//
arkiv

Arkiv for

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
http://www.ungdomsforskning.no/Download/1-2011/Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Begrenser Facebook muligheten for politisk engasjement?

Nora Younis ble en av nøkkelkontaktpersonene til internasjonal presse i den arabiske våren gjennom blogg og Twitter. Skjermdump fra Younis’ Twittter-profil.

Den 25. januar 2011 var den egyptiske menneskerettighetsaktivisten, journalisten og dekket den pågående revolusjonen der. To dager senere dro hun hjem til et land i fullt opprør, og startet med grundig rapportering av bloggeren Nora Younis i Tunisia og hendelsene via bloggen sin og Twitter. Gjennom sosiale medier bidro hun til å organisere, kommunisere og kaste lys over utviklingen i Egypt. Lite visste hun da at hun skulle komme til å bli en viktig kilde for internasjonal presse, og en av de mest sentrale personene i det som senere blir omtalt som den egyptiske våren.

Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også Barack Obamas suksessvalgkamp i 2008, hvor Facebook i stor grad ble brukt til både å mobilisere velgere og samle inn midler til valgkampen, har gitt kjøtt på beina til de som hevder at sosiale medier er på vei til å bli toneangivende i politisk kommunikasjon.Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger blir i stadig økende grad spådd en viktig demokratisk rolle, og i den arabiske våren ble disse lovprist. Fordi Internett og de ulike nettjenestene som kom med Web 2.0 har åpnet for interaksjon, deltakelse, lett tilgang til informasjon og nye måter å kommunisere på fikk opposisjonen i Egypt muligheten til å sende ut oppfordringer til nye demonstrasjoner uten at myndighetene kunne gripe inn. Som Howard & Hussain sier: «Digital media became the tool that allowed social movement to reach once-unachievable goals» (2011).

Denne maktforskyvningen til fordel for den enkelte borger har ført til en stadig pågående debatt om sosiale mediers virkning på politisk deltakelse. På den ene siden hevdes det at sosiale mediene og publiseringstjenestene har gjort formidling av eget innhold mulig, økt tilgjengeligheten av informasjon kraftig, skapt rom for diskusjon for den gjengse borger og dermed gjort deltakelse på den politiske arenaen lettere. Samtidig stiller kritikerne spørsmål ved hvorvidt sosiale medier egentlig forandrer offentligheten og politikken.

I artikkelen «Why the Internet Is Bad for Democracy» kritiserer Eli Noam det tilsynelatende enstemmige synet om at Internett er bra for demokratiet. Han sier at «they observe a “micro” behavior and jump to a “macro” conclusion. They think that if something is helpful to an individual or group, it similarly affects society at large, when everyone uses it» (2005). Samtidig som at han er enig i at nettet har ført til at politisk aktivitet både er enklere og billigere, mener han at det kan være vanskeligere å bli hørt dersom alle har mulighet til å uttale seg, og frykter at det kun er elitens standpunkter som vil være synlige. I tillegg mener han at «just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises» (2005).

Memeer ironiserer ofte over ulike temaer, her slacktivsme.

Et kjent begrep som ofte dukker opp i debatten om politisk engasjement gjennom sosiale medier, er «slacktivism». Betegnelsen brukes om såkalt «feel good»-innsats man gjør for å føle at man engasjerer seg, vanligvis på nettet, men som krever minimal innsats eller investering (både økonomisk og personlig) og som har liten eller ingen betydning for den faktiske saken. På eksempelvis Facebook vil det være å trykke på «liker»-knappen eller svare ja til et arrangement, uten å nødvendigvis engasjere seg ytterligere, som å faktisk delta i en demonstrasjon eller donere penger til et bestemt formål. Et eksempel som ofte trekkes fram er «KONY 2012»-aksjonen på Facebook tidligere i år, som gikk ut på å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda for å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredte seg internasjonalt veldig raskt, men førte ikke til videre engasjement, da svært få deltakere møtte opp på gateaksjonen som også ble oppfordret til.

Spørsmålet blir da om verktøyene nye medier fører med seg har makt til å utfordre staten og mobilisere politisk endring? Dersom det er slik at et medlemskap i en Facebook-gruppe ikke automatisk fører til aktivitet utenfor det sosiale mediumet, hvilket grunnlag for iverksetting av tiltak finnes da?

Men at sosiale medier kan gi lettere tilgang til informasjon og mobilisere massene, kommer fram når vi ser på landene som anser Facebook og Twitter som en faktisk trussel. Mange totalitære land sensurerer sosiale medier, eksempelvis stengte egyptiske myndigheter av Internett i fem dager under den arabiske våren, Facebook er konsekvent sensurert i Kina og våren 2012 lekket en utgave av Facebooks interne retningslinjer som viser at nettstedet driver med politisk sensur på vegne av stater som undertrykker yttringsfriheten til sin befolkning, med kurderes selvstendighetskamp som eksempel.

someecards.com - Gee Bob, I sure do enjoy your controversial, preachy, and painfully public political posts on Facebook... said no one. Ever.

Dermed kan det virke som at det også ligger begrensninger i de sosiale medienes teknologiske struktur. På grunn av algoritmene (se også blogginnlegget Synlighet Vs usynlighet) Facebook er bygget på, som styrer hva brukere skal se, blir det slik at nettsider, og også uttalte meninger, som er veldig synlige og mye besøkt har en tendens til å bli enda mer synlige. Det blir er usynlig hierarki som i verste fall kan føre til at det kun er eliten og de påfølgende politiske synspunktene som er synlige (ekkokammer-effekten). Facebook skylder også på algoritmer i tilfeller hvor enkeltpersoner har blitt kastet ut av Facebook på grunn av noe de har skrevet. På denne måten er også de sosiale mediene med på å favorisere de godtatte politiske meningene og forkaste de politisk ukorrekte meningene. Eksemplene på personer som har blitt kastet ut av Facebook på grunn av politiske ytringer er mange: Fri og rettferdig rettsak for Breivik, Muhammed-karikaturene og Anonymous for å nevne noen.

De sist store saken som omhandler Facebooks sensur av politisk innhold er i forbindelse med høstens valgkamp i USA. Facebook skal ha fjernet en meme laget av Special Operations Speaks PAC (SOS), som demonstrerte hvordan Obama stolte på Navy Seals da han trengte dem for å ta Osama bin Laden, men nektet dem hjelp da de trengte det i Benghazi. Nå spekuleres det i om Facebook sensurerte innholdet av politiske årsaker, og kritikken hagler fordi innholdet faller godt innenfor rammen av ytringsfrihet.

I Norge har vi også en pågående sak om å bli kastet ut fra Facebook basert på politisk engasjement. Yousef Assidiq har lenge vært en aktiv debattant på det sosiale nettstedet, men har på grunn av masserapportering av innholdet sitt blitt utestengt fra Facebook flere ganger. Nå stiller han spørsmål ved Facebooks rutiner, og hvorvidt det skal være mulig å bli utestengt på grunnlag av politisk deltakelse.

Det ser ut til å være helt klare begrensninger i å bruke sosiale medier som et verktøy for politisk endring, og man kan spørre om Facebook hindrer tilretteleggelse av politisk engasjement (det være seg ekstremister eller mannen i gata) ved å stenge ute mennesker med visse politiske standpunkter. Og i så tilfelle, hvem er det som sitter og sensurerer innholdet? Og hvilke kriterier gjør de det ut fra?

REFERANSER:

Howard, P. & Hussain, M. (2011): The Role of Digital Media. Journal of Democracy 22(3): 35-48. URL: http://muse.jhu.edu/journals/journal_of_democracy/v022/22.3.howard.html (besøkt 14.11.12)

Noam, E. (2005): Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM. URL: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf (besøkt 14.11.12)

Aktivistbevegelser på web 2.0

Civil rights movement

Protest i 1963 er ikke nødvendigvis så annerledes enn protest i 2012. Men sosiale medier klarte de seg uten. Bildet er hentet fra Wikimedia commons.

