//
arkiv

den arabiske våren

Dette stikkordet er tilknyttet 3 innlegg

Begrenser Facebook muligheten for politisk engasjement?

Nora Younis ble en av nøkkelkontaktpersonene til internasjonal presse i den arabiske våren gjennom blogg og Twitter. Skjermdump fra Younis’ Twittter-profil.

Den 25. januar 2011 var den egyptiske menneskerettighetsaktivisten, journalisten og dekket den pågående revolusjonen der. To dager senere dro hun hjem til et land i fullt opprør, og startet med grundig rapportering av bloggeren Nora Younis i Tunisia og hendelsene via bloggen sin og Twitter. Gjennom sosiale medier bidro hun til å organisere, kommunisere og kaste lys over utviklingen i Egypt. Lite visste hun da at hun skulle komme til å bli en viktig kilde for internasjonal presse, og en av de mest sentrale personene i det som senere blir omtalt som den egyptiske våren.

Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også Barack Obamas suksessvalgkamp i 2008, hvor Facebook i stor grad ble brukt til både å mobilisere velgere og samle inn midler til valgkampen, har gitt kjøtt på beina til de som hevder at sosiale medier er på vei til å bli toneangivende i politisk kommunikasjon.Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger blir i stadig økende grad spådd en viktig demokratisk rolle, og i den arabiske våren ble disse lovprist. Fordi Internett og de ulike nettjenestene som kom med Web 2.0 har åpnet for interaksjon, deltakelse, lett tilgang til informasjon og nye måter å kommunisere på fikk opposisjonen i Egypt muligheten til å sende ut oppfordringer til nye demonstrasjoner uten at myndighetene kunne gripe inn. Som Howard & Hussain sier: «Digital media became the tool that allowed social movement to reach once-unachievable goals» (2011).

Denne maktforskyvningen til fordel for den enkelte borger har ført til en stadig pågående debatt om sosiale mediers virkning på politisk deltakelse. På den ene siden hevdes det at sosiale mediene og publiseringstjenestene har gjort formidling av eget innhold mulig, økt tilgjengeligheten av informasjon kraftig, skapt rom for diskusjon for den gjengse borger og dermed gjort deltakelse på den politiske arenaen lettere. Samtidig stiller kritikerne spørsmål ved hvorvidt sosiale medier egentlig forandrer offentligheten og politikken.

I artikkelen «Why the Internet Is Bad for Democracy» kritiserer Eli Noam det tilsynelatende enstemmige synet om at Internett er bra for demokratiet. Han sier at «they observe a “micro” behavior and jump to a “macro” conclusion. They think that if something is helpful to an individual or group, it similarly affects society at large, when everyone uses it» (2005). Samtidig som at han er enig i at nettet har ført til at politisk aktivitet både er enklere og billigere, mener han at det kan være vanskeligere å bli hørt dersom alle har mulighet til å uttale seg, og frykter at det kun er elitens standpunkter som vil være synlige. I tillegg mener han at «just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises» (2005).

Memeer ironiserer ofte over ulike temaer, her slacktivsme.

Et kjent begrep som ofte dukker opp i debatten om politisk engasjement gjennom sosiale medier, er «slacktivism». Betegnelsen brukes om såkalt «feel good»-innsats man gjør for å føle at man engasjerer seg, vanligvis på nettet, men som krever minimal innsats eller investering (både økonomisk og personlig) og som har liten eller ingen betydning for den faktiske saken. På eksempelvis Facebook vil det være å trykke på «liker»-knappen eller svare ja til et arrangement, uten å nødvendigvis engasjere seg ytterligere, som å faktisk delta i en demonstrasjon eller donere penger til et bestemt formål. Et eksempel som ofte trekkes fram er «KONY 2012»-aksjonen på Facebook tidligere i år, som gikk ut på å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda for å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredte seg internasjonalt veldig raskt, men førte ikke til videre engasjement, da svært få deltakere møtte opp på gateaksjonen som også ble oppfordret til.

Spørsmålet blir da om verktøyene nye medier fører med seg har makt til å utfordre staten og mobilisere politisk endring? Dersom det er slik at et medlemskap i en Facebook-gruppe ikke automatisk fører til aktivitet utenfor det sosiale mediumet, hvilket grunnlag for iverksetting av tiltak finnes da?

Men at sosiale medier kan gi lettere tilgang til informasjon og mobilisere massene, kommer fram når vi ser på landene som anser Facebook og Twitter som en faktisk trussel. Mange totalitære land sensurerer sosiale medier, eksempelvis stengte egyptiske myndigheter av Internett i fem dager under den arabiske våren, Facebook er konsekvent sensurert i Kina og våren 2012 lekket en utgave av Facebooks interne retningslinjer som viser at nettstedet driver med politisk sensur på vegne av stater som undertrykker yttringsfriheten til sin befolkning, med kurderes selvstendighetskamp som eksempel.

someecards.com - Gee Bob, I sure do enjoy your controversial, preachy, and painfully public political posts on Facebook... said no one. Ever.

