys av dette vært klar over at meldingene hans ville bli sett av mange og skape reaksjoner?

Hvem er publikum?

Inntrykkshåndtering er mer krevende i sosiale medier enn ved kommunikasjon ansikt-til-ansikt. boyd peker på tre kjennetegn som gjør det vanskelig å tilpasse seg de man kommuniserer med. For det første er publikum på sosiale medier usynlig, og vi kan derfor ikke vite sikkert hvem vi snakker til. For det andre er det vanskelig å opprettholde spesifikke sosiale kontekster. Kollegaer, venner, familiemedlemmer og journalister har tilgang til det samme innholdet, noe som fører til det boyd kaller kontekstkollaps. For det tredje fører mangelen på kontroll over konteksten til en sammenblanding av offentlig og privat. For eksempel kan en melding tas ut av sin kontekst på Twitter og brukes i en avisartikkel (boyd 2010: 10).

Faktum er dessuten at til tross for at man vet at kommunikasjon på sosiale medier kan lagres, kopieres, søkes frem og spres, behandles de likevel av mange som muntlige kanaler, et sted hvor man kan si nær sagt hva man vil. Sherry Turkle er blant de som har påpekt at vi på nett ofte føler oss i en mer privat setting enn det vi egentlig er:

“[…] at a screen, you feel protected and less burdened by expectations. And, although you are alone, the potential for almost instantaneous contact gives an encouraging feeling of already being together. In this curious relation space, even sophisticated users who know that electronic communications can be saved, shared and show up in court, succumb to its illusion of privacy” (Turkle 2011: 188, sitert i Aalen, ikke publisert: 90).

Forskning viser også at folk ofte ser for seg et publikum på sosiale medier som ikke nødvendigvis stemmer overens med de som faktisk kan lese meldingen. Det er vanskelig å kommunisere på Twitter når publikum kan være ”hvem som helst”, og brukerne ser derfor ofte for seg en venn, en idealleser, et felleskap, eller en fanbase. Dessuten hevder mange twitterbrukere at de skriver for ”seg selv”, fordi de oppfatter det å bevisst kommunisere med et bestemt publikum i tankene som ikke autentisk og lite troverdig (Marwick & boyd 2010: 119-120).

Twitter-råd fra NISO

Vi har sett at den digitale teknologien gjør det mulig å kopiere og spre ytringer i rekordfart, og at kjennetegn som usynlig publikum og kontekstkollaps gjør det vanskelig å tilpasse vår oppførsel, og dermed hvilket inntrykk andre får av oss i sosiale medier. I tilfeller der avsender er en kjent person kan dette føre til oppslag i massemediene.

Man kan si at Riise håndterte Twitter som en backstagesituasjon, hvor han kommuniserte med fansen og likesinnede, og hvor han også i stor grad fikk støtte fra sine følgere. Han undervurderte imidlertid sosiale mediers betydning som frontstage, offentlig forum, og en hyppig brukt kilde til saker for klikksultne nettjournalister.

Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) utformet i etterkant av Riise-saken en liste med råd til idrettsutøvere på sosiale medier. Et av rådene deres er rett og slett å spørre seg selv om man ville sagt det samme på direktesendt tv, og NISO har dermed klart definert aktivitet på sosiale medier som en frontstagesituasjon for idrettsutøvere.

REFERANSER

Aalen, Ida: En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

boyd, danah (2010): ”Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications.” I Networked Self: Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Red. Papacharissi, Zizi.

Goffman, Erving (1959): The presentation of self in everyday life. New York, NY: Anchor Books.

Marwick, Alice E. & boyd, danah (2010): ”I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience”, i New Media Society 2011 13:114.

«Real names» – hvor kommer brukernes interesser inn i dette?

Teamet “ekte navn” eller “real names,” har skapt stor debatt blant sosiale medier eksperter så vel som mannen i gata.  De sosial nettverkene Google + og Facebook har begge retningslinjer som til sier at du må bruke ditt ekte navn. Årsaken til bruk av autentiske navn handler blant annet om å unngå bruk av falske profiler, fremme høflighet og ansvarlighet, samt å skape tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet.