Onlineaktivismen møter en god del ris og ros i disse dager. Noe av kritikken tar form av at «å klikke på en knapp er ikke det samme som å utføre en politisk aksjon», mens noe av hyllingen går ut på at sosiale medier kan velte diktaturer. For de fleste er det opplagt at det ikke er så svart-hvitt. Ingen har heller påstått at slaktivismen kan skyve til side aktivismen. Jeg ønsker å undersøke skillet mellom onlineaktivisme og offlineaktivisme, et skille jeg opplever som kunstig og selektivt, men som stadig tas opp når sosiale bevegelser er i vinden.

I sin mye omtalte artikkel fra 2010, Small Change: Why the revolution will not be tweeted, skriver Malcolm Gladwell godt om borgerrettighetsbevegelsen i USA på 50- og 60-tallet og hvordan  denne bestod av sterke bånd (jfr. Granovetters teori om «The strength of weak ties») – noe han mener var med på å gjøre kampen til en suksess. Selv om borgerrettighetsbevegelsen ikke behøvde – eller hadde mulighet til – å ta i bruk sosiale medier den gangen, betyr ikke det at bevegelsen burde utgjøre noen rettesnor for all sosial og politisk aktivisme, eller at sosiale bevegelser nå ikke har nytte av dem.

Les videre

Sosiale medier: Det globale samfunnet

Ny mobilisering? Sosiale medier og politikk, er tema som blant annet tas opp fra pensum, hvorvidt dette henger sammen. Ved hjelp av pensum -the Internet, Public Spheres, and Political Communication– av Peter Dahlgren, håper jeg Delingen av dette filmklippet “Wiring a web for global good» kan være med på å belyse noe av ukas tema

Med vår moderne kommunikasjonsform på kryss og tvers av verden, skaper vi en helt ny måte å mobilisere på gjennom sosiale medier. Facebook, Twitter, blogg, nettforum, osv er steder hvor kommunikasjonen har utviklet seg og fått en ny betydning  og ny rolle i samfunnet. Politikken har tatt nye vender med den moderne kommunikasjonen som sosiale. Synligheten, budskapet, rekruttering av nye medlemmene, mobiliseringen er nå mye lettere enn 10 år tilbake.

Som Dahlgren, P (2005) beskriver boken sin; «The internett, the public spheres and political communication», tar han høyde for ulike dimensjoner i forklaringen «public spheres» og Internett. Han forholder seg blant annet til interaksjonen  i det offentlige rom i online teksten, hvor han skriver om  miljøer tar i bruke kommunikasjonsformen i politisk kommunikasjon. Dahlgren beskriver Internett som ligger foran i utviklingen i det offentlige rom, Internett fremmer det offentlige taler-om på kryss og tvers. Ved «public spheres» gjennom Internett ser han folks muligheter med å bidra politisk, – utvikling av demokrati.

Ved videre bygging av Dahlgrens perspektiv vil jeg knytte dette opp med filmklippet “Wiring a web for global good” av den tidligere britiske statsministeren Gordon Brown, hentet fra ted.com:

Brown tar opp Internetts glansbilder og muligheter gitt av den enorme kommunikasjonsformen/muligheten med blogg, deling av bilder online tekst. Det offentlige rom gjennom Internett har skapt begrepet –global samfunn. Han legger vekt på globale samfunn og klarere hvordan verden har blitt global ved sosiale medier som for eksempel blogg har hjulpet, «reddet» folk fra kriser og nasjonale konflikter, hvor verden blir opplyst og informert. Han tar for seg mange eksempler på dette, blant annet Blogging i Burma, hvor en gruppe blogget om situasjonen i Burma for en tid tilbake: “a country that nobody knew anything about that was happening,until this blogs told the world that there was a represion, meaning that lives were being lost and people were being persecuted…” Eller, Filipinene 2001 – Korrupsjon i regimet – hva hadde skjedd hvis ikke folket tekstet med hverandre om det korrupte regimet?

