//
du leser...
Analyse

Aktivistbevegelser på web 2.0

Civil rights movement

Protest i 1963 er ikke nødvendigvis så annerledes enn protest i 2012. Men sosiale medier klarte de seg uten. Bildet er hentet fra Wikimedia commons.

Onlineaktivismen møter en god del ris og ros i disse dager. Noe av kritikken tar form av at «å klikke på en knapp er ikke det samme som å utføre en politisk aksjon», mens noe av hyllingen går ut på at sosiale medier kan velte diktaturer. For de fleste er det opplagt at det ikke er så svart-hvitt. Ingen har heller påstått at slaktivismen kan skyve til side aktivismen. Jeg ønsker å undersøke skillet mellom onlineaktivisme og offlineaktivisme, et skille jeg opplever som kunstig og selektivt, men som stadig tas opp når sosiale bevegelser er i vinden.

I sin mye omtalte artikkel fra 2010, Small Change: Why the revolution will not be tweeted, skriver Malcolm Gladwell godt om borgerrettighetsbevegelsen i USA på 50- og 60-tallet og hvordan  denne bestod av sterke bånd (jfr. Granovetters teori om «The strength of weak ties») – noe han mener var med på å gjøre kampen til en suksess. Selv om borgerrettighetsbevegelsen ikke behøvde – eller hadde mulighet til – å ta i bruk sosiale medier den gangen, betyr ikke det at bevegelsen burde utgjøre noen rettesnor for all sosial og politisk aktivisme, eller at sosiale bevegelser nå ikke har nytte av dem.

Gladwells artikkel ble skrevet mer enn ett år før Occupy-bevegelsen tok form. Høsten 2011, da Zucotti Park var under okkupasjon av aktivister, og Twitter flommet over av #OccupyWallStreet-hashtaggen, var det neppe mange som turte påstå at sosiale medier er irrelevante i politiske aktivistbevegelser. Men Gladwell demonstrerer et svært viktig poeng når han viser til sosiologen Doug McAdam som mener ulike typer aktivisme har ulike typer sosiale bånd som grunnlag: «High-risk activism is a ‘strong-tie’ phenomenon» (Gladwell 2010). Da noen aktivister begynte å falle fra under de risikable «Freedom summer»-aksjonene i Mississippi, hadde det lite å gjøre med deres ideologiske overbevisning, men hang sammen med at de ikke opplevde sterke bånd med andre deltakere.

Svake bånd: svak aksjonsform?
Gladwell hevder at måten sosiale medier er strukturert på – i ikke-hierarkiske nettverk, og for det meste med svake bånd – gjør dem mindre egnede som organiseringsverktøy, fordi avgjørelser treffes ved konsensus. Dette stemmer til en viss grad, men eksempelet hans – produksjon av biler – er kanskje ikke det mest treffende. Hvorfor skulle noen ville produsere biler ved konsenus? Det finnes dog en rekke eksempler på lederløse aktivistnettverk som organiserer seg via internett, det fremste og mest kjente er kanskje Anonymous.

Anonymous er, i følge E. Gabriella Coleman, en løst organisert gruppe av hackere, «geeks» og andre, som ved fri assosiasjon kaller seg Anonymous; som er anonyme nettaktivister med mange og ulike aksjonsmidler. Jeg mener Anonymous må være det fremste eksempelet på en gruppe aktivister med svake bånd: det meste av kommunikasjonen deres foregår på IRC, under nick. Når de møtes til protest på gateplan, er det gjerne bak de ikoniske Guy Fawkes-maskene. Kanskje de kjenner hverandre ved navn, kanksje ikke – poenget er at det ikke er viktig for dem, mens kampsakene er det.

Anonymous-logo

Anonymous-logo. Hentet fra Wikimedia Commons.