Google + har gått så langt som å slette personer som opererer med falsk identitet.

Jamie Beckland sier at Google misforstår menneskets behov for et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping.  Danah Boyd går enda lenger ved å si at disse retningslinjene er et maktmisbruk på brukernes sikkerhet.

Det Beckland påpeker er at ekte navn begrenser brukerne; fordi et enkelt navn vil aldri være i stand til å inneholde alle aspekter av hvert enkelt menneske. Med andre ord handler dette om faren ved å bli stigmatisert inn i en rolle, ved at du bare deler en spesiell del av deg selv.

”… the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made avaliable to the entire world. In other words the most boring, unimportant, and universal version of yourself.”

Konseptet med bruk av ekte navn, fører dermed til at dine utsagn er festet til din identitet. Noe som muligens gjør det vanskelig å endre det bildet av deg selv som allerede er der. I den ekte verden er ikke uttalelser offentlig, vedvarende og festet til din identitet. Derfor blir det ikke det samme problemet.

Beckland vinkler dette inn på hvordan noen kjendiser endrer ”image,” ved å  bytte artistnavn. Hvordan de får muligheten til å ”starte på nytt,” ved å skape nye identiteter under så kalte ”nick names.” Hvis vi sammenligner dette med det å bruke pseudonymer/nick names på sosiale nettverk og det å bruke ekte navn, ser vi at bruken av ekte navn hindrer oss i større grad i å være i stand til å ”kaste” gamle versjoner av oss selv.

Danah Boyd drar det enda lenger ved å si at dette er maktmisbruk ovenfor brukernes sikkerhet. Hun mener at det handler om folks rett til å beskytte seg selv og at Facebook og Google + er forpliktet til å ta hensyn til sikkerheten til brukerne sine.

Hun begrunner dette med at det faktisk finnes mennesker som trenger den anonymiteten et ”nick name” eller et pseudonym gir. For eksempel mennesker som har vært offer for overgrep, aktivister, kvinner og barn. Når det ikke er ønskelig å være identifiserbar og dette er en av kriteriene, undergraves folk sikkerhet. Derfor kan dette anses som misbruk av makt i følge Boyd.

Når det kommer til aktivister får dette lang større konsekvenser. Prinsippet med å bruke ekte navn gjør det umulig for mange menneskerettighetsaktivister fra for eksempel Kina å bruke disse sosiale nettverks plattformene. Det å utgi seg for å være den man er i en slik situasjon kan være en stor risiko som de fleste muligens ikke ønsker å ta.

For å gå litt tilbake til noe som jeg finner svært interessant i denne debatten. Så snakker Alexis C. Madrigal om det at dine uttalelser på Facebook og Google + er vedvarende og derfor også knyttet til din identitet igjennom ditt navn. Det påpekes at begge tjenestene gjør det mulig å endre innstillinger for å gjøre dine uttalelser mer eller mindre offentlig. Dette løser noen problemer. Men det som kanskje er det største problemet og som kanskje ikke så mange har tenkt over er at uansett om du endrer på innstillinger og uansett om ikke alle kan se de så er uttalelsene knyttet til deg. Informasjonen er fortsatt registrert. Dette betyr at det kan være mulig å få tak i dette, på en eller annen måte, om det er noen som har stor interesse for det.

I tillegg til dette har det i det siste vært en del fokus rundt det at det er mulig at Facebook (for eksempel) gjør feil. Som da de ble anklaget for å ha spredd så kalte ”messages” på tidslinjen til forskjellige brukere. Dette ble avkreftet. Men med tanke på at dette faktisk kan være mulig, kan man begynne å lure på om ekte navn kanskje er for risikabelt? I tillegg gjør det brukerne mer statiske når redselen for å ikke opptre i tråd med de uskrevene normene og reglene får slippe til.