Referanse

Dahlgren, P. (2005) The Internet, Public Spheres, and Political Communication: Dispersion and Deliberation. Political Communication, 22 (2): 147–162 (15 s.)

 

Internett; web-revolusjon eller cyber-utopi?

Evgeny Morozov er en forfatter og researcher fra Hviterussland som har studert teknologiens politiske og sosiale effekter. I 2011 publiserte han boken The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom, hvor han beskriver og diskuterer nettets påvirkning i autoritære stater og det han kaller cyber-utopianism. Denne animerte videoen fra RSA bruker lyden fra et foredrag Morozov holdt i 2009 til å tegne (no pun intended) et oversiktelig bilde over forfatterens tanker om teknologi. Selv om det skal sies at mye har skjedd innenfor mobilisering på Internett siden 2009 (den arabiske våren, Occupy-bevegelsen), er dette likefullt en interessant og tankevekkende video.

REFERANSER:

YouTube.com (14.03.11): RSA Animate – The Internet in Society: Empowering or Censoring Citizens?. Hentet 15.11.12, fra: http://www.youtube.com/watch?v=O5OsQsB7Hg4

Metaforer i sosiale medier

Hashtag, «like», profilbilde, kommentar- og søkefelt er alle funksjoner og verktøy som de fleste av oss kjenner fra en eller flere sosiale medier. Det kan være både interessant og hensiktsmessig å se nærmere på disse funksjonene i lys av artikkelen «The stories digital tools tell» (2003) av Tarleton Gillespie. Han argumenterer for at man må se digitale verktøy som artefakter med en viss iboende politikk og som er laget med bakgrunn i bestemt ønsket brukeratferd. Analyse av programvare må, ifølge Gillespie, derfor begynne med bakgrunn i tanken om at teknologi i seg selv ikke er nøytral:

An analysis of software, then, must begin with a sense of the way technologies may have powerful consequences for the social activities that happen with them, in the worlds imagined by them – as Winner puts it, these ‘artifacts’ have politics (Gillespie 2003: 2).

På grunn av artefaktenes obskure politikk, mener Gillespie at man heller ikke kan forholde seg kun til de diskursive elementene ved et verktøy, men at man i tillegg må tolke verktøyene og deres strukturelle eller materialistiske elementer – «affordances» – for slik å være i stand til å avdekke artefaktenes skjulte historie (2003: 9). «Affordance» er et begrep James J. Gibson påtar seg å ha funnet opp, og i boka «The epological approach to visual perception» utdyper han betydningen gjennom sammenhengen mellom dyr og miljø: «The affordances of the environment is what it offers to the animal, what it provides or furnishes, either for good or ill» (1986: 127). Gjennom Gillespie og Gibson kan «affordances» i denne sammenheng forstås som mulighetene et digitalt verktøy innehar og hva det dermed tilbyr, eller eventuelt ikke tilbyr, sine brukere.

Ifølge Gillespie blir vi nødt til å se på designet av en applikasjon for å oppdage hvilken politikk som skjuler seg bak de ytre egenskapene (2003: 10). Grensesnittsmetaforer blir av designere beregnet som suksessfulle dersom de av brukerne anses som intuitive, påpeker Gillespie (ibid.: 11). Med dette mener han at det er en sammenheng mellom metaforlån fra eksisterende eller gamle medier og vår forståelse av nye plattformer. Han trekker fram Macromedia Director som eksempel på hvordan et program kan benytte seg av kjente metaforer fra teater, film, musikk og programmering til å forstå og anvende en ny plattform (ibid.: 12-13). Metaforer i Director er blant annet «scene» (fra teater), «rollebesetning» (fra teater og film) og «projektor» (fra film). Det kan argumenteres for at også tilsynelatende ukjente sosiale medier intuitivt vil være enklere å forstå dersom designet bygger på metaforer og funksjoner man kjenner fra andre plattformer. På denne måten oppnår også designerne bak nettsiden den suksessen de ønsker gjennom å skape intuitiv brukeratferd.