Dermed kan det virke som at det også ligger begrensninger i de sosiale medienes teknologiske struktur. På grunn av algoritmene (se også blogginnlegget Synlighet Vs usynlighet) Facebook er bygget på, som styrer hva brukere skal se, blir det slik at nettsider, og også uttalte meninger, som er veldig synlige og mye besøkt har en tendens til å bli enda mer synlige. Det blir er usynlig hierarki som i verste fall kan føre til at det kun er eliten og de påfølgende politiske synspunktene som er synlige (ekkokammer-effekten). Facebook skylder også på algoritmer i tilfeller hvor enkeltpersoner har blitt kastet ut av Facebook på grunn av noe de har skrevet. På denne måten er også de sosiale mediene med på å favorisere de godtatte politiske meningene og forkaste de politisk ukorrekte meningene. Eksemplene på personer som har blitt kastet ut av Facebook på grunn av politiske ytringer er mange: Fri og rettferdig rettsak for Breivik, Muhammed-karikaturene og Anonymous for å nevne noen.

De sist store saken som omhandler Facebooks sensur av politisk innhold er i forbindelse med høstens valgkamp i USA. Facebook skal ha fjernet en meme laget av Special Operations Speaks PAC (SOS), som demonstrerte hvordan Obama stolte på Navy Seals da han trengte dem for å ta Osama bin Laden, men nektet dem hjelp da de trengte det i Benghazi. Nå spekuleres det i om Facebook sensurerte innholdet av politiske årsaker, og kritikken hagler fordi innholdet faller godt innenfor rammen av ytringsfrihet.

I Norge har vi også en pågående sak om å bli kastet ut fra Facebook basert på politisk engasjement. Yousef Assidiq har lenge vært en aktiv debattant på det sosiale nettstedet, men har på grunn av masserapportering av innholdet sitt blitt utestengt fra Facebook flere ganger. Nå stiller han spørsmål ved Facebooks rutiner, og hvorvidt det skal være mulig å bli utestengt på grunnlag av politisk deltakelse.

Det ser ut til å være helt klare begrensninger i å bruke sosiale medier som et verktøy for politisk endring, og man kan spørre om Facebook hindrer tilretteleggelse av politisk engasjement (det være seg ekstremister eller mannen i gata) ved å stenge ute mennesker med visse politiske standpunkter. Og i så tilfelle, hvem er det som sitter og sensurerer innholdet? Og hvilke kriterier gjør de det ut fra?

REFERANSER:

Howard, P. & Hussain, M. (2011): The Role of Digital Media. Journal of Democracy 22(3): 35-48. URL: http://muse.jhu.edu/journals/journal_of_democracy/v022/22.3.howard.html (besøkt 14.11.12)

Noam, E. (2005): Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM. URL: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf (besøkt 14.11.12)

Reklamer

Reddit – et sosialt nettsted som alternativ til tradisjonelle massemedier?

Etter hvert som Internett har ekspandert har det også blitt et sted hvor vi i stor grad søker informasjon og nyheter. Men i takt med denne ekspansjonen må vi navigere oss rundt i et stadig større mylder av informasjon som kan gjøre det vanskelig å velge hvilke kilder og nettsteder vi skal benytte oss av. Dette kan være en av grunnene til at vi ofte søker informasjon og nyheter hos tradisjonelle og kjente massemedier. En etter hvert gjentakende kritikk av de tradisjonelle massemediene de siste årene er at de blir kontrollert av få eiere som farger hva som publiseres og at deres hovedfokus er å tjene penger, som går på bekostning av den journalistiske kvaliteten. Men finnes det et reelt alternativ?

Sosiale medier har de siste årene utvilsomt blitt en del av mange mennesker hverdag og en stor del av det som skjer på slike nettsteder er deling av nyttig (og unyttig) informasjon, linker til videoer, bilder, nyheter, samt annen triviell informasjon mellom brukere. Kan slike nettsteder fungere som et verktøy for å dele og oppsøke nyheter som er alternative til hva massemediene tilbyr og som dermed gir oss et mer nyansert bilde av hva som skjer?

Brian D. Loader og Dan Mercea skriver i sin artikkel at ved hjelp av sosiale medier, har borgere mulighet til å dele alternative perspektiver, utfordre diskurser og publisere sine meninger. De trenger ikke lenger være passive konsumenter av politisk partipropaganda, statsmaktenes nyheter fabrikert av spin-doktorer eller nyheter fra massemedia (Loader & Mercea 2011: 759). Det er ikke alle sosiale nettsteder hvor konseptet i stor grad dreier seg om å dele nyhetslenker, men noen sider, som Digg, Delicious og Reddit er sosiale medier hvor fokuset i all hovedsak er på lenkedeling. Reddit er den mest populære siden av de overnevnte – med en milliard i antall sidevisninger i januar 2011 (blog.reddit.com). Selv om den kanskje ikke er så allment kjent i Norge, viser statistikken at den er godt kjent over store deler av verden, spesielt i Nord-Amerika.

