//
arkiv

idamejo

idamejo har skrevet 3 innlegg for Sosiale medier

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
http://www.ungdomsforskning.no/Download/1-2011/Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Reklamer

Hvem tror Google at du er

Kashmir Hill blogger om Googles Ad Prefrence Managers misoppfatninger

Googles cookies (informasjonskapsler) gjør det mulig å lagre en mengde informasjon om deg som bruker av sine tjenester. Denne informasjonen brukes blant annet til personlig og målrettet reklame. Google selv sier de ønsker gjennomsiktighet i forhold til hvordan de behandler disse dataene (les mer her). Blant annet så informerer de om hvorfor du får se nettopp de annonsene du ser, og man får også muligheten til å endre typen annonser som er synlige. Google tilbyr disse innstillingene i sin «Ad Preferences Manager». Det er først når man er inne og ser på disse innstillingene at man ser hvor mye Google faktisk vet om deg, eller i det minste hva de i tror de vet om deg. Forbes Kashmir Hill skriver om en måte dette kan slå ut i dette blogginnlegget. (Du kan også se hvem Google tror du er på denne siden.)

Vis meg dine venner og jeg skal si deg hvem du er

Supermann

Skal man være seg selv, eller den beste versjonen av seg selv? (CC-lisensiert)

Facebook brukes i dag til å knytte nye bånd, og til å vedlikeholde de eksisterende. Man er Facebook-venn med både nære venner, familie, nye og gamle kolleger, gamle klassekamerater og mer perifere bekjente. Men Facebook brukes også til å knytte nye relasjoner, og til stille nysgjerrigheten. Man leter opp den nye kollegaens profil på Facebook før hun begynner på arbeidsplassen, man legger til «han kjekke» man traff på fest på lørdag og man snoker på eks-kjærestens nye kjærestes profil. Alt for å få et slags inntrykk av hvordan denne personen er, uten faktisk å trenge å bli kjent med han eller henne.

Når man presenterer seg selv på Facebook prøver man ofte å framstå som den beste mulige versjonen av seg selv. Denne måten å tolke hvordan man fremstår på i sosiale medier kalles «idealisert virtuell identitet». Bildene man legger ut viser at man er slank, aktiv og attraktiv, kun de mest flatterende bildene legges ut, bildet av dobbelthaken og kvisen på nesa sensureres. Statusoppdateringene handler om hvor mye man trener, hvor flink man er på skolen, eller hvor utrolig kult det var på festen sist helg. Man «liker» interessante bøker og smale filmer. Og man legger ut masse bilder fra den sommeren (for to år siden) da man var på ferie på et spennende og eksotisk reisemål (der det alltid var bra vær). Man ønsker å gi et best mulig digitalt førsteinntrykk av en selv.

Men en Facebookprofil eksisterer ikke alene. Man er en del av et sosialt nettverk, der hva Facebookvennene sier om en, hvilke bilder de legger ut og hva de skriver til en, former brukerens personlighet. Relasjonen mellom en selv og Facebookvennene er også med på å forme hvordan man oppfattes. I tillegg til relasjonen til vennene har også typen Facebookvenner påvirkning på hvordan man fremstilles. Attpåtil antallet venner sier noe om hvordan man blir oppfattet. For få venner kan tolkes at man er usosial, mens for mange kan ses på som at man prøver for hardt. Forsøk har vist at en Facebookprofil med mange attraktive Facebookvenner også ses på som mer attraktiv selv. Og det at noen skriver på profilen at man er flink til å stå på ski veier mye tyngre enn at man selv sier at man er aktiv og sporty.

Så hvordan kan man som Facebookbruker gi den beste representasjonen av seg selv? Skal man male alt rosenrødt og pynte litt på sannheten? Eller skal man være dønn ærlig og legge ut alt slik det er, uten filter? Skal man kanskje avstå fra å legge ut noe som helst, slik at man kun defineres ut i fra de andre brukerne? Og hva er egentlig viktigst, å vise hvem man egentlig er, eller å vise hvor bra man kan være?

Referanser:
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.