//
arkiv

Ressurs

Denne kategorien inneholder 14 innlegg

Sosiale medier: Det globale samfunnet

Ny mobilisering? Sosiale medier og politikk, er tema som blant annet tas opp fra pensum, hvorvidt dette henger sammen. Ved hjelp av pensum -the Internet, Public Spheres, and Political Communication– av Peter Dahlgren, håper jeg Delingen av dette filmklippet “Wiring a web for global good» kan være med på å belyse noe av ukas tema

Med vår moderne kommunikasjonsform på kryss og tvers av verden, skaper vi en helt ny måte å mobilisere på gjennom sosiale medier. Facebook, Twitter, blogg, nettforum, osv er steder hvor kommunikasjonen har utviklet seg og fått en ny betydning  og ny rolle i samfunnet. Politikken har tatt nye vender med den moderne kommunikasjonen som sosiale. Synligheten, budskapet, rekruttering av nye medlemmene, mobiliseringen er nå mye lettere enn 10 år tilbake.

Som Dahlgren, P (2005) beskriver boken sin; «The internett, the public spheres and political communication», tar han høyde for ulike dimensjoner i forklaringen «public spheres» og Internett. Han forholder seg blant annet til interaksjonen  i det offentlige rom i online teksten, hvor han skriver om  miljøer tar i bruke kommunikasjonsformen i politisk kommunikasjon. Dahlgren beskriver Internett som ligger foran i utviklingen i det offentlige rom, Internett fremmer det offentlige taler-om på kryss og tvers. Ved «public spheres» gjennom Internett ser han folks muligheter med å bidra politisk, – utvikling av demokrati.

Ved videre bygging av Dahlgrens perspektiv vil jeg knytte dette opp med filmklippet “Wiring a web for global good” av den tidligere britiske statsministeren Gordon Brown, hentet fra ted.com:

Brown tar opp Internetts glansbilder og muligheter gitt av den enorme kommunikasjonsformen/muligheten med blogg, deling av bilder online tekst. Det offentlige rom gjennom Internett har skapt begrepet –global samfunn. Han legger vekt på globale samfunn og klarere hvordan verden har blitt global ved sosiale medier som for eksempel blogg har hjulpet, «reddet» folk fra kriser og nasjonale konflikter, hvor verden blir opplyst og informert. Han tar for seg mange eksempler på dette, blant annet Blogging i Burma, hvor en gruppe blogget om situasjonen i Burma for en tid tilbake: “a country that nobody knew anything about that was happening,until this blogs told the world that there was a represion, meaning that lives were being lost and people were being persecuted…” Eller, Filipinene 2001 – Korrupsjon i regimet – hva hadde skjedd hvis ikke folket tekstet med hverandre om det korrupte regimet?

Referanse

Dahlgren, P. (2005) The Internet, Public Spheres, and Political Communication: Dispersion and Deliberation. Political Communication, 22 (2): 147–162 (15 s.)

 

Internett; web-revolusjon eller cyber-utopi?

Evgeny Morozov er en forfatter og researcher fra Hviterussland som har studert teknologiens politiske og sosiale effekter. I 2011 publiserte han boken The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom, hvor han beskriver og diskuterer nettets påvirkning i autoritære stater og det han kaller cyber-utopianism. Denne animerte videoen fra RSA bruker lyden fra et foredrag Morozov holdt i 2009 til å tegne (no pun intended) et oversiktelig bilde over forfatterens tanker om teknologi. Selv om det skal sies at mye har skjedd innenfor mobilisering på Internett siden 2009 (den arabiske våren, Occupy-bevegelsen), er dette likefullt en interessant og tankevekkende video.

REFERANSER:

YouTube.com (14.03.11): RSA Animate – The Internet in Society: Empowering or Censoring Citizens?. Hentet 15.11.12, fra: http://www.youtube.com/watch?v=O5OsQsB7Hg4

Massekunnskap, masse debatt

Wikipedia blir omtalt som et eksempel på «samarbeidende kunnskap» eller «wisdom of the crowds», «massesamarbeid», for å nevne noe.

Det finnes både gode og dårlige sider ved crowdsourcing av kunnskap, og debatten har rast omkring hvorvidt det er de få (spesialister, akademikere) eller de mange (folk flest) som skal forfatte leksika. Siden 2006 har andelen «elitebrukere» gått ned, mens stadig flere nybegynnere og folk fra «massene» redigerer og skriver på artikler. Hvorvidt muligheten for å være anonym er en god ting, drøftes også. Det som likevel kanskje drøftes aller mest iherdig, er kvaliteten og nøyaktigheten til Wikipedia.

Når man skal skrive og redigere Wikipedia-artikler, kreves det at man bruker publisert forskning, og nøytral synsvinkel. Sabine Niederer og José van Dijck er blant de som tar opp spørsmål om hvorvidt, og i hvilken grad, det sistnevnte er mulig.

