//
arkiv

Analyse

Denne kategorien inneholder 11 innlegg

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
http://www.ungdomsforskning.no/Download/1-2011/Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Advertisements

Begrenser Facebook muligheten for politisk engasjement?

Nora Younis ble en av nøkkelkontaktpersonene til internasjonal presse i den arabiske våren gjennom blogg og Twitter. Skjermdump fra Younis’ Twittter-profil.

Den 25. januar 2011 var den egyptiske menneskerettighetsaktivisten, journalisten og dekket den pågående revolusjonen der. To dager senere dro hun hjem til et land i fullt opprør, og startet med grundig rapportering av bloggeren Nora Younis i Tunisia og hendelsene via bloggen sin og Twitter. Gjennom sosiale medier bidro hun til å organisere, kommunisere og kaste lys over utviklingen i Egypt. Lite visste hun da at hun skulle komme til å bli en viktig kilde for internasjonal presse, og en av de mest sentrale personene i det som senere blir omtalt som den egyptiske våren.

Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også Barack Obamas suksessvalgkamp i 2008, hvor Facebook i stor grad ble brukt til både å mobilisere velgere og samle inn midler til valgkampen, har gitt kjøtt på beina til de som hevder at sosiale medier er på vei til å bli toneangivende i politisk kommunikasjon.Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger blir i stadig økende grad spådd en viktig demokratisk rolle, og i den arabiske våren ble disse lovprist. Fordi Internett og de ulike nettjenestene som kom med Web 2.0 har åpnet for interaksjon, deltakelse, lett tilgang til informasjon og nye måter å kommunisere på fikk opposisjonen i Egypt muligheten til å sende ut oppfordringer til nye demonstrasjoner uten at myndighetene kunne gripe inn. Som Howard & Hussain sier: «Digital media became the tool that allowed social movement to reach once-unachievable goals» (2011).

Denne maktforskyvningen til fordel for den enkelte borger har ført til en stadig pågående debatt om sosiale mediers virkning på politisk deltakelse. På den ene siden hevdes det at sosiale mediene og publiseringstjenestene har gjort formidling av eget innhold mulig, økt tilgjengeligheten av informasjon kraftig, skapt rom for diskusjon for den gjengse borger og dermed gjort deltakelse på den politiske arenaen lettere. Samtidig stiller kritikerne spørsmål ved hvorvidt sosiale medier egentlig forandrer offentligheten og politikken.

I artikkelen «Why the Internet Is Bad for Democracy» kritiserer Eli Noam det tilsynelatende enstemmige synet om at Internett er bra for demokratiet. Han sier at «they observe a “micro” behavior and jump to a “macro” conclusion. They think that if something is helpful to an individual or group, it similarly affects society at large, when everyone uses it» (2005). Samtidig som at han er enig i at nettet har ført til at politisk aktivitet både er enklere og billigere, mener han at det kan være vanskeligere å bli hørt dersom alle har mulighet til å uttale seg, og frykter at det kun er elitens standpunkter som vil være synlige. I tillegg mener han at «just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises» (2005).

Memeer ironiserer ofte over ulike temaer, her slacktivsme.

Et kjent begrep som ofte dukker opp i debatten om politisk engasjement gjennom sosiale medier, er «slacktivism». Betegnelsen brukes om såkalt «feel good»-innsats man gjør for å føle at man engasjerer seg, vanligvis på nettet, men som krever minimal innsats eller investering (både økonomisk og personlig) og som har liten eller ingen betydning for den faktiske saken. På eksempelvis Facebook vil det være å trykke på «liker»-knappen eller svare ja til et arrangement, uten å nødvendigvis engasjere seg ytterligere, som å faktisk delta i en demonstrasjon eller donere penger til et bestemt formål. Et eksempel som ofte trekkes fram er «KONY 2012»-aksjonen på Facebook tidligere i år, som gikk ut på å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda for å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredte seg internasjonalt veldig raskt, men førte ikke til videre engasjement, da svært få deltakere møtte opp på gateaksjonen som også ble oppfordret til.

Spørsmålet blir da om verktøyene nye medier fører med seg har makt til å utfordre staten og mobilisere politisk endring? Dersom det er slik at et medlemskap i en Facebook-gruppe ikke automatisk fører til aktivitet utenfor det sosiale mediumet, hvilket grunnlag for iverksetting av tiltak finnes da?

Men at sosiale medier kan gi lettere tilgang til informasjon og mobilisere massene, kommer fram når vi ser på landene som anser Facebook og Twitter som en faktisk trussel. Mange totalitære land sensurerer sosiale medier, eksempelvis stengte egyptiske myndigheter av Internett i fem dager under den arabiske våren, Facebook er konsekvent sensurert i Kina og våren 2012 lekket en utgave av Facebooks interne retningslinjer som viser at nettstedet driver med politisk sensur på vegne av stater som undertrykker yttringsfriheten til sin befolkning, med kurderes selvstendighetskamp som eksempel.

someecards.com - Gee Bob, I sure do enjoy your controversial, preachy, and painfully public political posts on Facebook... said no one. Ever.

Dermed kan det virke som at det også ligger begrensninger i de sosiale medienes teknologiske struktur. På grunn av algoritmene (se også blogginnlegget Synlighet Vs usynlighet) Facebook er bygget på, som styrer hva brukere skal se, blir det slik at nettsider, og også uttalte meninger, som er veldig synlige og mye besøkt har en tendens til å bli enda mer synlige. Det blir er usynlig hierarki som i verste fall kan føre til at det kun er eliten og de påfølgende politiske synspunktene som er synlige (ekkokammer-effekten). Facebook skylder også på algoritmer i tilfeller hvor enkeltpersoner har blitt kastet ut av Facebook på grunn av noe de har skrevet. På denne måten er også de sosiale mediene med på å favorisere de godtatte politiske meningene og forkaste de politisk ukorrekte meningene. Eksemplene på personer som har blitt kastet ut av Facebook på grunn av politiske ytringer er mange: Fri og rettferdig rettsak for Breivik, Muhammed-karikaturene og Anonymous for å nevne noen.

De sist store saken som omhandler Facebooks sensur av politisk innhold er i forbindelse med høstens valgkamp i USA. Facebook skal ha fjernet en meme laget av Special Operations Speaks PAC (SOS), som demonstrerte hvordan Obama stolte på Navy Seals da han trengte dem for å ta Osama bin Laden, men nektet dem hjelp da de trengte det i Benghazi. Nå spekuleres det i om Facebook sensurerte innholdet av politiske årsaker, og kritikken hagler fordi innholdet faller godt innenfor rammen av ytringsfrihet.

I Norge har vi også en pågående sak om å bli kastet ut fra Facebook basert på politisk engasjement. Yousef Assidiq har lenge vært en aktiv debattant på det sosiale nettstedet, men har på grunn av masserapportering av innholdet sitt blitt utestengt fra Facebook flere ganger. Nå stiller han spørsmål ved Facebooks rutiner, og hvorvidt det skal være mulig å bli utestengt på grunnlag av politisk deltakelse.

Det ser ut til å være helt klare begrensninger i å bruke sosiale medier som et verktøy for politisk endring, og man kan spørre om Facebook hindrer tilretteleggelse av politisk engasjement (det være seg ekstremister eller mannen i gata) ved å stenge ute mennesker med visse politiske standpunkter. Og i så tilfelle, hvem er det som sitter og sensurerer innholdet? Og hvilke kriterier gjør de det ut fra?