Gladwell oppsummerer sin artikkel med at svake bånd og sosiale nettverk er nyttige når man ønsker hjelp til å få telefonen sin tilbake eller andre fullstendig trivielle ting. Jeg er uenig i at det er alt svake bånd kan oppnå, og vil påstå at Anonymous; og deres «strength of weak ties» burde være peke i retning av at svake bånd ikke er så dumme så lenge aktivistene er dedikerte: De siste dagene har Anonymous hacket nesten 700 israelske nettsider, deribant utenriksdepartementets, i protest mot bombingen av Gazastripen. I 2011 tok de ned nettsidene til gigantiske selskaper som Mastercard og Paypal. Organisert hacking kan lamme kommunikasjonen vår. Og hva er vi vel uten kommunikasjon? Coleman påpeker at hackingen gjerne foregår fra spesielt dyktige Anons (Anonymous-aktivister), mens andre igjen tar seg av pressemeldinger, sosiale medier, dokumentasjon, videoer – eller bare «the lulz». Dette er ting man kjenner igjen fra offline aktivistbevegelser med tilsvarende flat struktur: oppgaver fordeles ut fra hva man kan og ønsker delta i.

Skillet mellom nettaktivisme og offlineaktivisme
Snarere enn å skille mellom nettaktivisme og offlineaktivisme må vi skille mellom grader av dedikasjon hos de som vil oppnå forandringer. Anonymous viser oss nettopp hva en gruppe dedikerte nettaktivister kan oppnå. De aller fleste politiske protestbevegelser, enten de foregår online eller offline, på 60-tallet eller i dag, har grader av dedikasjon i medlemsmassene sine.

Bevegelsene mot atomkraft i Tyskland er store og sterke, nettopp fordi de har ulike mennesker tilknyttet seg, med ulike bånd seg i mellom og ulike ideologiske baktepper. Mens de kanskje mest dedikerte saboterer togskinner og lenker seg fast til jernbanesviller for å blokkere atomavfallstransport, finner man andre som gjør mer symbolsk aksjon, med fakler, plakater, opptog og lignende. Ja, og så har man dem som sitter hjemme og signerer på en underskriftskampanje for saken.

Plakat for Buy Nothing Day. Kilde: Adbusters magazine.

Avaaz.org er en typisk side for underskriftskampanjer. Dens fordel er den utrolig lave terskelen for å delta: signer og klikk for å vise at du støtter saken. Underskriftskampanjer er lettspredde, det finnes ingen risiko, og det tar ett sekund å delta – og effekten er uviss. Dette er klassisk slaktivisme. Men slaktivisme behøver ikke foregå på nett. Ta for eksempel Earth Hour eller Buy Nothing Day: symbolske handlinger som betyr mye for mange av dem som deltar, men som fungerer på et mer symptomatisk enn underliggende, strukturelt nivå.

Skillet mellom online og offline er ikke rigid, så hvorfor skal det være det når det kommer til protest? Jeg tror ikke det er konstruktivt verken for protestbevegelsene eller for forståelsen vår av sosiale nettverk å plassere fenomener i binær opposisjon til hverandre, men jeg tror  likevel at man grovt sett kan skille mellom dedikert og ikke-dedikert protest. Avaaz er for onlineaktivisme hva Earth Hour er for offlineaktivisme: symbolsk og lavterskel; mens DDoS-angrep er for onlineaktivisme hva streik og sabotasje er for offlineaktivisme: risikabelt og potensielt veldig lammende.

Alle former for protest kan virke fremmedgjørende eller meningsløse for enkelte, og alle former for protest kan ha fordeler og ulemper. Poenget må bli at de utfyller hverandre, og at man finner en balanse på hvor mye tid man skal bruke på de ulike formene for protest. Å være mange mennesker tilsluttet en sak «på papiret» betyr lite når man ikke kan sette makt bak kravene, samtidig som en liten, tett sammensveiset direkteaksjonistisk aksjonsgruppe ikke nødvendigvis oppnår mye hvis de ikke har støtte i bredere lag av befolkningen. Det er i det store og det hele viktig at medieteoretikere fortsetter å diskutere dette, og at aktivister av ymse slag kommer på banen for å dele sine tanker om virkning, spredning og omfang av ulike protestmidler.

Kilder:

Reklamer

Diskusjon

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: