//
arkiv

Respons

Denne kategorien inneholder 8 innlegg

Massenes kunnskap + teknologisk infrastruktur

Begrepet Web 2.0, som ofte knyttes til Tim O’Reilly, beskriver nettsider som tillater brukerne å aktivt interagere med hverandre, og med innholdet på siden. Slike sider oppmuntrer til brukergenerert innhold, fordi de automatisk blir bedre, jo flere brukere som deltar aktivt.

Wikipedia blir ofte trukket frem som et svært vellykket eksempel på Web 2.0. I dette oppslagsverket på nett kan alle delta, og artiklene er under kontinuerlig endring.

Men når hvem som helst kan redigere artiklene, hvordan kan man vite at informasjonen Wikipedia tilbyr er nøytral og pålitelig?

Wikipedia gir alle den samme muligheten til å bidra, noe som gir mulighet for interessant kunnskapsutveksling, men også for «spamming» og sabotasje. Med sine over 23 millioner artikler, er Wikipedia et dugnadsleksikon som har vist seg å fungere, mot alle odds. Magasinet Nature viste i 2005 at artiklene ofte er av overraskende høy kvalitet, og oppslagsverket har vist seg motstandsdyktig mot sabotasje, blant annet i forbindelse med «The Isuzu Experiment».

Det store felleskapet av årvåkne bidragsytere får ofte æren for dette. Niederer og Djick hevder imidlertid i artikkelen ”Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, at Wikipedias suksess ikke først og fremst skyldes ferdigheter ved menneskene som deltar. Minst like viktig er kjennetegn ved de teknologiske verktøyene som strukturerer og opprettholder innholdet på siden. Disse programmeres til å kontrollere innhold som publiseres, basert på Wikipedias kjerneprinsipper, med mål om å sikre leksikonets kvalitetsstandard. Uten dette sofistikerte teknologiske systemet, ville Wikipedia blitt et kaotisk eksperiment, hevder forfatterne.

Niederer og Djick mener altså at Wikipedias suksess er resultat av en kombinasjon av den kollektive kunnskapen til bidragsyterne og den tekniske infrastrukturen, men at sistnevnte ofte undervurderes i analyser av oppslagsverket.

Artikkelen er interessant fordi den peker på de underliggende teknologiske mekanismene som er avgjørende for aktiviteten på Wikipedia, og på andre Web 2.0-plattformer som baserer seg på brukergenerert innhold. Sosiale medier har en demokratiserende effekt ved å la alle delta, og er en viktig arena for samhandling og samarbeid. De menneskelige brukerne bestemmer imidlertid ikke alene innholdet på slike medier.

Niederer og Djick minner oss på at teknologi ikke er nøytral. Skript og protokoller programmeres til å følge bestemte retningslinjer for å oppnå spesifikke mål, og legger på den måten i stor grad føringer for aktiviteten som foregår på sosiale medier. Dette er teknologiske mekanismer som er usynlige og oppfattes som naturlige for oss brukere, og som mange av oss derfor sjelden tenker over.

Kanskje bør vi være mer oppmerksomme på hvordan informasjonsteknologi former vårt daglige liv, hvordan vi kommuniserer, og hvilken informasjon vi får på internett?

Foto 1: Skjermdump Wikipedias forside, Foto 2. Mikeedesign/Creative Commons

Kilder:

Giles, Jim (2005): «Internet encyclopaedias go head to head». Nature 438, 900-901. http://www.nature.com/nature/journal/v438/n7070/full/438900a.html [Sist besøkt 30.10.12]

Halavais, Alexander (2004): «The Isuzu experiment». Blogg-innlegg. http://alex.halavais.net/the-isuzu-experiment [Sist besøkt 30.10.12]

Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): «Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system», i New Media Society 2010, 12:1368.

O’Reilly, Tim (2005): «What Is Web 2.0», O’Reilly Network, 30. September. http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html [Sist besøkt 30.10.12]

Wikipedia: «Wikipedia«. http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia [Sist besøkt 30.10.12]

Advertisements

Synlighet Vs usynlighet

Hvordan sosiale nettverkstjenester filtrerer og sorterer hva som er synlig for brukeren er noe vi vet noe om men ikke så alt for mye. Her kommer ordet algoritmer inn. Som helt enkelt er det datamaskinen blir fortalt at den skal gjøre og hvordan den skal gjøre det. Dette er i utgangspunktet en teknikk for å få jobben gjort.

I artikkelen Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook, understreker forfatteren Tania Bucher at til dags dato har det vært en del snakk om algoritmer; spesielt Google’s PageRank. På den andre siden etterlyser forfatteren en større granskning av Facebook’s algoritme som er kjent som EdgeRank.

Kort om EdgeRank:
Alt som dukker opp på din ”news feed,” er bestemt ut fra algoritmen – EdgeRank. Med andre ord er det Facebook som bestemmer hva som er synlig og ikke synlig for hver enkelt bruker.

”EdgeRank, the algorithmic editorial voice of Facebook, determines what is shown on users’ top news by drawing on different factors relating to the Edges,” (Bucher, 2012).

Med ”Edges” menes interaksjon igjennom for eksempel ”likes” eller ”comments.” Det er tre hovedelementer (vi vet om) som avgjør hvor vidt noe er synlig eller ikke på ens ”news feed.”

  1. Slektskap. Dette handler om interaksjon, hvem snakker du med og hvem følger du med på. Jo mer du følger med på en person, desto større er sjansen for at du ser hva personen publiserer.
  2. Vekt. Facebook rangerer hver ”Edge” i forhold til hvor populær eller viktig den er. En kommentar veier for eksempel mer enn en ”like.” Så hvis en venn skriver en kommentar er det større sjanse for at den er synlig enn hvis en venn gir en ”like.”
  3. Tidspunkt. Desto eldre et innlegg er, desto mindre interessant er det.  Det vil si at det er større sjanse for å se et innlegg hvis det nettopp er blitt publisert.

Det jeg finner interessant med EdgeRank er at det du ser er det du har muligheten til å like eller kommenter på. Derfor er det diskuterbart om dette kun er en tilpassning eller om det kan kalles sensur. Er det sensur?

Tania Bucher skriver ”In Facebook there is not so much a ‘threat visibility’ as there is a ‘threat of invisibility’ that seems to govern the actions of its subjects,” (Bucher, 2012).

Dette fikk meg til å tenke. Facebook gir oss ikke muligheten til å utvikle vår proksimale sone, som vil si at vi ikke bare er i komfort sonen vår men blir trigget til å gå utenfor den sonen. Siden EdgeRank styrer hva som er synlig og siden det bestemmes ut fra i alle fall de tre hovedelementene: Slektskap, vekt og tidspunkt. Dette betyr at de menneskene vi interesserer oss for i første omgang er de som vil være synlige for oss. Derfor får vi også kun innputt fra disse menneskene.

På den andre siden hvis Facebookbrukere er oppmerksomme på dette finnes det selvfølgelig muligheter for å kontrollere det. Det er for eksempel mulig å lage lister over hvem vi vil følge. Men er dette noe mannen i gata bryr seg om? Tenker vi at det er lurt å få innputt fra mennesker vi fra før av ikke er så begeistret for?

Referanser: 

Bucher, T. Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New media and Society, publisert online 8. April, 2012: http://nms.sagepub.com/content/early/2012/04/04/1461444812440159.full.pdf

What is a computer algorithm? How stuff works, lokalisert 29. Oktober, 2012, fra: http://computer.howstuffworks.com/question717.htm

Friedman, V. Google PageRank: What do we know about it? Smashing Magazine, publisert online 5. Juni, 2007: http://www.smashingmagazine.com/2007/06/05/google-pagerank-what-do-we-really-know-about-it/

Berget, J. P. Facebook Edgerank – hvordan bli synlig på Facebook. Berget marketing, publisert online 25. Oktober, 2012: http://bergetmarketing.com/facebook-edgerank-hvordan-bli-synlig-på-facebook/

Den nye gullgruva

Etter å ha traska rundt i de samme gamle skoene i rimelig lang tid, begynte både nesa og ryggen min å innse at det kanskje var på tide å investere i et nytt par, kanskje særlig med tanke på at vinteren nå står for dør.

Med fare for å høres ut som et barn av min generasjon – hva gjør jeg når jeg skal kjøpe noe? Jeg stikker på nettet, selvfølgelig! (Herregud, jeg blir flau over meg selv). Merket på skoene jeg søkte var nemlig av typen som koster litt, så her måtte det research til for å sammenligne priser, lese omtaler o.l. Etter noen runder på diverse foretrukne nettsteder som eBay.com, Amazon.com, Zappos.com og Kelkoo.no (old school!), hadde jeg funnet ut hvem som var billigst, og pengesparinga kunne begynne. Les videre

Internett. Privat og offentlig

Den høye aktiviteten rundt nettdeltakelse angår oss alle i det daglige liv.

Freedigitalphotos.net. Hentet 10.10.12

Freedigitalphotos.net. Hentet 10.10.12

Skille mellom privat og offentlig er to aspekter som er verdt å reflektere over i dagens Internettbruk.

Med sosiale medier er det passende å ta i bruk begrepet, samfunnsendring. Hva er det I DAG som egentlig er privat og offentlig? Hvor går skille? Må vi vende oss til to ulike liv; Det et liv utenom det virkelige liv? Nå, lar vi andre få tilgang til mye av våre sensitive data, slik ved publisering av bilder, oppretting av profiler og diverse innlegg.

I lys av dette tema, har jeg reflektert over Danah Boyd sin teori om hvorvidt vi kan bruke privat, offentlig og Internett sammen.  Hun stiller seg kritisk til bruken av Internett og det private, med hvor skillet går mellom det private og det offentlige (Boyd 2010).

Hun snakker om teknologien og dens kraft når det kommer til utvikling. Boyd trekker inn det å ikke vite, at det er forskjell på å ha tilgang på å kunne publisere noe offentlig,  til at ting faktisk blir publisert (Boyd 2010). Som Boyd videre nevner, kreves det kunnskap rundt det tekniske.  Man må her ha kunnskap for å godkjenne og vite hva de ulike innstillingene er. Boyd tar utgangspunktet i et bra eksempel med Facebook og endringen som oppstod. Boyd går inn på brukernes kunnskap, hvordan enkelte ikke vet hva som har skjedd og hvordan private innholdet på profilen plutselig har endret seg. Spørsmålet om hvorvidt brukerne vet hva som er offentlig og privat, er veldig interessant og spiller en viktig rolle i vårt mediesamfunn.

Spørsmål hun tar opp som om det privat “dør”, men beretter videre at det er bruken, tilgjengeligheten og utviklingen vi har til å være mer og mer offentlig.

I denne sammenheng tenker jeg nettvett. Teknologien, interaktive brukere, sosiale medier er her. Vi må kanskje innse at vi har to ulike liv; Et virkelig liv og et nett-liv? I vårt samfunn av masse media og deltakelse, må bevisstgjøring av nettvett til? For å kunne styre hvorvidt vi ønsker å skille mellom hva som skal være offentlig og hva som skal være privat?  Men, er det nå, oss brukerne det går på?

Referanseliste

boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13 (12 s.).

Facebook: En miks av sosiale sfærer og (for) mange hensyn å ta?

På Facebook er det mange som har vidt forskjellige mennesker, som tilhører forskjellige sosiale sfærer, i sin venneliste. Det kan for eksempel være nære venner, bekjente, kollegaer og familie. Den miksen av folk vennelisten din representerer kan by på utfordringer for deg som deltaker på sosiale nettsted, noe jeg tror alle har hatt erfaringer med. For hvem er det egentlig du henvender deg til når du legger ut bilder, deler linker og oppdaterer statusen din?

Ida Aalen skriver i utkastet til En kort bok om sosiale medier at det er enklere å identifisere sitt publikum ved ansikt-til-ansikt kommunikasjon enn i sosiale medier. Dermed blir det også enklere for oss å velge oppførsel fordi vi kjenner vårt publikum, sammenliknet med for eksempel Facebook (eller andre sosiale nettsteder) hvor det er verre å identifisere hvem som faktisk er vårt publikum (Aalen: 88-89). Hvilken oppførsel som da blir ”riktig” eller passende, kan være en utfordring for brukeren.

Normen for mange på sosiale medier er å fremstå personlig og autentisk – samtidig som det kan være vanskelig å vite hvor grensen skal gå. Del erfaringer, men ikke for trivielle erfaringer. Hvor mye jobbrelatert informasjon bør (og kan) deles? Og hvor personlig skal man være for å fremstå interessant, men ikke for utleverende? På toppen av det hele består kanskje vennelisten din av både kollegaer, dine foreldre, din ekskjæreste, gamle skolekamerater som du egentlig ikke har noe forhold til, øvrige bekjente, og naturlig nok, dine beste venner.

Foto: Dan Taylor (CC-lisensiert)

Sosiologen Erving Goffman mener at sosiale sammenhenger mer eller mindre kan være stramt eller løst definert og at det er klare regler for hvordan man skal oppføre seg hvis de sosiale sammenhengene er stramt definert. Hvor du er og hvem du er sammen med, det vil si konteksten, forteller noe om hvordan du bør oppføre deg. I løsere sosiale sammenhenger er ikke normene så klare (Aalen: 90). Facebook er et sosialt nettsted hvor det er mindre tydelige føringer på hva som passer seg eller ikke og det blir dermed mer opp til brukerne å definere hva som er den sosiale sammenhengen, ifølge Aalen (91). Men fordi sosiale medier legger til opp til mange-til-mange kommunikasjon, hvor ditt potensielle publikum er sammensatt av ulike sosiale sfærer (jf. spredningen i vennelisten nevnt ovenfor) kan det være vanskelig å manøvrere sin oppførsel slik at den tilpasses alle.

Funn viser at brukere på Facebook ser for seg en mindre del av sine Facebook-venner som det faktiske publikummet, enn det totale antallet vennelisten består av (Aalen: 89). De færreste tar med andre ord tilsynelatende lite hensyn til alle som i utgangspunktet har mulighet til å få med seg hva du deler og hvordan du oppfører deg. Eller?

Som Ida Aalen også presiserer i sitt utkast, finnes det grep på Facebook som muliggjør en viss sortering av sin venneliste og dermed opprette visse skiller av ulike sosiale sfærer (Aalen: 92) Samtidig er det tydelig at dette er en nokså tungvindt og fortløpende prosess som det er naturlig å tro at de fleste av oss ikke praktiserer. På den andre siden mener norske brukere selv at de tenker nøye gjennom hva de legger ut (Aalen: 93). Dette kan dermed likevel tyde på at de også har gjort seg opp noen tanker om at de kan nå ut til et særdeles variert publikum på Facebook. I det minste mener de det selv.

Kan dette være en del av en forklaring på at så mange som åtte av ti personer oppfattes som ”lurkers” i sosiale medier? Er folk bevisste på at det de publiserer vil leses av både ekskjæresten, onkelen, familievennen og kollegaen – og at de dermed avstår fra hyppige statusoppdateringer og kommentarer? Eller er det helt umulig å ta slike «hensyn»?

Referanser
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

Sladder eller slacktivisme?

Lurking, social grooming eller slacktivisme på gang? Foto: Ed Yourdon (CC-lisensiert)

Vi gjør i stor grad det samme i sosiale medier som vi gjør i det virkelige liv – småprater med andre, holder kontakt med gamle kjente, og deler gode minner. Hva med de som er mer opptatt av valget i Venezuela enn i gamle klassekameraters gjøremål?

Studier har vist at det er hverdagslig småprat som dominerer i statusoppdateringer og tweets, og at det igjen er flere lurkers enn det er folk som deler denne hverdagslige småpraten. 80% twitterbrukere tvitrer hverdagslige gjøremål og observasjoner; 20% deler linker og informasjon. Men småprat med kompisene og snoking på eksen er neppe nok til at Facebook og Twitter møter forbud eller stram sensur i flere land.

Les videre

Anonymitet + autentisitet = umulig?

Framveksten av Internett har skapt debatt rundt identitetsfremvisningen vår. Etter å ha vært forankret i sosiale relasjoner ansikt til ansikt, har vi nå mulighet til å kommunisere uavhengig av tid og rom. Det vil si at vi kan være fysisk tilstede et sted, men et helt annet sted mentalt og emosjonelt. Uten mulighet for å tolke kroppslige signaler, frykter man at Selvet og måten vi representerer oss på er ulik på og av nett (”online” og ”offline”).

Den amerikanske sosiologen Erving Goffmann blir ofte referert til når det er snakk om identitet på nett. I ”Vårt rollespill til daglig” (1974) sammenligner han virkeligheten med en teaterscene, og sier at for at andre skal få et inntrykk av en, må man uttrykke seg. Han er opptatt av at man til enhver tid utfører opptredener og spiller ulike roller, såkalt inntrykksstyring.  Spørsmålet blir da hvorvidt – og i så tilfelle i hvor stor grad man er ekte, ærlig og autentisk på nett.

Nancy Baym sier at det ofte forventes at man er mindre ærlig på nett enn i ansikt til ansikt-interaksjon, blant annet fordi man har mulighet til å pynte på sannheten og selektere kun de sidene ved seg selv man ønsker å framvise for andre. Forskning tyder likevel på det motsatte, at man faktisk avslører mer av seg selv online enn offline fordi det sosiale presset som følger med ansikt til ansikt-kommunikasjon reduseres på grunn av teknologien i form av separasjon fra samtaleobjekt, tidsforsinkelser og få holdepunkter å tolke ut fra (2010).

Baym sier også at den viktigste identitetsmarkøren på nett er navnet ditt (209, s. 109), og eksempelvis på Facebook blir man tvunget til å registrere en profil med ekte navn. Facebook-skaper Mark Zuckerberg har også uttrykt i et intervju med David Kirkpatrick til boken ”The Facebook Effect” at det er ønskelig at nettbrukere kun skal ha én identitet online, fordi det oppfordrer dem til å være mer autentiske.

Image

Samtidig sier Baym at ”the sense of safety in anonymous sites may be important for honest self-expression” (2010, s. 116), og jeg stiller da spørsmål ved nødvendigheten av å bruke sitt ekte navn for å være autentisk? Eller sagt på en annen måte, kan man være autentisk om man er anonym på nett?

Autentisk på nett i dag blir automatisk assosiert med å være så lik deg selv online som offline som mulig. Men hva om anonymitet faktisk sørger for et mer autentisk selv, ved at man blir friere til å uttrykke hva man egentlig tenker og føler? I dag er brukere vant til å opptre med en enkelt identitetsversjon hvor man filtrerer seg selv utfra sosiale forventninger knyttet til navnet sitt og den personen man framstår som offline. Er det da slik at man ville opptrådd mindre og dermed blitt både mer ærlig, ekte og autentisk dersom man var anonym?

REFERANSER:

Baym, Nancy K. 2010. Personal connections in the digital age. Cambridge: Polity Press

Goffman, Erving. 1974. Vårt rollespill til daglig: en studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax

You lurker!

«(…) participation is thus a relative term when over 80 percent of all users are in fact passive recipients of content» (van Dicjk 2009: 44).

Deltakelse i sosiale medier er ikke nødvendigvis ensbetydende med at man aktivt produserer innhold. Flere har påpekt det samme som José van Dijck påpeker i sitatet over: Nemlig at de aller færreste brukere av nettsider som består av brukergenerert innhold faktisk publiserer innhold. Van Dijck refererer til disse sidene som såkalte User Generated Content-sites (UGC-sider). Eksempler på dette kan være YouTube eller Facebook. Hun viser til OECDs rapport fra 2007 hvor det kommer fram at hele 80 prosent av brukerne er passive mottakere av andres innhold – noe som igjen vil tilsi at bare 20 prosent er produsenter av innhold og dermed aktive brukere. Samtidig sier Ford, Green og Jenkins (i trykk) at mange lærer gjennom nettopp det å kikke på andres innhold – såkalt “lurking”. Som en forlengelse av disse to tekstene stiller jeg meg undrende til hvilken betydning «kikkerne» har.

Selv om statistikken her kanskje ikke lar seg konkret overføre til norske forhold, viser en undersøkelse gjort av Halogen at over halvparten av Norges befolkning er å finne i ett eller flere sosiale nettverk. Sett i sammenheng med det ovennevnte innebærer dette at det også er svært mange norske nettbrukere som går innunder kategorien “lurkers”. Halogen har på sine nettsider følgende oversikt over det totale antallet norske brukere i de mest populære sosiale nettverkene: 

Antall registrerte norske brukere i populære sosiale medier (kilde: halogen.no).

Hva er så verdien av de passive brukerne, og hva bidrar de med i forhold til innholdet? Eller sagt på en annen måte: Hva skal produsentene produsere, og for hvem, hvis de passive mottakerne ikke er der? Halogens undersøkelse sier imidlertid ingenting om antallet aktive brukere kontra passive brukere, men hvis man går ut ifra at 80 prosent av norske Facebook-brukere ikke produserer innhold, betyr det da at over 2 000 000 personer heller ikke har betydning for andres produksjon av innhold? Sannsynligvis ikke.                                                

Person of the year 2006 (kilde: time.com)

REFERANSER:

Ford, S., J. Green & H. Jenkins (i trykk). Kapittel 4: «What constitutes meaningful participation?». I: Spreadable Media. New York: NYU Press.

Halogen (31.07.12). «Norske brukere i sosiale medier». URL: http://www.halogen.no/tjenester/losninger/sosiale-medier/norske-brukere-i-sosiale-medier/ (besøkt 02.10.12).

Organisation for Economic Co-operation and Development (2007): Participative Web: User-generated Content. OECD Committee for Information. Computer and Communications Policy. Rapport. URL: http://www.oecd.org/internet/interneteconomy/38393115.pdf (besøkt 02.10.12).

Time Magazine (2011): «TIME Specials: TIME’s Person of the Year, from 1927 to 2011». URL: http://www.time.com/time/interactive/0,31813,1681791,00.html (besøkt 02.10.12).

van Dicjk, José (2009): «Users like you: Theorizing agency in user-generated content». I: Media, Culture & Society 31(1), 41-58. URL: http://mcs.sagepub.com/content/31/1/41.full.pdf /besøkt 02.10.12).