REFERANSER:

Howard, P. & Hussain, M. (2011): The Role of Digital Media. Journal of Democracy 22(3): 35-48. URL: http://muse.jhu.edu/journals/journal_of_democracy/v022/22.3.howard.html (besøkt 14.11.12)

Noam, E. (2005): Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM. URL: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf (besøkt 14.11.12)

Aktivistbevegelser på web 2.0

Civil rights movement

Protest i 1963 er ikke nødvendigvis så annerledes enn protest i 2012. Men sosiale medier klarte de seg uten. Bildet er hentet fra Wikimedia commons.

Onlineaktivismen møter en god del ris og ros i disse dager. Noe av kritikken tar form av at «å klikke på en knapp er ikke det samme som å utføre en politisk aksjon», mens noe av hyllingen går ut på at sosiale medier kan velte diktaturer. For de fleste er det opplagt at det ikke er så svart-hvitt. Ingen har heller påstått at slaktivismen kan skyve til side aktivismen. Jeg ønsker å undersøke skillet mellom onlineaktivisme og offlineaktivisme, et skille jeg opplever som kunstig og selektivt, men som stadig tas opp når sosiale bevegelser er i vinden.

I sin mye omtalte artikkel fra 2010, Small Change: Why the revolution will not be tweeted, skriver Malcolm Gladwell godt om borgerrettighetsbevegelsen i USA på 50- og 60-tallet og hvordan  denne bestod av sterke bånd (jfr. Granovetters teori om «The strength of weak ties») – noe han mener var med på å gjøre kampen til en suksess. Selv om borgerrettighetsbevegelsen ikke behøvde – eller hadde mulighet til – å ta i bruk sosiale medier den gangen, betyr ikke det at bevegelsen burde utgjøre noen rettesnor for all sosial og politisk aktivisme, eller at sosiale bevegelser nå ikke har nytte av dem.

Les videre

Metaforer i sosiale medier

Hashtag, «like», profilbilde, kommentar- og søkefelt er alle funksjoner og verktøy som de fleste av oss kjenner fra en eller flere sosiale medier. Det kan være både interessant og hensiktsmessig å se nærmere på disse funksjonene i lys av artikkelen «The stories digital tools tell» (2003) av Tarleton Gillespie. Han argumenterer for at man må se digitale verktøy som artefakter med en viss iboende politikk og som er laget med bakgrunn i bestemt ønsket brukeratferd. Analyse av programvare må, ifølge Gillespie, derfor begynne med bakgrunn i tanken om at teknologi i seg selv ikke er nøytral:

An analysis of software, then, must begin with a sense of the way technologies may have powerful consequences for the social activities that happen with them, in the worlds imagined by them – as Winner puts it, these ‘artifacts’ have politics (Gillespie 2003: 2).

På grunn av artefaktenes obskure politikk, mener Gillespie at man heller ikke kan forholde seg kun til de diskursive elementene ved et verktøy, men at man i tillegg må tolke verktøyene og deres strukturelle eller materialistiske elementer – «affordances» – for slik å være i stand til å avdekke artefaktenes skjulte historie (2003: 9). «Affordance» er et begrep James J. Gibson påtar seg å ha funnet opp, og i boka «The epological approach to visual perception» utdyper han betydningen gjennom sammenhengen mellom dyr og miljø: «The affordances of the environment is what it offers to the animal, what it provides or furnishes, either for good or ill» (1986: 127). Gjennom Gillespie og Gibson kan «affordances» i denne sammenheng forstås som mulighetene et digitalt verktøy innehar og hva det dermed tilbyr, eller eventuelt ikke tilbyr, sine brukere.

Ifølge Gillespie blir vi nødt til å se på designet av en applikasjon for å oppdage hvilken politikk som skjuler seg bak de ytre egenskapene (2003: 10). Grensesnittsmetaforer blir av designere beregnet som suksessfulle dersom de av brukerne anses som intuitive, påpeker Gillespie (ibid.: 11). Med dette mener han at det er en sammenheng mellom metaforlån fra eksisterende eller gamle medier og vår forståelse av nye plattformer. Han trekker fram Macromedia Director som eksempel på hvordan et program kan benytte seg av kjente metaforer fra teater, film, musikk og programmering til å forstå og anvende en ny plattform (ibid.: 12-13). Metaforer i Director er blant annet «scene» (fra teater), «rollebesetning» (fra teater og film) og «projektor» (fra film). Det kan argumenteres for at også tilsynelatende ukjente sosiale medier intuitivt vil være enklere å forstå dersom designet bygger på metaforer og funksjoner man kjenner fra andre plattformer. På denne måten oppnår også designerne bak nettsiden den suksessen de ønsker gjennom å skape intuitiv brukeratferd.

Facebook like button. CC-lisensiert.

For å bygge oppunder dette vil jeg trekke paralleller til to av nåtidens sosiale nettverk; Instagram og Pinterest, som eksempler på nye medier som tar i bruk funksjoner og begreper fra andre veletablerte og, for mange, velkjente plattformer. Selv om det muligens ikke kan sies at begrepene/funksjonene i sosiale medier konkret kan sammenlignes med Gillespies eksempel over, tør jeg likevel påstå at det er en sammenheng mellom metaforene han viser til og vår intuitive oppfatning og forståelse av sosiale medier.

Både Instagram og Pinterest kan sies å være digitale verktøy som samler brukernes bilder og kan således også anses som digitale fotoalbum. De har også til felles at interaksjon oppstår gjennom kommentarer eller «likes». Hovedforskjellen mellom dem er i korte trekk at Instagram i hovedsak er en mobilapplikasjon som gjerne preges av personlige bilder tatt av brukeren selv, mens Pinterest er en nettside (og en applikasjon) som karakteriseres av videreformidling av andres innhold.

De to plattformene innehar en rekke forskjellige trekk, men begge består av relativt kjente begreper – eller metaforer – fra andre sosiale medier eller nettbaserte tjenester. Et kort blikk på Pinterest eller Instagram kan gi assosiasjoner til både Facebook, Twitter og søkemotorer på nett.

Skjermdump Pinterest-forside.

Skjermdump Instagram-profil.

Utover funksjonene som er vist i bildet av Instagram, har denne applikasjonen også benyttet seg av «hashtag» i søkefunksjonen under «Explore»-menyen. Dette er et begrep mange kjenner igjen fra Twitter.

Det kan, som nevnt, kanskje være vanskelig å påstå at det er Gillespies spesifikke forståelse av metaforer som brukes i eksemplene her med Instagram og Pinterest. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de begge er uttrykk for grensesnitt som benytter seg av velkjente begreper og funksjoner hentet fra andre plattformer – som implisitt tilbyr oss en forståelse av tjenestenes innhold og funksjoner. Ved bruk av «hashtag» og «followers»/»following» fra Twitter kan det hevdes at det er enklere å intuitivt forstå Instagram. Nyhetsstømmen på Pinterest minner også mye om Facebooks «News Feed», og kommentarfelt eller «likes» er metaforer eller begreper som går på tvers av ulike sosiale medier.

På en annen side innebærer metaforbruken også enkelte ulemper ved at helt nye brukere av sosiale medier kanskje ikke forstår verken «hashtag», «innsjekking» eller «repin» fordi man ikke er kjent med konvensjonene eller metaforene som er å finne på andre digitale plattformer.