I dette klippet snakker Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales om et viktig og interessant aspekt ved nøytralitet: at kravet om politisk nøytralitet i artikler betyr ikke at man skal finne seg i hva som helst. Som mange kanskje fikk med seg, kjørte Wikipedia på med en «blackout» mot SOPA i sommer, og tilsvarende ble gjort med russisk Wikipedia i protest mot strenge sensurlover. Nøytralt? Nei, men en viktig protest mot fundamentale rettigheter, selve grunnlaget til Wikipedia.

Jeg liker også hvordan Wales stiller spørsmål ved hvorvidt vi kan vite om noen som helst informasjon er til å stole på, og at spørsmålet om verifiserbarhet også gjelder andre kilder til kunnskap – Wikipedia er ikke i noen særposisjon.

TIl sist trekker han fram Wikipedias behov for en jevnere kjønnsbalanse, da de aller fleste bidragsyterne er menn. Dette er et viktig tankekors. Samarbeidende kunnskap vil alltid reflektere dem som samarbeider, og den må derfor ideelt sett speile de brede lagene av befolkningen, av kjønn, klasse, etnisitet og alder.

Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): “Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, i New Media Society, 2010

Pass deg for filterboblen!

Web 2.0 er i stor grad styrt av ulike algoritmer, underliggende teknologiske mekanismer, som filtrerer og sorterer ut hva brukerne får tilgang til på nettet. Gillespie (2003, 2011) hevder at disse algoritmene har «politiske» egenskaper med en agenda, og som dermed «framer» all informasjon for både å tilfredsstille brukere, men mest av alt leverandøren, det være seg Facebook, Google eller andre aktører. Gillespie er bekymret for algoritmenes usynlighet og brukernes uvisshet om leverandørens personliggjøring av deres bruk.

Også Bucher sier i sin artikkel Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. at et av problemene med algoritmene er deres «black-boxed nature» (2012), men konkluderer med at det viktigste er ikke å vite alle de tekniske detaljene om hvordan algoritmene fungerer, men å forstå prinsippene som ligger bak systemene.

Moveon.org-grunnlegger og politisk aktivist Eli Pariser er enig med Gillespie, og kaller det at nettstedene bruker din søke- og klikkhistorie for å skreddersy informasjonen du får basert på hva de tror du kommer til å like, for filterbobler. I videoen under forklarer han hvorfor det å leve i en boble basert på våre interesser kan føre til at vi ikke blir eksponert for alternativ informasjon, og hva dette etter hvert kan resultere i.

Referanser:

Bucher, T. Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New Media & Society, publisert online 8. April, 2012.

Gillespie, T. (2003) The Stories Digital Tools Tell, In: Caldwell, J. and A. Everett (eds.) New Media: Theses on Convergence Media and Digital Reproduction.

Gillespie, T. (2011) Can an algorithm be wrong? Twitter Trends, the specter of censorship, and our faith in the algorithms around us, Culture Digitally: Examining Contemporary Cultural Production, 19. Oktober.

Facebook viser muskler på annonseringsmarkedet

Facebook Sells More Access to Members

Grafikk fra WSJ Research

Geoffrey Fowler skriver i sin artikkel i The Wall Street Journal om hvordan Facebook selger informasjon om oss, at selskapet, sammenliknet med Google, har et unikt utgangspunkt fordi de vet mer enn hva våre søke- og surfevaner er. Frivillig legger brukere ut personlig informasjon som navn, venner, telefonnummer og hva de liker – noe som, ikke overraskende, er ekstremt verdifullt for markedsføringsbransjen. Men Fowler mener selskapet trekker en tynn line mellom å benytte seg av brukerdataene for å tiltrekke seg markedsføringspenger og det å leve opp til selskapets lovnader til brukerne om å holde dataene private.

Se videoen hvor Fowler blir intervjuet om artikkelen sin her.

The Wall Street Journal har også laget en liten guide til hvordan du kan justere dine personverninnstillinger på Facebook.

Dagens lenker

Gary Kovacs: Tracking the trackers

Hvem tror Google at du er

Kashmir Hill blogger om Googles Ad Prefrence Managers misoppfatninger

Googles cookies (informasjonskapsler) gjør det mulig å lagre en mengde informasjon om deg som bruker av sine tjenester. Denne informasjonen brukes blant annet til personlig og målrettet reklame. Google selv sier de ønsker gjennomsiktighet i forhold til hvordan de behandler disse dataene (les mer her). Blant annet så informerer de om hvorfor du får se nettopp de annonsene du ser, og man får også muligheten til å endre typen annonser som er synlige. Google tilbyr disse innstillingene i sin «Ad Preferences Manager». Det er først når man er inne og ser på disse innstillingene at man ser hvor mye Google faktisk vet om deg, eller i det minste hva de i tror de vet om deg. Forbes Kashmir Hill skriver om en måte dette kan slå ut i dette blogginnlegget. (Du kan også se hvem Google tror du er på denne siden.)

Fremtidig personvern

«(…) de fleste søk, oppslag, klikk og sidevisninger på nett blir logget, lagret og analysert med varierende grad av identifisering av brukeren», skriver Datatilsynet i sin årsmelding for 2011 (2012: 10). Vår tilstedeværelse på nett kan med andre ord ikke lenger anses som konfidensiell og anonym, og Datatilsynet ønsker derfor bruk av nye virkemidler som fremmer personvernet i framtiden.

En av satsingene Datatilsynet derfor tar for fremtidige år er arbeid tilknyttet innebygget personvern som kort fortalt skal gjøre at virksomheter legger til rette for personvern i både utvikling og bruk av nye tjenester. Mer informasjon om årsmeldingen og fremtidige målsetninger kan du finne gjennom en oppsummering på Datatilsynets nettsider eller som PDF i sin helhet.

Animasjonen under, «Sharing Information: A Day in Your Life», er brukt på Datatilsynets nettsider for å enkelt forklare hvilke digitale spor vi etterlater oss i hverdagen. Se også blogginnleggene «Vi etterlater oss digitale fotspor!», «Interaktivitet – på bekostning av personvernet?» og «Den nye gullgruva» for mer informasjon om temaet.

Referanser:

Datatilsynet (2012): Datatilsynets årsmelding 2011 (PDF). Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Global/04_planer_rapporter/aarsmelding/aarsmelding2011.pdf (besøkt 26.10.12).

Datatilsynet.no (02.03.12): Årsmelding 2011: Innhold. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/ (besøkt 26.10.12).

Datatilsynet (02.03.12): Årsmelding 2011: 3. Tendenser og utviklingstrekk. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/3-Tendenser-og-utviklingstrekk-/ (besøkt 26.10.12).

YouTube.com (26.03.12): Sharing Information: A Day in Your Life. Tilgjengelig fra: http://www.youtube.com/watch?v=O5OsQsB7Hg4 (besøkt 26.10.12).

Vi etterlater oss digitale fotspor!

Det er mange ulike forståelser av begrepet personvern, og det finnes derfor ikke èn felles og god definisjon på hva det er. Skaperne av filmklippet nedenfor velger å definere det som “the right to be left alone, to control what other people know about us”.

danah boyd påpekte i et foredrag hun hold på SXSW i 2010 at ”people of all ages care deeply about privacy. And they care just as much about privacy online as they do offline” (boyd 2010). Dette er også hovedessensen i filmklippet. Filmen fungerer som en slags introduksjon til forskjellige problemer relatert til blant annet personvern, overvåkning, sosiale medier og ungdom. I tillegg er det en film der ungdom får uttrykt et ønske om å bli mer involvert og få en stemme i utformingen av politikken, blant annet ved å få dele deres innsikt og bekymringer om personvern på nettet.

I følge en artikkel skrevet i The Wall Street Journal er det å spionere på internettbrukere et raskt voksende fenomen på Internett. Det finnes nye verktøy ”that scan in real time what people are doing on a Web page, then instantly assess location, income, shopping interests and even medical conditions” (Angwin 2010). Denne informasjonen brukes blant annet i målrettet markedsføring. Med en slik overvåkning, kan vi egentlig kontrollere hva andre vet om oss? Synes folk det er greit at de blir overvåket på nett? Og er de egentlig klar over det?

En av ungdommene som er intervjuet i filmen har lansert et chatteprogram kalt Crypto Cat. I motsetning til Facebook-chatten, unngår dette programmet at en eventuell tredjepart kan overvåke informasjonen som utveksles. Les mer om Crypto Cat her. Les også om personvern og overvåkning på Facebook i Datatilsynets rapport ”Social Network Services and Privacy”.

Filmen er litt langt (15 min), men jeg synes den har mange interessante poeng.

Se også tidligere blogginnlegg om temaet: Interaktivitet – på bekostning av personvernet?, og Den nye gullgruva.

Referanser:
boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13
Angwin, J. (2010) The Web’s New Gold Mine: Your Secrets, The Wall Street Journal, 30. Juli.

Facebook som digital minnebok

Delekulturen på sosiale medier har ikke bare positive sider. Ved å legge ut personlig informasjon, bilder og statusoppdateringer på sosiale medier som Facebook, gir vi fra oss verdifull informasjon om vår profil. Flere har påpekt det problematiske i at det er de som står bak plattformene for sosiale nettverk som bestemmer vilkårene for bruk av disse dataene, og ikke brukerne selv.

Til tross for dette deler vi altså gladelig små og store hendelser i våre liv på Facebook. Hvorfor er det egentlig så viktig for oss å dele all den informasjonen vi gjør på sosiale medier?

PBS Idea Channel presenterer en mulig forklaring i klippet under. Vår identitet er nært knyttet til våre minner, og de opplevelsene vi husker former vår oppfatning om egen identitet. Ved å fungere som en slags ekstern hukommelse, konstruerer Facebook på et vis vår identitet for oss. I tillegg gjør Facebook det mulig å presentere vår konstruerte identitet for et større antall personer enn vi faktisk kjenner i den ikke-medierte virkeligheten. Dermed kan man si at de tilsynelatende trivielle personlige statusoppdateringene Facebook er fylt av faktisk er svært viktige for personene som deler dem, som del i formingen av deres ”digitale jeg”.