//
arkiv

adaes

adaes har skrevet 3 innlegg for Sosiale medier

Massenes kunnskap + teknologisk infrastruktur

Begrepet Web 2.0, som ofte knyttes til Tim O’Reilly, beskriver nettsider som tillater brukerne å aktivt interagere med hverandre, og med innholdet på siden. Slike sider oppmuntrer til brukergenerert innhold, fordi de automatisk blir bedre, jo flere brukere som deltar aktivt.

Wikipedia blir ofte trukket frem som et svært vellykket eksempel på Web 2.0. I dette oppslagsverket på nett kan alle delta, og artiklene er under kontinuerlig endring.

Men når hvem som helst kan redigere artiklene, hvordan kan man vite at informasjonen Wikipedia tilbyr er nøytral og pålitelig?

Wikipedia gir alle den samme muligheten til å bidra, noe som gir mulighet for interessant kunnskapsutveksling, men også for «spamming» og sabotasje. Med sine over 23 millioner artikler, er Wikipedia et dugnadsleksikon som har vist seg å fungere, mot alle odds. Magasinet Nature viste i 2005 at artiklene ofte er av overraskende høy kvalitet, og oppslagsverket har vist seg motstandsdyktig mot sabotasje, blant annet i forbindelse med «The Isuzu Experiment».

Det store felleskapet av årvåkne bidragsytere får ofte æren for dette. Niederer og Djick hevder imidlertid i artikkelen ”Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, at Wikipedias suksess ikke først og fremst skyldes ferdigheter ved menneskene som deltar. Minst like viktig er kjennetegn ved de teknologiske verktøyene som strukturerer og opprettholder innholdet på siden. Disse programmeres til å kontrollere innhold som publiseres, basert på Wikipedias kjerneprinsipper, med mål om å sikre leksikonets kvalitetsstandard. Uten dette sofistikerte teknologiske systemet, ville Wikipedia blitt et kaotisk eksperiment, hevder forfatterne.

Niederer og Djick mener altså at Wikipedias suksess er resultat av en kombinasjon av den kollektive kunnskapen til bidragsyterne og den tekniske infrastrukturen, men at sistnevnte ofte undervurderes i analyser av oppslagsverket.

Artikkelen er interessant fordi den peker på de underliggende teknologiske mekanismene som er avgjørende for aktiviteten på Wikipedia, og på andre Web 2.0-plattformer som baserer seg på brukergenerert innhold. Sosiale medier har en demokratiserende effekt ved å la alle delta, og er en viktig arena for samhandling og samarbeid. De menneskelige brukerne bestemmer imidlertid ikke alene innholdet på slike medier.

Niederer og Djick minner oss på at teknologi ikke er nøytral. Skript og protokoller programmeres til å følge bestemte retningslinjer for å oppnå spesifikke mål, og legger på den måten i stor grad føringer for aktiviteten som foregår på sosiale medier. Dette er teknologiske mekanismer som er usynlige og oppfattes som naturlige for oss brukere, og som mange av oss derfor sjelden tenker over.

Kanskje bør vi være mer oppmerksomme på hvordan informasjonsteknologi former vårt daglige liv, hvordan vi kommuniserer, og hvilken informasjon vi får på internett?

Foto 1: Skjermdump Wikipedias forside, Foto 2. Mikeedesign/Creative Commons

Kilder:

Giles, Jim (2005): «Internet encyclopaedias go head to head». Nature 438, 900-901. http://www.nature.com/nature/journal/v438/n7070/full/438900a.html [Sist besøkt 30.10.12]

Halavais, Alexander (2004): «The Isuzu experiment». Blogg-innlegg. http://alex.halavais.net/the-isuzu-experiment [Sist besøkt 30.10.12]

Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): «Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system», i New Media Society 2010, 12:1368.

O’Reilly, Tim (2005): «What Is Web 2.0», O’Reilly Network, 30. September. http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html [Sist besøkt 30.10.12]

Wikipedia: «Wikipedia«. http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia [Sist besøkt 30.10.12]

Kommunikasjon på Twitter – frontstage eller backstage?

Norske kjendiser er godt representert blant de aktive brukerne av nettsamfunnet Twitter. Plattformen gir individer en unik mulighet til å kommunisere sine tanker og meninger til offentligheten, uten sensur eller redigering. Denne muligheten kan imidlertid i noen tilfeller også få negative følger for avsenderen.

En som fikk erfare dette tidligere i høst var John Arne Riise. Fotballspilleren mente han ikke ble hyllet nok, tok et oppgjør med sin hjemby på Twitter, og kalte ålesunderne arrogante. Utspillet fikk omfattende mediedekning, og spilleren valgte kort tid etter å trekke seg fra nettsamfunnet. Dette er bare et av flere eksempler på at et utsagn i sosiale medier kan føre til oppslag i massemediene.

Digital kommunikasjon

Måten vi kommuniserer på i sosiale medier ligner i stor grad måten vi kommuniserer på ellers, ansikt-til-ansikt. Det er imidlertid én viktig grunnleggende forskjell: innholdet på sosiale medier er digitalt (Aalen, ikke publisert: 97). Dette har i følge danah boyd fire viktige konsekvenser. For det første blir innhold automatisk lagret og arkivert. Det er også svært enkelt å kopiere og manipulere digitalt innhold. Innholdet er søkbart, og sist men ikke minst kan det oppnå svært stor spredning og bli synlig for et stort antall personer (boyd 2010: 7).

Det betyr at en melding på Twitter kan leses, kopieres og spres av hvem som helst i løpet av kort tid (dersom avsender har åpen profil, noe de fleste på Twitter har). Nettopp disse kjennetegnene ved digital kommunikasjon gjorde medieoppmerksomheten rundt utspillet fra Riise mulig – journalisten kunne ikke ha skrevet den samme saken på grunnlag av et tips om at Riise hadde klaget over ålesunderne til en kamerat.

Sosiale medier – frontstage eller backstage?

Sosiologen Erving Goffman (1959) sammenligner livet med et teater, og hevder blant annet at vi oppfører oss forskjellig i ulike typer situasjoner. Noen ganger er livet som å stå på en scene, frontstage, der alle ser deg, og du må oppføre deg i tråd med konteksten og din rolle. Andre situasjoner er mer som å være backstage, der man kan slappe av, og tre ut av sine roller. Dette er likevel situasjoner som krever mye av oss, fordi vi må følge med på folk rundt oss for å tilpasse vår oppførsel, noe Goffman kaller inntrykkshåndtering. Et eksempel på en frontstagesituasjon er et jobbintervju, eller for en kjent person som Riise, pressekonferanser og intervjuer med mediene. Backstage kan for eksempel være en middag med gode venner.

Sosiale medier har i følge Ida Aalen elementer av både frontstage og backstage. Elementer av backstage er for eksempel muligheten til å sende private meldinger, og å utforme personverninstillingene for sin profil, som kan gjøre at situasjonen oppleves som mer privat, og dermed mer avslappet (Aalen, ikke publisert: 87).

Som vi har sett har imidlertid de fleste, inkludert Riise, åpen profil på Twitter. Man kan derfor si at plattformen i de fleste tilfeller utgjør en frontstagesituasjon. Dette gjelder spesielt for personer som er kjente, og vet at mange interessert i hva de som offentlige personer har å si. Burde ikke egentlig Riise i lys av dette vært klar over at meldingene hans ville bli sett av mange og skape reaksjoner?

Hvem er publikum?

Inntrykkshåndtering er mer krevende i sosiale medier enn ved kommunikasjon ansikt-til-ansikt. boyd peker på tre kjennetegn som gjør det vanskelig å tilpasse seg de man kommuniserer med. For det første er publikum på sosiale medier usynlig, og vi kan derfor ikke vite sikkert hvem vi snakker til. For det andre er det vanskelig å opprettholde spesifikke sosiale kontekster. Kollegaer, venner, familiemedlemmer og journalister har tilgang til det samme innholdet, noe som fører til det boyd kaller kontekstkollaps. For det tredje fører mangelen på kontroll over konteksten til en sammenblanding av offentlig og privat. For eksempel kan en melding tas ut av sin kontekst på Twitter og brukes i en avisartikkel (boyd 2010: 10).