Gillespies forklaring om at digitale verktøy skjuler en «historie» kan i dette tilfellet likevel ses i sammenheng med at nye medier benytter seg av velkjente begreper fra veletablerte medier slik at erfarne brukere enklere forstår grensesnittet og den ønskede brukeratferden.

Referanser:

Gillespie, Tarleton (2003): «The Stories Digital Tools Tell». I: Caldwell, J. og A. Everett (red.): New Media Thesis on Convergence Media and Digital Reproduction. Tilgjengelig fra: http://www.tarletongillespie.org/essays/tools.pdf (besøkt 05.11.12).

Gibson, James J. (1986): «The Theory of Affordances». I: The Ecological Approach to Visual Perception. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers. Hillsdale: New Jersey. Tilgjengelig fra: http://www.nyu.edu/projects/nissenbaum/papers/theory%20of%20affordances%20with%20notes_1.pdf (besøkt 05.11.12).

Bildene er hentet fra:

Pinterest.com (2012): Skjermdump av forside per 05.11.12. Tilgjengelig fra: http://pinterest.com/ (besøkt 05.11.12).

Instagram (2012): Skjermdump av mobilapplikasjon for iPhone.

Populær på Instagram

Instagram ble lansert i oktober 2010 og har i dag over 80 millioner registrerte brukere. Instagram har hatt en enorm vekst som har ført til at flere nå omtaler det som et nytt sosialt nettverk. Det kan minne om Twitter, bare at man deler bilder istedenfor tekst.

“Instagram is a fun and quirky way to share your life with friends through a series of pictures. Snap a photo with your mobile phone, then choose a filter to transform the image into a memory to keep around forever. We’re building Instagram to allow you to experience moments in your friends’ lives through pictures as they happen” (Instagram1)
 

I forrige uke var jeg på bursdagsfeiring til min niese som ble 14 år. Hun, som mange av hennes venninner, har alltid iPhonen tilgjengelig og legger hyppig ut bilder på Instagram. Ikke lenge etter jeg kom, forteller hun meg ivrig: ”Gjett hva jeg har fått da? jeg har fått 98 likes på et bilde på Instagram, det er ganske sykt da!?”. I forbindelse med ukens pensum og med denne samtalen friskt i minne ble jeg interessert i å se litt nærmere på synlighet/det å være populær på Instagram, hvor sosialt det egenltig er og hvordan synlighet reguleres.

Print screen av Instagram.com

I artikkelen ”Want to be on top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook” skriver forfatteren Taina Bucher om algoritmen EdgeRank som regulerer hva som er synlig på den enkeltes ”news feed” på Facebook. (Bucher 2012) Algoritmen sorterer, klassifiserer og rangerer hvilken informasjon de mener er mest relevant for den enkelte brukeren. Mye av innholdet i denne artikkelen er overførbart til for eksempel Instagrams ”Popular Page”.

Print screen av «Popular page»

Instagram er et teknisk system, og teknologien setter rammen for hva vi kan gjøre. Men det er mer presist å snakke om Instagram som et sosioteknisk system fordi systemet avhenger av menneskelig input og relasjon. Slik som andre sosiale medier er Instagram avhengig av at vi publiserer bilder, og vår interaksjon med hverandre. Men alt som blir publisert blir ikke like synlig. Instagrams ”Popular Page” sorterer, klassifiserer og rangerer på samme måte som EdgeRank, hvilke bilder som er mest populære til enhver tid og som kvalifiser seg for å komme på siden. Med en slik utvelgelse er det nødvendigvis et flertall som ikke blir synliggjort. Det er en ganske eksklusiv affere å komme på ”Popular Page”. Synlighet er konstruert som en belønning.

Mange bruker Instagram som en plattform til å vise frem flotte fotografier, til å opprette nye kontakter med for eksempel samme interesser eller for å dele bilder fra hverdagen med nære venner. Men mitt inntrykk er at det også er ganske mange, spesielt unge brukere, som kun har som mål å få mange ”likes” eller havne på listen over mest populære. Det er ikke alltid kvaliteten og originaliteten på bildet som er viktigst. I bunn å grunn handler det om et behov for å vise seg frem og bli sett av flest mulig. Det handler om synlighet men også om å «bli populær». Hvor synlig og hvor populær du blir reguleres blant annet av innebygde algoritmer. En algoritme er kort fortalt en oppskrift for å løse et problem. Man har et problem, å komme på siden over mest populære, som man ønsker å løse. Det finnes i utgangspunktet mange ulike måter å løse det på, men man må knekke koden Instagram har valgt å benytte og følge denne steg for steg (Bucher 01.11.12).

Akkurat hva Instagrams ”Popular Page” algoritme legger vekt på er hemmelig. Det finnes derimot en mengde spekulasjoner rundt hva som skal til for å havne på listen og tips for hvordan man kan øke sjansene for å havne der (”How to get on the popular page on Instagram”, ”How do you get on the popular page?”, ”Making the popular page on Instagram” , og mange flere). Antallet slike blogginnlegg, artikler og kommentarer viser at dette er et mål/ønske veldig mange har. Akkurat som i Facebooks EdgeRank er det ulike komponenter som er avgjørende for å nå målet. De ulike komponentene som går igjen når man spekulerer rundt Instagrams ”Popular Page” er:

(1) Antall ”likes”: Man må ha et visst antall likes og kommentarer på bildet
(2) Tid: De første minuttene er avgjørende. Jo flere likes man får rett etter bildet er publisert, jo større sannsynlighet er det for at bildet havner på ”Popular Page”.
(3) Antall ”followers”: En viss prosentandel av følgerne må like/kommentere. Dette for at det skal være mulig også for dem som ikke har så mange følgere.
(4) Konkurrenter: Sjansen for å havne på siden avhenger også av bilder publisert av andre til samme tid.

Om disse komponentene stemmer kan vi ikke være helt sikre på. Algoritmene som definerer hva som er mest populært, blant annet slik som Twitters Treds list, er ikke enkle tiltak, men er nøye utformet til å fange det utviklerne ønsker å fange opp (Gillespie T. 2011). Men hvorfor er ikke kvalitet og originalitet på bildene mer vektlagt? Er et ”pose”-bilde mer interessant enn et originalt og kunstnerisk bilde? Algoritmens syn på hva som er mest populært, samsvarer kanskje ikke helt med hva vi forventer er populært. Instagram forklarer algoritmen slik:

“The goal of the formula is to surface the most recently interesting photos based on a variety of variables. We do not simply count likes. It takes into account much more than that to make sure new people with fewer followers also have the chance of being discovered. We’re constantly tweaking the formula in hopes of surfacing interesting photos from all members of the Instagram community” (Instagram2).
 

Instagram mener de gir alle en lik mulighet ”of being discovered”. Men det er klart det er lettere å bli oppdaget om du har flere følgere enn kun nære venner, og ikke alle bildene som blir publisert egner seg for et offentlig publikum. En profil på Instagram, som på Facebook, er i utgangspunktet offentlig. Forskjellen er at de aller fleste Instagrambrukere ikke endrer til privat profil. Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi ikke like opptatt av personvern på Instagram?