Og når det blir slik, at brukerne er statiske. Går dette da utover ytringsfriheten? Blir mennesker da redde for å uttrykke det de egentlig mener? Trenger vi anonymitet for å ta være på og tillate ytringsfrihet? Eller handler det om at vi må være identifiserbare for å kunne uttrykke oss? Hvis vi tenker på Den Arabiske våren og kampen om menneskerettigheter og demokrati, er det ikke da nødvendig at vi åpner opp for en mer anonym måte å bruke nettet på?

Kanskje alt bunner i Google og Facebook’s egoistiske tanke gang, om at det er lettere å selge oss til annonsørene?

Referanser:

Beckland, J. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra:
http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/

Boyd, D. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html

Flaathen, G. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4188384.ece

Madrigal, A. C. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/

Mills, E. (2012). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://news.cnet.com/8301-31921_3-57394865-281/sxsw-debate-social-networks-must-require-real-names/

Vis meg dine venner og jeg skal si deg hvem du er

Supermann

Skal man være seg selv, eller den beste versjonen av seg selv? (CC-lisensiert)

Facebook brukes i dag til å knytte nye bånd, og til å vedlikeholde de eksisterende. Man er Facebook-venn med både nære venner, familie, nye og gamle kolleger, gamle klassekamerater og mer perifere bekjente. Men Facebook brukes også til å knytte nye relasjoner, og til stille nysgjerrigheten. Man leter opp den nye kollegaens profil på Facebook før hun begynner på arbeidsplassen, man legger til «han kjekke» man traff på fest på lørdag og man snoker på eks-kjærestens nye kjærestes profil. Alt for å få et slags inntrykk av hvordan denne personen er, uten faktisk å trenge å bli kjent med han eller henne.

Når man presenterer seg selv på Facebook prøver man ofte å framstå som den beste mulige versjonen av seg selv. Denne måten å tolke hvordan man fremstår på i sosiale medier kalles «idealisert virtuell identitet». Bildene man legger ut viser at man er slank, aktiv og attraktiv, kun de mest flatterende bildene legges ut, bildet av dobbelthaken og kvisen på nesa sensureres. Statusoppdateringene handler om hvor mye man trener, hvor flink man er på skolen, eller hvor utrolig kult det var på festen sist helg. Man «liker» interessante bøker og smale filmer. Og man legger ut masse bilder fra den sommeren (for to år siden) da man var på ferie på et spennende og eksotisk reisemål (der det alltid var bra vær). Man ønsker å gi et best mulig digitalt førsteinntrykk av en selv.

Men en Facebookprofil eksisterer ikke alene. Man er en del av et sosialt nettverk, der hva Facebookvennene sier om en, hvilke bilder de legger ut og hva de skriver til en, former brukerens personlighet. Relasjonen mellom en selv og Facebookvennene er også med på å forme hvordan man oppfattes. I tillegg til relasjonen til vennene har også typen Facebookvenner påvirkning på hvordan man fremstilles. Attpåtil antallet venner sier noe om hvordan man blir oppfattet. For få venner kan tolkes at man er usosial, mens for mange kan ses på som at man prøver for hardt. Forsøk har vist at en Facebookprofil med mange attraktive Facebookvenner også ses på som mer attraktiv selv. Og det at noen skriver på profilen at man er flink til å stå på ski veier mye tyngre enn at man selv sier at man er aktiv og sporty.

Så hvordan kan man som Facebookbruker gi den beste representasjonen av seg selv? Skal man male alt rosenrødt og pynte litt på sannheten? Eller skal man være dønn ærlig og legge ut alt slik det er, uten filter? Skal man kanskje avstå fra å legge ut noe som helst, slik at man kun defineres ut i fra de andre brukerne? Og hva er egentlig viktigst, å vise hvem man egentlig er, eller å vise hvor bra man kan være?

Referanser:
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

Facebook: En miks av sosiale sfærer og (for) mange hensyn å ta?

På Facebook er det mange som har vidt forskjellige mennesker, som tilhører forskjellige sosiale sfærer, i sin venneliste. Det kan for eksempel være nære venner, bekjente, kollegaer og familie. Den miksen av folk vennelisten din representerer kan by på utfordringer for deg som deltaker på sosiale nettsted, noe jeg tror alle har hatt erfaringer med. For hvem er det egentlig du henvender deg til når du legger ut bilder, deler linker og oppdaterer statusen din?

Ida Aalen skriver i utkastet til En kort bok om sosiale medier at det er enklere å identifisere sitt publikum ved ansikt-til-ansikt kommunikasjon enn i sosiale medier. Dermed blir det også enklere for oss å velge oppførsel fordi vi kjenner vårt publikum, sammenliknet med for eksempel Facebook (eller andre sosiale nettsteder) hvor det er verre å identifisere hvem som faktisk er vårt publikum (Aalen: 88-89). Hvilken oppførsel som da blir ”riktig” eller passende, kan være en utfordring for brukeren.

Normen for mange på sosiale medier er å fremstå personlig og autentisk – samtidig som det kan være vanskelig å vite hvor grensen skal gå. Del erfaringer, men ikke for trivielle erfaringer. Hvor mye jobbrelatert informasjon bør (og kan) deles? Og hvor personlig skal man være for å fremstå interessant, men ikke for utleverende? På toppen av det hele består kanskje vennelisten din av både kollegaer, dine foreldre, din ekskjæreste, gamle skolekamerater som du egentlig ikke har noe forhold til, øvrige bekjente, og naturlig nok, dine beste venner.

Foto: Dan Taylor (CC-lisensiert)

Sosiologen Erving Goffman mener at sosiale sammenhenger mer eller mindre kan være stramt eller løst definert og at det er klare regler for hvordan man skal oppføre seg hvis de sosiale sammenhengene er stramt definert. Hvor du er og hvem du er sammen med, det vil si konteksten, forteller noe om hvordan du bør oppføre deg. I løsere sosiale sammenhenger er ikke normene så klare (Aalen: 90). Facebook er et sosialt nettsted hvor det er mindre tydelige føringer på hva som passer seg eller ikke og det blir dermed mer opp til brukerne å definere hva som er den sosiale sammenhengen, ifølge Aalen (91). Men fordi sosiale medier legger til opp til mange-til-mange kommunikasjon, hvor ditt potensielle publikum er sammensatt av ulike sosiale sfærer (jf. spredningen i vennelisten nevnt ovenfor) kan det være vanskelig å manøvrere sin oppførsel slik at den tilpasses alle.

Funn viser at brukere på Facebook ser for seg en mindre del av sine Facebook-venner som det faktiske publikummet, enn det totale antallet vennelisten består av (Aalen: 89). De færreste tar med andre ord tilsynelatende lite hensyn til alle som i utgangspunktet har mulighet til å få med seg hva du deler og hvordan du oppfører deg. Eller?

Som Ida Aalen også presiserer i sitt utkast, finnes det grep på Facebook som muliggjør en viss sortering av sin venneliste og dermed opprette visse skiller av ulike sosiale sfærer (Aalen: 92) Samtidig er det tydelig at dette er en nokså tungvindt og fortløpende prosess som det er naturlig å tro at de fleste av oss ikke praktiserer. På den andre siden mener norske brukere selv at de tenker nøye gjennom hva de legger ut (Aalen: 93). Dette kan dermed likevel tyde på at de også har gjort seg opp noen tanker om at de kan nå ut til et særdeles variert publikum på Facebook. I det minste mener de det selv.

Kan dette være en del av en forklaring på at så mange som åtte av ti personer oppfattes som ”lurkers” i sosiale medier? Er folk bevisste på at det de publiserer vil leses av både ekskjæresten, onkelen, familievennen og kollegaen – og at de dermed avstår fra hyppige statusoppdateringer og kommentarer? Eller er det helt umulig å ta slike «hensyn»?