Faktum er dessuten at til tross for at man vet at kommunikasjon på sosiale medier kan lagres, kopieres, søkes frem og spres, behandles de likevel av mange som muntlige kanaler, et sted hvor man kan si nær sagt hva man vil. Sherry Turkle er blant de som har påpekt at vi på nett ofte føler oss i en mer privat setting enn det vi egentlig er:

“[…] at a screen, you feel protected and less burdened by expectations. And, although you are alone, the potential for almost instantaneous contact gives an encouraging feeling of already being together. In this curious relation space, even sophisticated users who know that electronic communications can be saved, shared and show up in court, succumb to its illusion of privacy” (Turkle 2011: 188, sitert i Aalen, ikke publisert: 90).

Forskning viser også at folk ofte ser for seg et publikum på sosiale medier som ikke nødvendigvis stemmer overens med de som faktisk kan lese meldingen. Det er vanskelig å kommunisere på Twitter når publikum kan være ”hvem som helst”, og brukerne ser derfor ofte for seg en venn, en idealleser, et felleskap, eller en fanbase. Dessuten hevder mange twitterbrukere at de skriver for ”seg selv”, fordi de oppfatter det å bevisst kommunisere med et bestemt publikum i tankene som ikke autentisk og lite troverdig (Marwick & boyd 2010: 119-120).

Twitter-råd fra NISO

Vi har sett at den digitale teknologien gjør det mulig å kopiere og spre ytringer i rekordfart, og at kjennetegn som usynlig publikum og kontekstkollaps gjør det vanskelig å tilpasse vår oppførsel, og dermed hvilket inntrykk andre får av oss i sosiale medier. I tilfeller der avsender er en kjent person kan dette føre til oppslag i massemediene.

Man kan si at Riise håndterte Twitter som en backstagesituasjon, hvor han kommuniserte med fansen og likesinnede, og hvor han også i stor grad fikk støtte fra sine følgere. Han undervurderte imidlertid sosiale mediers betydning som frontstage, offentlig forum, og en hyppig brukt kilde til saker for klikksultne nettjournalister.

Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) utformet i etterkant av Riise-saken en liste med råd til idrettsutøvere på sosiale medier. Et av rådene deres er rett og slett å spørre seg selv om man ville sagt det samme på direktesendt tv, og NISO har dermed klart definert aktivitet på sosiale medier som en frontstagesituasjon for idrettsutøvere.

REFERANSER

Aalen, Ida: En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

boyd, danah (2010): ”Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications.” I Networked Self: Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Red. Papacharissi, Zizi.

Goffman, Erving (1959): The presentation of self in everyday life. New York, NY: Anchor Books.

Marwick, Alice E. & boyd, danah (2010): ”I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience”, i New Media Society 2011 13:114.

Facebook som digital minnebok

Delekulturen på sosiale medier har ikke bare positive sider. Ved å legge ut personlig informasjon, bilder og statusoppdateringer på sosiale medier som Facebook, gir vi fra oss verdifull informasjon om vår profil. Flere har påpekt det problematiske i at det er de som står bak plattformene for sosiale nettverk som bestemmer vilkårene for bruk av disse dataene, og ikke brukerne selv.

Til tross for dette deler vi altså gladelig små og store hendelser i våre liv på Facebook. Hvorfor er det egentlig så viktig for oss å dele all den informasjonen vi gjør på sosiale medier?

PBS Idea Channel presenterer en mulig forklaring i klippet under. Vår identitet er nært knyttet til våre minner, og de opplevelsene vi husker former vår oppfatning om egen identitet. Ved å fungere som en slags ekstern hukommelse, konstruerer Facebook på et vis vår identitet for oss. I tillegg gjør Facebook det mulig å presentere vår konstruerte identitet for et større antall personer enn vi faktisk kjenner i den ikke-medierte virkeligheten. Dermed kan man si at de tilsynelatende trivielle personlige statusoppdateringene Facebook er fylt av faktisk er svært viktige for personene som deler dem, som del i formingen av deres ”digitale jeg”.