”Popular Page” algoritmen legger opp til at du har et stort nettverk av aktive brukere, samt en offentlig profil. Er det sosialiseringen som er det overordnede mål, eller er det synlighet og det å bli «populær»? For å bli mest mulig synlig må man ha mange følgere og mye tilbakemelding på bildene man publiserer. Det å havne på siden over mest populære er uten tvil den mest effektive måten å få sosial anerkjennelse, noe som vil generere flere følgere og naturlig nok muligheten for flere som liker og kommenterer bildene dine. Spesielt når det gjelder unge brukere, tror jeg en av grunnene til at de fleste har en offentlig profil er nettopp målet om å havne på listen. Det blir en slags konkurranse om å bli populær. Det handler ikke om å ha kontakt med venner på samme måte som på Facebook, men å bli fulgt av flest mulig, kjente og totalt fremmede. Det sosiale med Instagram kan etter min mening fort komme i skyggen av konkurransen om å få flest ”likes” og å havne på siden over mest populære.

Kilder:

Bucher, T. (2012): Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New Media & Society, publisert online 8. April, 2012 [Sist besøkt: 04.11.12]

Bucher, T. (01.11.12): ”Algoritmisk kultur. Sosiale medier som sosiotekniske systemer”. Forelesning ”Sosiale medier” 1. Nov 2012, Universitetet i Oslo.

Gillespie, T. (2011)Can an algorithm be wrong? Twitter Trends, the specter of censorship, and our faith in the algorithms around us, Culture Digitally: Examining Contemporary Cultural Production, 19. Oktober. http://culturedigitally.org/2011/10/can-an-algorithm-be-wrong [Sist besøkt 04.11.12]

Instagram1 . FAQ. What is Instagram?  http://instagram.com/about/faq/ [Sist besøkt: 04.11.12]

Instagram2 . How the popular page works. http://help.instagram.com/customer/portal/articles/95746 [Sist besøkt: 04.11.12]

Reddit – et sosialt nettsted som alternativ til tradisjonelle massemedier?

Etter hvert som Internett har ekspandert har det også blitt et sted hvor vi i stor grad søker informasjon og nyheter. Men i takt med denne ekspansjonen må vi navigere oss rundt i et stadig større mylder av informasjon som kan gjøre det vanskelig å velge hvilke kilder og nettsteder vi skal benytte oss av. Dette kan være en av grunnene til at vi ofte søker informasjon og nyheter hos tradisjonelle og kjente massemedier. En etter hvert gjentakende kritikk av de tradisjonelle massemediene de siste årene er at de blir kontrollert av få eiere som farger hva som publiseres og at deres hovedfokus er å tjene penger, som går på bekostning av den journalistiske kvaliteten. Men finnes det et reelt alternativ?

Sosiale medier har de siste årene utvilsomt blitt en del av mange mennesker hverdag og en stor del av det som skjer på slike nettsteder er deling av nyttig (og unyttig) informasjon, linker til videoer, bilder, nyheter, samt annen triviell informasjon mellom brukere. Kan slike nettsteder fungere som et verktøy for å dele og oppsøke nyheter som er alternative til hva massemediene tilbyr og som dermed gir oss et mer nyansert bilde av hva som skjer?

Brian D. Loader og Dan Mercea skriver i sin artikkel at ved hjelp av sosiale medier, har borgere mulighet til å dele alternative perspektiver, utfordre diskurser og publisere sine meninger. De trenger ikke lenger være passive konsumenter av politisk partipropaganda, statsmaktenes nyheter fabrikert av spin-doktorer eller nyheter fra massemedia (Loader & Mercea 2011: 759). Det er ikke alle sosiale nettsteder hvor konseptet i stor grad dreier seg om å dele nyhetslenker, men noen sider, som Digg, Delicious og Reddit er sosiale medier hvor fokuset i all hovedsak er på lenkedeling. Reddit er den mest populære siden av de overnevnte – med en milliard i antall sidevisninger i januar 2011 (blog.reddit.com). Selv om den kanskje ikke er så allment kjent i Norge, viser statistikken at den er godt kjent over store deler av verden, spesielt i Nord-Amerika.

Skjermdump Reddit.com

Nettstedet kan beskrives som en ”social news site” som baserer seg på at brukere legger ut linker som blir stemt opp eller ned, avhengig av popularitet, av andre brukere (Reddit.com). Man må ikke være registrert for å ha tilgang til linkene, men for å dele en link, stemme eller kommentere på en link må du være registrert. I deres egen FAQ forklarer Reddit hvordan siden fungerer: “users like you provide all of the content and decide, through voting, what’s good and what’s junk. Links that receive community approval bubble up towards #1, so the front page is constantly in motion and (hopefully) filled with fresh, interesting links”(Reddit.com). Siden skal være en kilde for hva som er nytt og populært på nettet. Reddits slagord er ” we power awesome communities”.

Det er selvsagt ikke bare seriøse temaer som florerer på Reddit, men ved hjelp av kategorier hvor linkene deles under, slik som ”politics” og ”world news” er temaer atskilt og man kan dermed enkelt navigere seg rundt på siden avhengig av hvilket ”felt” som er interessant.

Steven Ovadia argumenterer i sin artikkel Digg.com and socially-driven authority med at maktstrukturen i sosiale nyhetssider skiller seg fra andre massemedier. Den er primært basert på stemmer, ikke redaksjonell kontroll. Det er brukerne og ikke redaktøren som har autoriteten til å bestemme hva som er nyttig og viktig informasjon og hva som ikke bør prioriteres (Ovadia 2007). Selv om det vil være feil å anta at alle som besøker Reddit faktisk bidrar med å dele lenker, stemme og diskutere i kommentarfeltet, kan man hevde at det likevel representerer et mer demokratisk system enn de prosessene massemediene benytter seg av for å velge sine nyheter.

Fjorårets Occupy Wall Street-hendelser og dekningen av denne i USA og resten av verden beskriver hvordan Reddit og andre sosiale nettsteder kan fungere i kontrast med de tradisjonelle massemediene. I de første ukene av okkupasjonen, ble massemediene kritisert av de som protesterte for ikke, eller feilaktig, dekke protestene på Manhattan i New York (Stelter 2011). Som et svar på denne mangelfulle dekningen, brukte demonstrantene alternative medier for å komme med og publisere sine meninger ut til publikum. Reddit bugnet med nyheter fra Occupy Wall Street, mens mange av de største tradisjonelle massemediene, slik som Fox News lot være å dekke hendelsen (Stelter 2011). Slik sett ble Reddit fungerende som en plattform hvor alternative nyheter ble publisert og hvor borgerjournalistikk fra blogger kunne publiseres til et større publikum, som et alternativ eller tillegg til tradisjonelle medier. Det ble også opprettet en egen ”subreddit” (kategori) for Occupy Wall Street-bevegelsen på reddit.

Z. Tufecki og C. Wilson skriver i sin artikkel om de politiske demonstrasjonene i Egypt at mye av de tidlige nyhetene om demonstrasjonene spredte seg til resten av verden via Twitter før de var å finne i de tradisjonelle nyhetsmediene. (Lotan et. al 2011 ifølge Tufecki & Wilson, 2012: 366). Det var dermed ved hjelp av sosiale medier at man kunne følge med på hva som skjedde, siden Egypt, som mange andre diktatoriske styresett, ikke opererte med en fri presse uten statlig sensur (Tufecki & Wilson 2012: 365). Funnene i deres undersøkelse peker på at sosiale medier i Egypt formidlet nyheter, informasjon og den støtten som trengtes for å fremskynde deltakelsen i de politiske demonstrasjonene. Demonstrantene som dokumenterte hendelsene på sosiale medier fungerte dermed som borgerjournalister i en tid hvor det var behov for andre plattformen enn de tradisjonelle nyhetsmediene for å innhente og dele alternative nyheter og informasjon (Tufecki & Wilson 2012: 376). Selv om de i all hovedsak benyttet seg av sosiale medier som Twitter og Facebook, kan man trekke likhetstrekk til Reddit og OWS-hendelsene. Alle tre er sosiale medier som fungerte som viktige plattformer hvor man kunne innhente alternativ informasjon og nyheter som enten var mangelfulle, feilaktige eller fraværende i tradisjonelle nyhetsmedier.

På den andre siden publiserte Project for Excellence in Journalism i 2007 en kort studie av de sosiale nyhetsnettstedene Digg, Delicious og Reddit. De sammenliknet nyhetene som ble publisert der med de som ble dekket av massemediene i en uke. Blant funnene som ble gjort, viste det seg at kildene til nyhetstedene som brukerne rådet over var i sju av ti tilfeller fra blogger og nettsteder som YouTube, at mesteparten av nyhetene handlet om hendelser i USA, noe som for så vidt også var tilfelle for massemediene, men at det var vesentlig flere ”seriøse historier” å finne i de tradisjonelle mediene (Carr 2007; Claburn 2007).

Project for Excellence in Journalism poengterer riktignok at det var en svært kort studie, men den kan likevel illustrere interessante kjennetegn ved slike nettsteder. Det kan være utopisk å tenke seg at et slikt sosialt nettsted alene kan være et alternativ til tradisjonelle massemedier, siden det bugner over av det vi kan kategorisere som kuriosa, humor og ”lolcatz”, men at det samtidig kan fungere som et tillegg hvor man kan finne (litt andre) nyheter ved spesielle hendelser som Occupy Wall Street og den Arabiske våren nevnt ovenfor. Sosiale nettsteder som Reddit, mangler den tradisjonelle portvokteren som eksisterer i massemediene, men selv om det eksisterer mange linker til slike nyhetsinstitusjoner på Reddit, er det brukerne som selv bestemmer hva som fortjener en ”plass på forsiden”. Det er dermed en annerledes måte å finne og konsumere nyheter på. Dette kan man også hevde var tilfellet for delingen av nyheter og informasjon under demonstrasjonene i Egypt som i stor grad også foregikk på sosiale medier, som et alternativ til de etablerte massemediene.

Kilder

Blog.reddit.com (2011) ’Reddit: billions served’ http://blog.reddit.com/2011/02/reddit-billions-served.html [Sist besøkt 23.10.2012]

Carr, Nicholas (2007) ‘The people formerly known as informed’ http://www.roughtype.com/archives/2007/09/the_people_form.php [Sist besøkt 29.10.2012]

Claburn, Thomas (2007) ’Online User-Driven News Gives Mainstream Media A Run’ http://www.informationweek.com/online-user-driven-news-gives-mainstream/201806004 [Sist besøkt 29.10.2012]

Loader, Brian D. & Dan Mercea (2011): ‘NETWORKING DEMOCRACY?’, i Information, Communication & Society, 14:6, s. 757-769.
http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/1369118X.2011.592648 [Sist besøkt 29.10.2012]

Ovadia, Steven (2007) ‘Digg.com and socially-driven authority.’ i Library Philosophy and Practice. http://digitalcommons.unl.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1130&context=libphilprac [Sist besøkt 29.10.2012]

Reddit.com ‘About’ http://www.reddit.com/about [Sist besøkt 23.10.2012]

Reddit.com ‘FAQ, What is Reddit?’ http://www.reddit.com/help/faq#Whatisreddit [Sist besøkt 23.10.2012]

Stelter, Brian (2011) ‘Protest Puts Coverage in Spotlight’ i New York Times (20.11.2011), http://www.nytimes.com/2011/11/21/business/media/occupy-wall-street-puts-the-coverage-in-the-spotlight.html [Sist besøkt 29.10.2012]

Tufecki, Z. & Wilson, C. (2012) ‘Social media and the Decision to Participate in Political Protest: Observations from Tahrir Square’ i Journal of Communication 62: s. 363-379 http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1460-2466.2012.01629.x/abstract [sist besøkt 29.10.2012]

Facebook – identitetsskaping blant kjentfolk

Selvrepresentasjon og identitetsskaping er en naturlig del av det sosiale samspill, og dette har blitt overført til nett og bruk av sosiale medier. Også på Facebook melder dette seg gjeldende. I den «virkelige» verden tilpasser man selvrepresentasjonen til mange forskjellige publikum. Man presenterer seg forskjellig for mennesker man har ulike relasjoner til, og forteller ikke nødvendigvis naboen alt man vil fortelle familiemedlemmer

Men hvordan kan man spesialtilpasse selvrepresentasjonen til forskjellige publikum når det aller meste man legger ut på facebook er åpent for hele vennelisten?

I Artikkelen «Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» av Shanyang Zhao, Sherri Grasmuck og Jason Martin, får vi noen svar på dette.

Forskerne forventet her at brukerne ville tilpasse sin facebookbaserte selvrepresentasjon til forskjellige publikum.

Det spesielle med Facebook er at man ikke er anonym. Som Zhao, Grasmuck og Martin påpeker i artikkelen, er Facebook et såkalt «nonymt» nettsted. Man står frem med navn, bilde(r), alder og annen personlig informasjon. Dette er det grunnleggende. Mange står også frem med politisk og religiøs overbevisning, og fyller ut interesser og skriver en kort beskrivelse av seg selv. Man kan også «like» emner, bedrifter, artister, filmer og egne sider eller grupper som fungerer som interne diskusjonsfora på Facebook. I det hele tatt er de fleste Facebookbrukere åpne om seg selv og gir ut en del grunninformasjon.

I tillegg til dette vil beskjeder som skrives offentlig være med på å bygge opp brukernes identitet. Beskjeder direkte til andre, eller fellesbeskjeder i form av statusoppdateringer er kommunikasjon ut til andre (veggmeldinger) eller rett og slett konstatering av standpunkt (statusoppdateringer) – beskjedersom viser hvem man er og hva man tenker på.

Ida Aalens forskningsresultater viser at disse beskjedene i all hovedsak er sosiale henvendelser. Brukerne vil sosialisere, og det er det som er det overordnede mål. Men identitetsskapingen og realiseringen av selvet spiller også en viktig rolle.

«Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» kom frem til at rundt 75 prosent av brukerne ville «vise, ikke fortelle» om hvem de var gjennom bilder og sosial interaksjon på siden. Dette støtts også av Aalens funn. Facebookbrukerne skaper dermed ikke bare sin identitet selv, men også gjennom andre – gjennom bildene andre legger ut og kommentarene andre legger igjen offentlig på profilen deres. Begges funn viser at et overordnet mål for brukerne er å vise verden hvor sosiale de er, og bygge seg opp sosial kapital.

Noe av det som kommer tydelig frem her er at facebookbrukerne som var med i undersøkelsen var opptatt av å knytte relasjoner ved hjelp av sin profil. I motsetning til dating-sider, som det ble sammenlignet med, var brukerne i disse funnene ikke opptatt av å skape romantiske relasjoner. Det var platoniske relasjoner – vennskap – som sto i fokus.

Ida Aalen viser til statistikk der man ser at de fleste har opp til fem relasjoner i den innerste krets, opp til 15 man er nært knyttet til, opp til 50 man ofte kommuniserer med, 150 man har relasjoner til, 500 man er på hils med, og opp til 2.000 man kan kjenne igjen ansiktet til.

Man kan kanskje si at Facebook er det daglige sosialliv overført til internett. Som Aalen påpeker, vil man luke ut samtaler som ikke angår en selv som støy på lik linje med de samtalene man overhører på trikken. Dermed er kanskje ikke alt som postes på facebookveggen verktøy for selvrepresentasjonen til profilens eier. De er heller med på å bygge opp den sosiale kapitalen – og viser at personen er sosial. Dessuten kan man jo også si at selvrepresentasjonen går på kryss av profiler.

Man skaper sin identitet sammen med andre, og man er kanskje mer ærlig ovenfor fremmede og perifere bekjentskaper enn man tror selv, siden man kommuniserer offentlig med nære bekjentskaper.
Kilder:

En kort bok om sosiale medier: Aalen, Ida

«Identity construction on Facebook: Digital empowerment in anchored relationships» av Shanyang Zhao, Sherri Grasmuck og Jason Martin
http://astro.temple.edu/~bzhao001/Identity%20Construction%20on%20Facebook.pdf

Kommunikasjon på Twitter – frontstage eller backstage?

Norske kjendiser er godt representert blant de aktive brukerne av nettsamfunnet Twitter. Plattformen gir individer en unik mulighet til å kommunisere sine tanker og meninger til offentligheten, uten sensur eller redigering. Denne muligheten kan imidlertid i noen tilfeller også få negative følger for avsenderen.

En som fikk erfare dette tidligere i høst var John Arne Riise. Fotballspilleren mente han ikke ble hyllet nok, tok et oppgjør med sin hjemby på Twitter, og kalte ålesunderne arrogante. Utspillet fikk omfattende mediedekning, og spilleren valgte kort tid etter å trekke seg fra nettsamfunnet. Dette er bare et av flere eksempler på at et utsagn i sosiale medier kan føre til oppslag i massemediene.

Digital kommunikasjon

Måten vi kommuniserer på i sosiale medier ligner i stor grad måten vi kommuniserer på ellers, ansikt-til-ansikt. Det er imidlertid én viktig grunnleggende forskjell: innholdet på sosiale medier er digitalt (Aalen, ikke publisert: 97). Dette har i følge danah boyd fire viktige konsekvenser. For det første blir innhold automatisk lagret og arkivert. Det er også svært enkelt å kopiere og manipulere digitalt innhold. Innholdet er søkbart, og sist men ikke minst kan det oppnå svært stor spredning og bli synlig for et stort antall personer (boyd 2010: 7).

Det betyr at en melding på Twitter kan leses, kopieres og spres av hvem som helst i løpet av kort tid (dersom avsender har åpen profil, noe de fleste på Twitter har). Nettopp disse kjennetegnene ved digital kommunikasjon gjorde medieoppmerksomheten rundt utspillet fra Riise mulig – journalisten kunne ikke ha skrevet den samme saken på grunnlag av et tips om at Riise hadde klaget over ålesunderne til en kamerat.

Sosiale medier – frontstage eller backstage?

Sosiologen Erving Goffman (1959) sammenligner livet med et teater, og hevder blant annet at vi oppfører oss forskjellig i ulike typer situasjoner. Noen ganger er livet som å stå på en scene, frontstage, der alle ser deg, og du må oppføre deg i tråd med konteksten og din rolle. Andre situasjoner er mer som å være backstage, der man kan slappe av, og tre ut av sine roller. Dette er likevel situasjoner som krever mye av oss, fordi vi må følge med på folk rundt oss for å tilpasse vår oppførsel, noe Goffman kaller inntrykkshåndtering. Et eksempel på en frontstagesituasjon er et jobbintervju, eller for en kjent person som Riise, pressekonferanser og intervjuer med mediene. Backstage kan for eksempel være en middag med gode venner.

Sosiale medier har i følge Ida Aalen elementer av både frontstage og backstage. Elementer av backstage er for eksempel muligheten til å sende private meldinger, og å utforme personverninstillingene for sin profil, som kan gjøre at situasjonen oppleves som mer privat, og dermed mer avslappet (Aalen, ikke publisert: 87).

Som vi har sett har imidlertid de fleste, inkludert Riise, åpen profil på Twitter. Man kan derfor si at plattformen i de fleste tilfeller utgjør en frontstagesituasjon. Dette gjelder spesielt for personer som er kjente, og vet at mange interessert i hva de som offentlige personer har å si. Burde ikke egentlig Riise i lys av dette vært klar over at meldingene hans ville bli sett av mange og skape reaksjoner?

Hvem er publikum?

Inntrykkshåndtering er mer krevende i sosiale medier enn ved kommunikasjon ansikt-til-ansikt. boyd peker på tre kjennetegn som gjør det vanskelig å tilpasse seg de man kommuniserer med. For det første er publikum på sosiale medier usynlig, og vi kan derfor ikke vite sikkert hvem vi snakker til. For det andre er det vanskelig å opprettholde spesifikke sosiale kontekster. Kollegaer, venner, familiemedlemmer og journalister har tilgang til det samme innholdet, noe som fører til det boyd kaller kontekstkollaps. For det tredje fører mangelen på kontroll over konteksten til en sammenblanding av offentlig og privat. For eksempel kan en melding tas ut av sin kontekst på Twitter og brukes i en avisartikkel (boyd 2010: 10).

Faktum er dessuten at til tross for at man vet at kommunikasjon på sosiale medier kan lagres, kopieres, søkes frem og spres, behandles de likevel av mange som muntlige kanaler, et sted hvor man kan si nær sagt hva man vil. Sherry Turkle er blant de som har påpekt at vi på nett ofte føler oss i en mer privat setting enn det vi egentlig er:

“[…] at a screen, you feel protected and less burdened by expectations. And, although you are alone, the potential for almost instantaneous contact gives an encouraging feeling of already being together. In this curious relation space, even sophisticated users who know that electronic communications can be saved, shared and show up in court, succumb to its illusion of privacy” (Turkle 2011: 188, sitert i Aalen, ikke publisert: 90).

Forskning viser også at folk ofte ser for seg et publikum på sosiale medier som ikke nødvendigvis stemmer overens med de som faktisk kan lese meldingen. Det er vanskelig å kommunisere på Twitter når publikum kan være ”hvem som helst”, og brukerne ser derfor ofte for seg en venn, en idealleser, et felleskap, eller en fanbase. Dessuten hevder mange twitterbrukere at de skriver for ”seg selv”, fordi de oppfatter det å bevisst kommunisere med et bestemt publikum i tankene som ikke autentisk og lite troverdig (Marwick & boyd 2010: 119-120).

Twitter-råd fra NISO

Vi har sett at den digitale teknologien gjør det mulig å kopiere og spre ytringer i rekordfart, og at kjennetegn som usynlig publikum og kontekstkollaps gjør det vanskelig å tilpasse vår oppførsel, og dermed hvilket inntrykk andre får av oss i sosiale medier. I tilfeller der avsender er en kjent person kan dette føre til oppslag i massemediene.

Man kan si at Riise håndterte Twitter som en backstagesituasjon, hvor han kommuniserte med fansen og likesinnede, og hvor han også i stor grad fikk støtte fra sine følgere. Han undervurderte imidlertid sosiale mediers betydning som frontstage, offentlig forum, og en hyppig brukt kilde til saker for klikksultne nettjournalister.

Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) utformet i etterkant av Riise-saken en liste med råd til idrettsutøvere på sosiale medier. Et av rådene deres er rett og slett å spørre seg selv om man ville sagt det samme på direktesendt tv, og NISO har dermed klart definert aktivitet på sosiale medier som en frontstagesituasjon for idrettsutøvere.

REFERANSER

Aalen, Ida: En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

boyd, danah (2010): ”Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications.” I Networked Self: Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Red. Papacharissi, Zizi.

Goffman, Erving (1959): The presentation of self in everyday life. New York, NY: Anchor Books.

Marwick, Alice E. & boyd, danah (2010): ”I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience”, i New Media Society 2011 13:114.

«Real names» – hvor kommer brukernes interesser inn i dette?

Teamet “ekte navn” eller “real names,” har skapt stor debatt blant sosiale medier eksperter så vel som mannen i gata.  De sosial nettverkene Google + og Facebook har begge retningslinjer som til sier at du må bruke ditt ekte navn. Årsaken til bruk av autentiske navn handler blant annet om å unngå bruk av falske profiler, fremme høflighet og ansvarlighet, samt å skape tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet.

Google + har gått så langt som å slette personer som opererer med falsk identitet.

Jamie Beckland sier at Google misforstår menneskets behov for et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping.  Danah Boyd går enda lenger ved å si at disse retningslinjene er et maktmisbruk på brukernes sikkerhet.

Det Beckland påpeker er at ekte navn begrenser brukerne; fordi et enkelt navn vil aldri være i stand til å inneholde alle aspekter av hvert enkelt menneske. Med andre ord handler dette om faren ved å bli stigmatisert inn i en rolle, ved at du bare deler en spesiell del av deg selv.

”… the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made avaliable to the entire world. In other words the most boring, unimportant, and universal version of yourself.”

Konseptet med bruk av ekte navn, fører dermed til at dine utsagn er festet til din identitet. Noe som muligens gjør det vanskelig å endre det bildet av deg selv som allerede er der. I den ekte verden er ikke uttalelser offentlig, vedvarende og festet til din identitet. Derfor blir det ikke det samme problemet.

Beckland vinkler dette inn på hvordan noen kjendiser endrer ”image,” ved å  bytte artistnavn. Hvordan de får muligheten til å ”starte på nytt,” ved å skape nye identiteter under så kalte ”nick names.” Hvis vi sammenligner dette med det å bruke pseudonymer/nick names på sosiale nettverk og det å bruke ekte navn, ser vi at bruken av ekte navn hindrer oss i større grad i å være i stand til å ”kaste” gamle versjoner av oss selv.

Danah Boyd drar det enda lenger ved å si at dette er maktmisbruk ovenfor brukernes sikkerhet. Hun mener at det handler om folks rett til å beskytte seg selv og at Facebook og Google + er forpliktet til å ta hensyn til sikkerheten til brukerne sine.

Hun begrunner dette med at det faktisk finnes mennesker som trenger den anonymiteten et ”nick name” eller et pseudonym gir. For eksempel mennesker som har vært offer for overgrep, aktivister, kvinner og barn. Når det ikke er ønskelig å være identifiserbar og dette er en av kriteriene, undergraves folk sikkerhet. Derfor kan dette anses som misbruk av makt i følge Boyd.

Når det kommer til aktivister får dette lang større konsekvenser. Prinsippet med å bruke ekte navn gjør det umulig for mange menneskerettighetsaktivister fra for eksempel Kina å bruke disse sosiale nettverks plattformene. Det å utgi seg for å være den man er i en slik situasjon kan være en stor risiko som de fleste muligens ikke ønsker å ta.

For å gå litt tilbake til noe som jeg finner svært interessant i denne debatten. Så snakker Alexis C. Madrigal om det at dine uttalelser på Facebook og Google + er vedvarende og derfor også knyttet til din identitet igjennom ditt navn. Det påpekes at begge tjenestene gjør det mulig å endre innstillinger for å gjøre dine uttalelser mer eller mindre offentlig. Dette løser noen problemer. Men det som kanskje er det største problemet og som kanskje ikke så mange har tenkt over er at uansett om du endrer på innstillinger og uansett om ikke alle kan se de så er uttalelsene knyttet til deg. Informasjonen er fortsatt registrert. Dette betyr at det kan være mulig å få tak i dette, på en eller annen måte, om det er noen som har stor interesse for det.

I tillegg til dette har det i det siste vært en del fokus rundt det at det er mulig at Facebook (for eksempel) gjør feil. Som da de ble anklaget for å ha spredd så kalte ”messages” på tidslinjen til forskjellige brukere. Dette ble avkreftet. Men med tanke på at dette faktisk kan være mulig, kan man begynne å lure på om ekte navn kanskje er for risikabelt? I tillegg gjør det brukerne mer statiske når redselen for å ikke opptre i tråd med de uskrevene normene og reglene får slippe til.

Og når det blir slik, at brukerne er statiske. Går dette da utover ytringsfriheten? Blir mennesker da redde for å uttrykke det de egentlig mener? Trenger vi anonymitet for å ta være på og tillate ytringsfrihet? Eller handler det om at vi må være identifiserbare for å kunne uttrykke oss? Hvis vi tenker på Den Arabiske våren og kampen om menneskerettigheter og demokrati, er det ikke da nødvendig at vi åpner opp for en mer anonym måte å bruke nettet på?

Kanskje alt bunner i Google og Facebook’s egoistiske tanke gang, om at det er lettere å selge oss til annonsørene?

Referanser:

Beckland, J. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra:
http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/

Boyd, D. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html

Flaathen, G. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4188384.ece

Madrigal, A. C. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/

Mills, E. (2012). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://news.cnet.com/8301-31921_3-57394865-281/sxsw-debate-social-networks-must-require-real-names/

Interaktive mediesamfunnet

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

“Media i samfunnet” av Schwebs og Østbye blir begrepet sosial interaksjon beskrevet:

«Vi må samhandle med andre mennesker for å få kunnskap om verda utanfor. Men samhandling er også nødvendig for at vi skal lære oss sjølve å kjenne.» (Schwebs, og Østbye 2007:109).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2010

Med det er vi avhengig av samhandling/kommunikasjon for å oppnå kunnskap. Dette ser vi i det daglige hvor vi deler, utveksler kommunikasjon og kunnskap på nett. Slik som ulike nettsamfunn med deling av bilder, musikk, videoer.

I følge Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation støtter de med at deling er noe som er grunnleggende for å være sosial. Sosial interaksjon er en «normal» handling, vi har alltid delt kunnskap og informasjon med andre, dette er vår natur.

Vil ikke denne teorien bli motstridene ved dagens nett-interaktivitet, sett av bruken fildeling av musikk, og film? Beveger vi oss ikke mot stjeling av andres åndsverk? Deling hevder Jenkins, Ford og Green har ingen sammenheng med web 2.0 (betegnelsen som gjør aktiviteten fildeling mulig, som jeg kommer tilbake til).Er det da teknologiens «skyld» som gjør deling av bl.a filmer, musikk mulig? I følge Nancy Baym kan vi si det er “sammensmeltingen” av teknologien og personene, det er ikke teknologien i seg selv som har skylden for fildeling. Teknologien og mennesker har sammen skapt denne utviklingen (Baym 2010). (Se lengre nede).

Med teknologiens høye intensitet har store endringer i samfunnet funnet plass. Med dagens samfunn, om vi definerer det med; Informasjonssamfunn, nettsamfunn eller mediesamfunn har kommunikasjonen endret seg på mage måter.  Som vi er kjent med, er interaktiviteten på nett i stadig utvikling. Jeg liker å å si; det  interaktivt mediesamfunn.

«Vi er ikke lengre passive mottakere av informasjon – nå forteller vi om livets hendelser på blogger og sosiale medier som Facebook “ (Illustrertvitenskap nr14/2010: 74).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Hva menes med aktive brukere? Er vi aktive som deltakere i nettsamfunn, eller er vi aktive ved at vi bruker Internett ved å kikke rundt, delta i hyperteksten, generell deltakelse? Innenfor medieteorien finnes det ulike perspektiver rundt nettdeltakelse. I følge Jenkins, Ford og Green bruker vi nettet ved å skikke, høre -vi er «lurkere». Videre definerer de også kikkerne som ikke direkte interaktive. De er passive. Dette kan sies at det er kombinasjonen av passiv og aktiv deltakelse som gjør det mulig for aktive brukere å skape innhold på nett.

I følge Jenkins, Ford og Green finnes det ulike plattform, hvor det sies at det kommer helt an på situasjonen, det kommer an på hvilken plattform som tas i bruk, og dermed oppstår det ulike nettbrukere. Det er vanskelig å si at en ER aktive eller passive, nettopp fordi det kommer an på valg av plattform. Det kan tenkes at en passiv bruker fokuserer på leting av at informasjon, artikler og nyheter, mens ved aktive brukere deltas det i ulike nettsamfunn, bl. a deling av bilder, filmer og musikk.

Eks:  youtube. I henhold til denne teorien tar vi opp youtube som både passiv og aktiv. Youtube er først og fremst en deltakende side. De aktive brukerne laster opp, deler musikk, filmer osv. I lys av teorien ovenfor, vil  ikke denne aktiviteten funnet plass hadde det ikke vært for kikkerne (de passive brukerne). Videre legges det også vekt på at kikkeren i dette tilfelle er aktive brukere. Youtube, som nevnt er er en aktiv plattform med en avhengighet av brukerens produksjon med deling av film, musikk, videoer osv. Tilbake til at kikkeren er aktiv, vil det si at kikkerne på youtube er mediepublikum som kun “lurker” rundt (Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation).

Et viktig aspekt her, er videreutviklingen av internett. Den aktive plattformen ville ikke funnet sted hvis det ikke hadde vært for Tim O`Reilly.  Det var han som lanserte samfunnet vi står overfor i dag; Det interaktiv mediesamfunnet.  Med Tim O`Reilly utviklet internett ved overgangen publiseringsmedium til et interaktivt medium (Web 1.0-web2.0). Nå var det ikke kun enkle søkemotorer, men en brukerutvikling, hvor deltakelse via nettsamfunn ble til.

Van Dijck med sin motstridene teori mot web 2.0,  hevder han at det kun er 20% som er aktive brukere, mens 80% er passive brukere (Van Dicjk 2009). Vi kan her knytte samen teoriene av Van Dicjk og Jenkins:

Jenkins ser på de passive brukerne som et resultat av produksjon. De aktive brukerene kan ikke produsere uten de passive (Jenkins, Ford og Green (i trykk) What Constitutes Maeaningful Participation).

Hvordan vil dette se ut i praksis? La oss igjen ta for oss youtube og Jenkins teori, finner vi som nevnt både passive og aktive brukere på denne siden hvor youtube kan konkluderes som et blandingsplattform: De passive kikker og klikker rundt, ser på ulike delinger av underholdning, musikk, videoer. De aktive legger ut denne aktiviteten. Dette kan vi også sette sammen med Van Dicjk sin prosentdeling; 20 % av brukerne er produsenter av innholdet, dermed er de avhengig av de 80% passive deltakerne som tar del i innholdet ved å kikke og klikke på websiden. Konklusjon -youtube hadde dermed ikke hatt produksjon.

Hvis vi beveger oss lengre inn i deler-kulturen, synes jeg fildeling er på sin plass å drøfte. Er ikke dette et levende bevis på at brukere er i stor grad aktive?

Studiet til Oberholzer-Gee og Strumpf konstaterer det åpenbare: Teknologi for fildeling har ført til betydelig svekkelse av opphavsrettsvernet. Fildeling gjør det vanskeligere for artister og utgivere å sikre at de får betalt for hvert distribuerte eksemplar av et åndsverk

(Rossen, Eirik. Fildeling er bra for hele samfunnet. It-bransjens nettavis. Hentet fra http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet).

Vi har lenge hørt media omtale konsekvensene som har forekommet ovenfor artistene; fra salg av musikk, både i form av CD-plate og på nett, til nå større konserter på kryss og tvers. Artistene faller tilbake på den gamle måte hvor artistene måte arrangere konserter.  Som det sies i utdraget av Eirik Rossen i digi.no, har dette påført økonomiske konsekvenser for artistene selv og musikkindustrien.

Tilbake til Tim O`Reillys utvikling av Internett, med web 2.0, lar teknologien det mulig for nedlasting og deling av musikk. Hvordan kan vi sette fildeling ut fra et teoretisk perspektiv? Må vi se dette i lys fra teknologiens skyld? eller er det menneske-skapt?

Nancy Baym, fra boken –Personal connections in the digital age- omtaler teknologien og personene som en skapt av denne interaksjon på nett. Det er ikke teknologien i seg selv, men det er kombinasjonen av teknologien og oss, hevder Baym. Videre presenterer hun Nick Carr og den teknologiske determinismen som motstridene teori:

 “Carr`s essay is in keeping with a long-standing tradition of technological determinism  in which the technology is conceptualized  as an external  agent that  acts upon  and changes  society” (Nancy Baym 2010:25).

Det teknologiske deterministiske perspektiv tar opp teknologien som fokus, det er den som er pådriveren av samfunnsutviklingen. Baym referere også til teori som motsier teknologisk determinsime i avsnittet “social construction of technology”.

 “One focus of social constructivism is how social forced influence the invention of new technologies” (Nancy Baym 2010: 39).

Samfunnet er pådriveren. Samfunnet, menneskene finner opp ny teknologi av teknologien vår.  Sett fra det teknologiske perspektivet konkluderes youtube som et “teknologisk verktøy” som videre er en plattform for kommunikasjon og deling av informasjon og kunnskap.

Sett fra sosial konstruktivisme tar samfunnet i bruk teknologien for alt det er verdt, slik vi i dag operer med begrepet sosial interaksjon.

Sosial interaksjon, interaktive mediesamfunn er definisjoner vi ikke kommer foruten. Det vi vet, er at samfunnet har endret seg, noe det fortsatt gjør med stadig økning av brukernes feedback og interaktivitet, hvorvidt brukerne er passive eller ikke.

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Referanseliste

Bendix, H. (2010) Illustrertvitenskap nr.14. Oslo: Bonnier Publications AS

Baym, N. (2010) Personal connections in the digital age. Cambridge: Polity Press.

Tim O`Reilly (30.09.2005) “What Is Web 2.0”. URL: http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html (Hentet 07.10.2012).

Eirik Rossen “ Fildeling er bra for hele samfunnet”. URL: http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet (Hentet 07.10.2012).

Ford, S., J. Green & H. Jenkins (i trykk).

Kapittel 4: “What constitutes meaningful participation?”. I: Spreadable Media. New York: NYU Press.

Schwebs, T., & H. Østbye (2007) Media i samfunnet. Oslo: Det norske Samlaget.