Facebook like button. CC-lisensiert.

For å bygge oppunder dette vil jeg trekke paralleller til to av nåtidens sosiale nettverk; Instagram og Pinterest, som eksempler på nye medier som tar i bruk funksjoner og begreper fra andre veletablerte og, for mange, velkjente plattformer. Selv om det muligens ikke kan sies at begrepene/funksjonene i sosiale medier konkret kan sammenlignes med Gillespies eksempel over, tør jeg likevel påstå at det er en sammenheng mellom metaforene han viser til og vår intuitive oppfatning og forståelse av sosiale medier.

Både Instagram og Pinterest kan sies å være digitale verktøy som samler brukernes bilder og kan således også anses som digitale fotoalbum. De har også til felles at interaksjon oppstår gjennom kommentarer eller «likes». Hovedforskjellen mellom dem er i korte trekk at Instagram i hovedsak er en mobilapplikasjon som gjerne preges av personlige bilder tatt av brukeren selv, mens Pinterest er en nettside (og en applikasjon) som karakteriseres av videreformidling av andres innhold.

De to plattformene innehar en rekke forskjellige trekk, men begge består av relativt kjente begreper – eller metaforer – fra andre sosiale medier eller nettbaserte tjenester. Et kort blikk på Pinterest eller Instagram kan gi assosiasjoner til både Facebook, Twitter og søkemotorer på nett.

Skjermdump Pinterest-forside.

Skjermdump Instagram-profil.

Utover funksjonene som er vist i bildet av Instagram, har denne applikasjonen også benyttet seg av «hashtag» i søkefunksjonen under «Explore»-menyen. Dette er et begrep mange kjenner igjen fra Twitter.

Det kan, som nevnt, kanskje være vanskelig å påstå at det er Gillespies spesifikke forståelse av metaforer som brukes i eksemplene her med Instagram og Pinterest. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de begge er uttrykk for grensesnitt som benytter seg av velkjente begreper og funksjoner hentet fra andre plattformer – som implisitt tilbyr oss en forståelse av tjenestenes innhold og funksjoner. Ved bruk av «hashtag» og «followers»/»following» fra Twitter kan det hevdes at det er enklere å intuitivt forstå Instagram. Nyhetsstømmen på Pinterest minner også mye om Facebooks «News Feed», og kommentarfelt eller «likes» er metaforer eller begreper som går på tvers av ulike sosiale medier.

På en annen side innebærer metaforbruken også enkelte ulemper ved at helt nye brukere av sosiale medier kanskje ikke forstår verken «hashtag», «innsjekking» eller «repin» fordi man ikke er kjent med konvensjonene eller metaforene som er å finne på andre digitale plattformer.

Gillespies forklaring om at digitale verktøy skjuler en «historie» kan i dette tilfellet likevel ses i sammenheng med at nye medier benytter seg av velkjente begreper fra veletablerte medier slik at erfarne brukere enklere forstår grensesnittet og den ønskede brukeratferden.

Referanser:

Gillespie, Tarleton (2003): «The Stories Digital Tools Tell». I: Caldwell, J. og A. Everett (red.): New Media Thesis on Convergence Media and Digital Reproduction. Tilgjengelig fra: http://www.tarletongillespie.org/essays/tools.pdf (besøkt 05.11.12).

Gibson, James J. (1986): «The Theory of Affordances». I: The Ecological Approach to Visual Perception. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers. Hillsdale: New Jersey. Tilgjengelig fra: http://www.nyu.edu/projects/nissenbaum/papers/theory%20of%20affordances%20with%20notes_1.pdf (besøkt 05.11.12).

Bildene er hentet fra:

Pinterest.com (2012): Skjermdump av forside per 05.11.12. Tilgjengelig fra: http://pinterest.com/ (besøkt 05.11.12).

Instagram (2012): Skjermdump av mobilapplikasjon for iPhone.

Populær på Instagram

Instagram ble lansert i oktober 2010 og har i dag over 80 millioner registrerte brukere. Instagram har hatt en enorm vekst som har ført til at flere nå omtaler det som et nytt sosialt nettverk. Det kan minne om Twitter, bare at man deler bilder istedenfor tekst.

“Instagram is a fun and quirky way to share your life with friends through a series of pictures. Snap a photo with your mobile phone, then choose a filter to transform the image into a memory to keep around forever. We’re building Instagram to allow you to experience moments in your friends’ lives through pictures as they happen” (Instagram1)
 

I forrige uke var jeg på bursdagsfeiring til min niese som ble 14 år. Hun, som mange av hennes venninner, har alltid iPhonen tilgjengelig og legger hyppig ut bilder på Instagram. Ikke lenge etter jeg kom, forteller hun meg ivrig: ”Gjett hva jeg har fått da? jeg har fått 98 likes på et bilde på Instagram, det er ganske sykt da!?”. I forbindelse med ukens pensum og med denne samtalen friskt i minne ble jeg interessert i å se litt nærmere på synlighet/det å være populær på Instagram, hvor sosialt det egenltig er og hvordan synlighet reguleres.

Print screen av Instagram.com

I artikkelen ”Want to be on top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook” skriver forfatteren Taina Bucher om algoritmen EdgeRank som regulerer hva som er synlig på den enkeltes ”news feed” på Facebook. (Bucher 2012) Algoritmen sorterer, klassifiserer og rangerer hvilken informasjon de mener er mest relevant for den enkelte brukeren. Mye av innholdet i denne artikkelen er overførbart til for eksempel Instagrams ”Popular Page”.

Print screen av «Popular page»

Instagram er et teknisk system, og teknologien setter rammen for hva vi kan gjøre. Men det er mer presist å snakke om Instagram som et sosioteknisk system fordi systemet avhenger av menneskelig input og relasjon. Slik som andre sosiale medier er Instagram avhengig av at vi publiserer bilder, og vår interaksjon med hverandre. Men alt som blir publisert blir ikke like synlig. Instagrams ”Popular Page” sorterer, klassifiserer og rangerer på samme måte som EdgeRank, hvilke bilder som er mest populære til enhver tid og som kvalifiser seg for å komme på siden. Med en slik utvelgelse er det nødvendigvis et flertall som ikke blir synliggjort. Det er en ganske eksklusiv affere å komme på ”Popular Page”. Synlighet er konstruert som en belønning.

Mange bruker Instagram som en plattform til å vise frem flotte fotografier, til å opprette nye kontakter med for eksempel samme interesser eller for å dele bilder fra hverdagen med nære venner. Men mitt inntrykk er at det også er ganske mange, spesielt unge brukere, som kun har som mål å få mange ”likes” eller havne på listen over mest populære. Det er ikke alltid kvaliteten og originaliteten på bildet som er viktigst. I bunn å grunn handler det om et behov for å vise seg frem og bli sett av flest mulig. Det handler om synlighet men også om å «bli populær». Hvor synlig og hvor populær du blir reguleres blant annet av innebygde algoritmer. En algoritme er kort fortalt en oppskrift for å løse et problem. Man har et problem, å komme på siden over mest populære, som man ønsker å løse. Det finnes i utgangspunktet mange ulike måter å løse det på, men man må knekke koden Instagram har valgt å benytte og følge denne steg for steg (Bucher 01.11.12).

Akkurat hva Instagrams ”Popular Page” algoritme legger vekt på er hemmelig. Det finnes derimot en mengde spekulasjoner rundt hva som skal til for å havne på listen og tips for hvordan man kan øke sjansene for å havne der (”How to get on the popular page on Instagram”, ”How do you get on the popular page?”, ”Making the popular page on Instagram” , og mange flere). Antallet slike blogginnlegg, artikler og kommentarer viser at dette er et mål/ønske veldig mange har. Akkurat som i Facebooks EdgeRank er det ulike komponenter som er avgjørende for å nå målet. De ulike komponentene som går igjen når man spekulerer rundt Instagrams ”Popular Page” er:

(1) Antall ”likes”: Man må ha et visst antall likes og kommentarer på bildet
(2) Tid: De første minuttene er avgjørende. Jo flere likes man får rett etter bildet er publisert, jo større sannsynlighet er det for at bildet havner på ”Popular Page”.
(3) Antall ”followers”: En viss prosentandel av følgerne må like/kommentere. Dette for at det skal være mulig også for dem som ikke har så mange følgere.
(4) Konkurrenter: Sjansen for å havne på siden avhenger også av bilder publisert av andre til samme tid.

Om disse komponentene stemmer kan vi ikke være helt sikre på. Algoritmene som definerer hva som er mest populært, blant annet slik som Twitters Treds list, er ikke enkle tiltak, men er nøye utformet til å fange det utviklerne ønsker å fange opp (Gillespie T. 2011). Men hvorfor er ikke kvalitet og originalitet på bildene mer vektlagt? Er et ”pose”-bilde mer interessant enn et originalt og kunstnerisk bilde? Algoritmens syn på hva som er mest populært, samsvarer kanskje ikke helt med hva vi forventer er populært. Instagram forklarer algoritmen slik:

“The goal of the formula is to surface the most recently interesting photos based on a variety of variables. We do not simply count likes. It takes into account much more than that to make sure new people with fewer followers also have the chance of being discovered. We’re constantly tweaking the formula in hopes of surfacing interesting photos from all members of the Instagram community” (Instagram2).
 

Instagram mener de gir alle en lik mulighet ”of being discovered”. Men det er klart det er lettere å bli oppdaget om du har flere følgere enn kun nære venner, og ikke alle bildene som blir publisert egner seg for et offentlig publikum. En profil på Instagram, som på Facebook, er i utgangspunktet offentlig. Forskjellen er at de aller fleste Instagrambrukere ikke endrer til privat profil. Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi ikke like opptatt av personvern på Instagram?

”Popular Page” algoritmen legger opp til at du har et stort nettverk av aktive brukere, samt en offentlig profil. Er det sosialiseringen som er det overordnede mål, eller er det synlighet og det å bli «populær»? For å bli mest mulig synlig må man ha mange følgere og mye tilbakemelding på bildene man publiserer. Det å havne på siden over mest populære er uten tvil den mest effektive måten å få sosial anerkjennelse, noe som vil generere flere følgere og naturlig nok muligheten for flere som liker og kommenterer bildene dine. Spesielt når det gjelder unge brukere, tror jeg en av grunnene til at de fleste har en offentlig profil er nettopp målet om å havne på listen. Det blir en slags konkurranse om å bli populær. Det handler ikke om å ha kontakt med venner på samme måte som på Facebook, men å bli fulgt av flest mulig, kjente og totalt fremmede. Det sosiale med Instagram kan etter min mening fort komme i skyggen av konkurransen om å få flest ”likes” og å havne på siden over mest populære.

Kilder:

Bucher, T. (2012): Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New Media & Society, publisert online 8. April, 2012 [Sist besøkt: 04.11.12]

Bucher, T. (01.11.12): ”Algoritmisk kultur. Sosiale medier som sosiotekniske systemer”. Forelesning ”Sosiale medier” 1. Nov 2012, Universitetet i Oslo.

Gillespie, T. (2011)Can an algorithm be wrong? Twitter Trends, the specter of censorship, and our faith in the algorithms around us, Culture Digitally: Examining Contemporary Cultural Production, 19. Oktober. http://culturedigitally.org/2011/10/can-an-algorithm-be-wrong [Sist besøkt 04.11.12]

Instagram1 . FAQ. What is Instagram?  http://instagram.com/about/faq/ [Sist besøkt: 04.11.12]

Instagram2 . How the popular page works. http://help.instagram.com/customer/portal/articles/95746 [Sist besøkt: 04.11.12]

Massekunnskap, masse debatt

Wikipedia blir omtalt som et eksempel på «samarbeidende kunnskap» eller «wisdom of the crowds», «massesamarbeid», for å nevne noe.