Referanser
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

Sladder eller slacktivisme?

Lurking, social grooming eller slacktivisme på gang? Foto: Ed Yourdon (CC-lisensiert)

Vi gjør i stor grad det samme i sosiale medier som vi gjør i det virkelige liv – småprater med andre, holder kontakt med gamle kjente, og deler gode minner. Hva med de som er mer opptatt av valget i Venezuela enn i gamle klassekameraters gjøremål?

Studier har vist at det er hverdagslig småprat som dominerer i statusoppdateringer og tweets, og at det igjen er flere lurkers enn det er folk som deler denne hverdagslige småpraten. 80% twitterbrukere tvitrer hverdagslige gjøremål og observasjoner; 20% deler linker og informasjon. Men småprat med kompisene og snoking på eksen er neppe nok til at Facebook og Twitter møter forbud eller stram sensur i flere land.

Les videre

Anonymitet + autentisitet = umulig?

Framveksten av Internett har skapt debatt rundt identitetsfremvisningen vår. Etter å ha vært forankret i sosiale relasjoner ansikt til ansikt, har vi nå mulighet til å kommunisere uavhengig av tid og rom. Det vil si at vi kan være fysisk tilstede et sted, men et helt annet sted mentalt og emosjonelt. Uten mulighet for å tolke kroppslige signaler, frykter man at Selvet og måten vi representerer oss på er ulik på og av nett (”online” og ”offline”).

Den amerikanske sosiologen Erving Goffmann blir ofte referert til når det er snakk om identitet på nett. I ”Vårt rollespill til daglig” (1974) sammenligner han virkeligheten med en teaterscene, og sier at for at andre skal få et inntrykk av en, må man uttrykke seg. Han er opptatt av at man til enhver tid utfører opptredener og spiller ulike roller, såkalt inntrykksstyring.  Spørsmålet blir da hvorvidt – og i så tilfelle i hvor stor grad man er ekte, ærlig og autentisk på nett.

Nancy Baym sier at det ofte forventes at man er mindre ærlig på nett enn i ansikt til ansikt-interaksjon, blant annet fordi man har mulighet til å pynte på sannheten og selektere kun de sidene ved seg selv man ønsker å framvise for andre. Forskning tyder likevel på det motsatte, at man faktisk avslører mer av seg selv online enn offline fordi det sosiale presset som følger med ansikt til ansikt-kommunikasjon reduseres på grunn av teknologien i form av separasjon fra samtaleobjekt, tidsforsinkelser og få holdepunkter å tolke ut fra (2010).

Baym sier også at den viktigste identitetsmarkøren på nett er navnet ditt (209, s. 109), og eksempelvis på Facebook blir man tvunget til å registrere en profil med ekte navn. Facebook-skaper Mark Zuckerberg har også uttrykt i et intervju med David Kirkpatrick til boken ”The Facebook Effect” at det er ønskelig at nettbrukere kun skal ha én identitet online, fordi det oppfordrer dem til å være mer autentiske.

Image

Samtidig sier Baym at ”the sense of safety in anonymous sites may be important for honest self-expression” (2010, s. 116), og jeg stiller da spørsmål ved nødvendigheten av å bruke sitt ekte navn for å være autentisk? Eller sagt på en annen måte, kan man være autentisk om man er anonym på nett?

Autentisk på nett i dag blir automatisk assosiert med å være så lik deg selv online som offline som mulig. Men hva om anonymitet faktisk sørger for et mer autentisk selv, ved at man blir friere til å uttrykke hva man egentlig tenker og føler? I dag er brukere vant til å opptre med en enkelt identitetsversjon hvor man filtrerer seg selv utfra sosiale forventninger knyttet til navnet sitt og den personen man framstår som offline. Er det da slik at man ville opptrådd mindre og dermed blitt både mer ærlig, ekte og autentisk dersom man var anonym?

REFERANSER:

Baym, Nancy K. 2010. Personal connections in the digital age. Cambridge: Polity Press

Goffman, Erving. 1974. Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax

Interaktive mediesamfunnet

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

“Media i samfunnet” av Schwebs og Østbye blir begrepet sosial interaksjon beskrevet:

«Vi må samhandle med andre mennesker for å få kunnskap om verda utanfor. Men samhandling er også nødvendig for at vi skal lære oss sjølve å kjenne.» (Schwebs, og Østbye 2007:109).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2010

Med det er vi avhengig av samhandling/kommunikasjon for å oppnå kunnskap. Dette ser vi i det daglige hvor vi deler, utveksler kommunikasjon og kunnskap på nett. Slik som ulike nettsamfunn med deling av bilder, musikk, videoer.

I følge Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation støtter de med at deling er noe som er grunnleggende for å være sosial. Sosial interaksjon er en «normal» handling, vi har alltid delt kunnskap og informasjon med andre, dette er vår natur.

Vil ikke denne teorien bli motstridene ved dagens nett-interaktivitet, sett av bruken fildeling av musikk, og film? Beveger vi oss ikke mot stjeling av andres åndsverk? Deling hevder Jenkins, Ford og Green har ingen sammenheng med web 2.0 (betegnelsen som gjør aktiviteten fildeling mulig, som jeg kommer tilbake til).Er det da teknologiens «skyld» som gjør deling av bl.a filmer, musikk mulig? I følge Nancy Baym kan vi si det er “sammensmeltingen” av teknologien og personene, det er ikke teknologien i seg selv som har skylden for fildeling. Teknologien og mennesker har sammen skapt denne utviklingen (Baym 2010). (Se lengre nede).

Med teknologiens høye intensitet har store endringer i samfunnet funnet plass. Med dagens samfunn, om vi definerer det med; Informasjonssamfunn, nettsamfunn eller mediesamfunn har kommunikasjonen endret seg på mage måter.  Som vi er kjent med, er interaktiviteten på nett i stadig utvikling. Jeg liker å å si; det  interaktivt mediesamfunn.

«Vi er ikke lengre passive mottakere av informasjon – nå forteller vi om livets hendelser på blogger og sosiale medier som Facebook “ (Illustrertvitenskap nr14/2010: 74).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Hva menes med aktive brukere? Er vi aktive som deltakere i nettsamfunn, eller er vi aktive ved at vi bruker Internett ved å kikke rundt, delta i hyperteksten, generell deltakelse? Innenfor medieteorien finnes det ulike perspektiver rundt nettdeltakelse. I følge Jenkins, Ford og Green bruker vi nettet ved å skikke, høre -vi er «lurkere». Videre definerer de også kikkerne som ikke direkte interaktive. De er passive. Dette kan sies at det er kombinasjonen av passiv og aktiv deltakelse som gjør det mulig for aktive brukere å skape innhold på nett.

I følge Jenkins, Ford og Green finnes det ulike plattform, hvor det sies at det kommer helt an på situasjonen, det kommer an på hvilken plattform som tas i bruk, og dermed oppstår det ulike nettbrukere. Det er vanskelig å si at en ER aktive eller passive, nettopp fordi det kommer an på valg av plattform. Det kan tenkes at en passiv bruker fokuserer på leting av at informasjon, artikler og nyheter, mens ved aktive brukere deltas det i ulike nettsamfunn, bl. a deling av bilder, filmer og musikk.

Eks:  youtube. I henhold til denne teorien tar vi opp youtube som både passiv og aktiv. Youtube er først og fremst en deltakende side. De aktive brukerne laster opp, deler musikk, filmer osv. I lys av teorien ovenfor, vil  ikke denne aktiviteten funnet plass hadde det ikke vært for kikkerne (de passive brukerne). Videre legges det også vekt på at kikkeren i dette tilfelle er aktive brukere. Youtube, som nevnt er er en aktiv plattform med en avhengighet av brukerens produksjon med deling av film, musikk, videoer osv. Tilbake til at kikkeren er aktiv, vil det si at kikkerne på youtube er mediepublikum som kun “lurker” rundt (Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation).

Et viktig aspekt her, er videreutviklingen av internett. Den aktive plattformen ville ikke funnet sted hvis det ikke hadde vært for Tim O`Reilly.  Det var han som lanserte samfunnet vi står overfor i dag; Det interaktiv mediesamfunnet.  Med Tim O`Reilly utviklet internett ved overgangen publiseringsmedium til et interaktivt medium (Web 1.0-web2.0). Nå var det ikke kun enkle søkemotorer, men en brukerutvikling, hvor deltakelse via nettsamfunn ble til.

Van Dijck med sin motstridene teori mot web 2.0,  hevder han at det kun er 20% som er aktive brukere, mens 80% er passive brukere (Van Dicjk 2009). Vi kan her knytte samen teoriene av Van Dicjk og Jenkins:

Jenkins ser på de passive brukerne som et resultat av produksjon. De aktive brukerene kan ikke produsere uten de passive (Jenkins, Ford og Green (i trykk) What Constitutes Maeaningful Participation).

Hvordan vil dette se ut i praksis? La oss igjen ta for oss youtube og Jenkins teori, finner vi som nevnt både passive og aktive brukere på denne siden hvor youtube kan konkluderes som et blandingsplattform: De passive kikker og klikker rundt, ser på ulike delinger av underholdning, musikk, videoer. De aktive legger ut denne aktiviteten. Dette kan vi også sette sammen med Van Dicjk sin prosentdeling; 20 % av brukerne er produsenter av innholdet, dermed er de avhengig av de 80% passive deltakerne som tar del i innholdet ved å kikke og klikke på websiden. Konklusjon -youtube hadde dermed ikke hatt produksjon.

Hvis vi beveger oss lengre inn i deler-kulturen, synes jeg fildeling er på sin plass å drøfte. Er ikke dette et levende bevis på at brukere er i stor grad aktive?

Studiet til Oberholzer-Gee og Strumpf konstaterer det åpenbare: Teknologi for fildeling har ført til betydelig svekkelse av opphavsrettsvernet. Fildeling gjør det vanskeligere for artister og utgivere å sikre at de får betalt for hvert distribuerte eksemplar av et åndsverk

(Rossen, Eirik. Fildeling er bra for hele samfunnet. It-bransjens nettavis. Hentet fra http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet).

Vi har lenge hørt media omtale konsekvensene som har forekommet ovenfor artistene; fra salg av musikk, både i form av CD-plate og på nett, til nå større konserter på kryss og tvers. Artistene faller tilbake på den gamle måte hvor artistene måte arrangere konserter.  Som det sies i utdraget av Eirik Rossen i digi.no, har dette påført økonomiske konsekvenser for artistene selv og musikkindustrien.

Tilbake til Tim O`Reillys utvikling av Internett, med web 2.0, lar teknologien det mulig for nedlasting og deling av musikk. Hvordan kan vi sette fildeling ut fra et teoretisk perspektiv? Må vi se dette i lys fra teknologiens skyld? eller er det menneske-skapt?

Nancy Baym, fra boken –Personal connections in the digital age- omtaler teknologien og personene som en skapt av denne interaksjon på nett. Det er ikke teknologien i seg selv, men det er kombinasjonen av teknologien og oss, hevder Baym. Videre presenterer hun Nick Carr og den teknologiske determinismen som motstridene teori:

 “Carr`s essay is in keeping with a long-standing tradition of technological determinism  in which the technology is conceptualized  as an external  agent that  acts upon  and changes  society” (Nancy Baym 2010:25).

Det teknologiske deterministiske perspektiv tar opp teknologien som fokus, det er den som er pådriveren av samfunnsutviklingen. Baym referere også til teori som motsier teknologisk determinsime i avsnittet “social construction of technology”.

 “One focus of social constructivism is how social forced influence the invention of new technologies” (Nancy Baym 2010: 39).

Samfunnet er pådriveren. Samfunnet, menneskene finner opp ny teknologi av teknologien vår.  Sett fra det teknologiske perspektivet konkluderes youtube som et “teknologisk verktøy” som videre er en plattform for kommunikasjon og deling av informasjon og kunnskap.

Sett fra sosial konstruktivisme tar samfunnet i bruk teknologien for alt det er verdt, slik vi i dag operer med begrepet sosial interaksjon.

Sosial interaksjon, interaktive mediesamfunn er definisjoner vi ikke kommer foruten. Det vi vet, er at samfunnet har endret seg, noe det fortsatt gjør med stadig økning av brukernes feedback og interaktivitet, hvorvidt brukerne er passive eller ikke.

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Referanseliste

Bendix, H. (2010) Illustrertvitenskap nr.14. Oslo: Bonnier Publications AS

Baym, N. (2010) Personal connections in the digital age. Cambridge: Polity Press.

Tim O`Reilly (30.09.2005) “What Is Web 2.0”. URL: http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html (Hentet 07.10.2012).

Eirik Rossen “ Fildeling er bra for hele samfunnet”. URL: http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet (Hentet 07.10.2012).

Ford, S., J. Green & H. Jenkins (i trykk).

Kapittel 4: “What constitutes meaningful participation?”. I: Spreadable Media. New York: NYU Press.

Schwebs, T., & H. Østbye (2007) Media i samfunnet. Oslo: Det norske Samlaget.

Fribi: Godt, gratis og gavner alle?

I lys av artiklene som stod på pensum i faget ”Sosiale medier” uke 40, som i stor grad tok for seg temaer innenfor deling i sosiale medier, ønsker jeg i dette blogginnlegget å diskutere appen ”Fribi”.

I Oslo finnes det mange som er glad i å saumfare secondhand-butikker og loppemarkeder for gamle og glemte skatter fra en svunnen tid, men loppemarkedsesongen er kort og skjortene på Velouria Vintage koster, vel, ja… skjorta. I USA har nettsteder som Craigslist.com og liknende sider blitt fora hvor folk utveksler alle mulig tjenester, bytter, selger og gir bort ting. Selv om det finnes en norsk utgave av Craigslist har denne aldri tatt helt av. Man har riktignok en tilsvarende side på Finn.no, nemlig ”gis bort” – her kan folk bli kvitt sofaer, pianoer og andre tunge gjenstander de ikke lengre har behov for ved å gi dem bort ”mot henting”. Fordi, det er vel ikke til å stikke under en stol – nordmenn elsker å ting!

Les videre

Facebook som digital minnebok

Delekulturen på sosiale medier har ikke bare positive sider. Ved å legge ut personlig informasjon, bilder og statusoppdateringer på sosiale medier som Facebook, gir vi fra oss verdifull informasjon om vår profil. Flere har påpekt det problematiske i at det er de som står bak plattformene for sosiale nettverk som bestemmer vilkårene for bruk av disse dataene, og ikke brukerne selv.

Til tross for dette deler vi altså gladelig små og store hendelser i våre liv på Facebook. Hvorfor er det egentlig så viktig for oss å dele all den informasjonen vi gjør på sosiale medier?

PBS Idea Channel presenterer en mulig forklaring i klippet under. Vår identitet er nært knyttet til våre minner, og de opplevelsene vi husker former vår oppfatning om egen identitet. Ved å fungere som en slags ekstern hukommelse, konstruerer Facebook på et vis vår identitet for oss. I tillegg gjør Facebook det mulig å presentere vår konstruerte identitet for et større antall personer enn vi faktisk kjenner i den ikke-medierte virkeligheten. Dermed kan man si at de tilsynelatende trivielle personlige statusoppdateringene Facebook er fylt av faktisk er svært viktige for personene som deler dem, som del i formingen av deres ”digitale jeg”.

Reklamer