Det finnes både gode og dårlige sider ved crowdsourcing av kunnskap, og debatten har rast omkring hvorvidt det er de få (spesialister, akademikere) eller de mange (folk flest) som skal forfatte leksika. Siden 2006 har andelen «elitebrukere» gått ned, mens stadig flere nybegynnere og folk fra «massene» redigerer og skriver på artikler. Hvorvidt muligheten for å være anonym er en god ting, drøftes også. Det som likevel kanskje drøftes aller mest iherdig, er kvaliteten og nøyaktigheten til Wikipedia.

Når man skal skrive og redigere Wikipedia-artikler, kreves det at man bruker publisert forskning, og nøytral synsvinkel. Sabine Niederer og José van Dijck er blant de som tar opp spørsmål om hvorvidt, og i hvilken grad, det sistnevnte er mulig.

I dette klippet snakker Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales om et viktig og interessant aspekt ved nøytralitet: at kravet om politisk nøytralitet i artikler betyr ikke at man skal finne seg i hva som helst. Som mange kanskje fikk med seg, kjørte Wikipedia på med en «blackout» mot SOPA i sommer, og tilsvarende ble gjort med russisk Wikipedia i protest mot strenge sensurlover. Nøytralt? Nei, men en viktig protest mot fundamentale rettigheter, selve grunnlaget til Wikipedia.

Jeg liker også hvordan Wales stiller spørsmål ved hvorvidt vi kan vite om noen som helst informasjon er til å stole på, og at spørsmålet om verifiserbarhet også gjelder andre kilder til kunnskap – Wikipedia er ikke i noen særposisjon.

TIl sist trekker han fram Wikipedias behov for en jevnere kjønnsbalanse, da de aller fleste bidragsyterne er menn. Dette er et viktig tankekors. Samarbeidende kunnskap vil alltid reflektere dem som samarbeider, og den må derfor ideelt sett speile de brede lagene av befolkningen, av kjønn, klasse, etnisitet og alder.

Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): “Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, i New Media Society, 2010

Pass deg for filterboblen!

Web 2.0 er i stor grad styrt av ulike algoritmer, underliggende teknologiske mekanismer, som filtrerer og sorterer ut hva brukerne får tilgang til på nettet. Gillespie (2003, 2011) hevder at disse algoritmene har «politiske» egenskaper med en agenda, og som dermed «framer» all informasjon for både å tilfredsstille brukere, men mest av alt leverandøren, det være seg Facebook, Google eller andre aktører. Gillespie er bekymret for algoritmenes usynlighet og brukernes uvisshet om leverandørens personliggjøring av deres bruk.

Også Bucher sier i sin artikkel Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. at et av problemene med algoritmene er deres «black-boxed nature» (2012), men konkluderer med at det viktigste er ikke å vite alle de tekniske detaljene om hvordan algoritmene fungerer, men å forstå prinsippene som ligger bak systemene.

Moveon.org-grunnlegger og politisk aktivist Eli Pariser er enig med Gillespie, og kaller det at nettstedene bruker din søke- og klikkhistorie for å skreddersy informasjonen du får basert på hva de tror du kommer til å like, for filterbobler. I videoen under forklarer han hvorfor det å leve i en boble basert på våre interesser kan føre til at vi ikke blir eksponert for alternativ informasjon, og hva dette etter hvert kan resultere i.

Referanser:

Bucher, T. Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New Media & Society, publisert online 8. April, 2012.

Gillespie, T. (2003) The Stories Digital Tools Tell, In: Caldwell, J. and A. Everett (eds.) New Media: Theses on Convergence Media and Digital Reproduction.

Gillespie, T. (2011) Can an algorithm be wrong? Twitter Trends, the specter of censorship, and our faith in the algorithms around us, Culture Digitally: Examining Contemporary Cultural Production, 19. Oktober.