Skjermdump Reddit.com

Nettstedet kan beskrives som en ”social news site” som baserer seg på at brukere legger ut linker som blir stemt opp eller ned, avhengig av popularitet, av andre brukere (Reddit.com). Man må ikke være registrert for å ha tilgang til linkene, men for å dele en link, stemme eller kommentere på en link må du være registrert. I deres egen FAQ forklarer Reddit hvordan siden fungerer: “users like you provide all of the content and decide, through voting, what’s good and what’s junk. Links that receive community approval bubble up towards #1, so the front page is constantly in motion and (hopefully) filled with fresh, interesting links”(Reddit.com). Siden skal være en kilde for hva som er nytt og populært på nettet. Reddits slagord er ” we power awesome communities”.

Det er selvsagt ikke bare seriøse temaer som florerer på Reddit, men ved hjelp av kategorier hvor linkene deles under, slik som ”politics” og ”world news” er temaer atskilt og man kan dermed enkelt navigere seg rundt på siden avhengig av hvilket ”felt” som er interessant.

Steven Ovadia argumenterer i sin artikkel Digg.com and socially-driven authority med at maktstrukturen i sosiale nyhetssider skiller seg fra andre massemedier. Den er primært basert på stemmer, ikke redaksjonell kontroll. Det er brukerne og ikke redaktøren som har autoriteten til å bestemme hva som er nyttig og viktig informasjon og hva som ikke bør prioriteres (Ovadia 2007). Selv om det vil være feil å anta at alle som besøker Reddit faktisk bidrar med å dele lenker, stemme og diskutere i kommentarfeltet, kan man hevde at det likevel representerer et mer demokratisk system enn de prosessene massemediene benytter seg av for å velge sine nyheter.

Fjorårets Occupy Wall Street-hendelser og dekningen av denne i USA og resten av verden beskriver hvordan Reddit og andre sosiale nettsteder kan fungere i kontrast med de tradisjonelle massemediene. I de første ukene av okkupasjonen, ble massemediene kritisert av de som protesterte for ikke, eller feilaktig, dekke protestene på Manhattan i New York (Stelter 2011). Som et svar på denne mangelfulle dekningen, brukte demonstrantene alternative medier for å komme med og publisere sine meninger ut til publikum. Reddit bugnet med nyheter fra Occupy Wall Street, mens mange av de største tradisjonelle massemediene, slik som Fox News lot være å dekke hendelsen (Stelter 2011). Slik sett ble Reddit fungerende som en plattform hvor alternative nyheter ble publisert og hvor borgerjournalistikk fra blogger kunne publiseres til et større publikum, som et alternativ eller tillegg til tradisjonelle medier. Det ble også opprettet en egen ”subreddit” (kategori) for Occupy Wall Street-bevegelsen på reddit.

Z. Tufecki og C. Wilson skriver i sin artikkel om de politiske demonstrasjonene i Egypt at mye av de tidlige nyhetene om demonstrasjonene spredte seg til resten av verden via Twitter før de var å finne i de tradisjonelle nyhetsmediene. (Lotan et. al 2011 ifølge Tufecki & Wilson, 2012: 366). Det var dermed ved hjelp av sosiale medier at man kunne følge med på hva som skjedde, siden Egypt, som mange andre diktatoriske styresett, ikke opererte med en fri presse uten statlig sensur (Tufecki & Wilson 2012: 365). Funnene i deres undersøkelse peker på at sosiale medier i Egypt formidlet nyheter, informasjon og den støtten som trengtes for å fremskynde deltakelsen i de politiske demonstrasjonene. Demonstrantene som dokumenterte hendelsene på sosiale medier fungerte dermed som borgerjournalister i en tid hvor det var behov for andre plattformen enn de tradisjonelle nyhetsmediene for å innhente og dele alternative nyheter og informasjon (Tufecki & Wilson 2012: 376). Selv om de i all hovedsak benyttet seg av sosiale medier som Twitter og Facebook, kan man trekke likhetstrekk til Reddit og OWS-hendelsene. Alle tre er sosiale medier som fungerte som viktige plattformer hvor man kunne innhente alternativ informasjon og nyheter som enten var mangelfulle, feilaktige eller fraværende i tradisjonelle nyhetsmedier.

På den andre siden publiserte Project for Excellence in Journalism i 2007 en kort studie av de sosiale nyhetsnettstedene Digg, Delicious og Reddit. De sammenliknet nyhetene som ble publisert der med de som ble dekket av massemediene i en uke. Blant funnene som ble gjort, viste det seg at kildene til nyhetstedene som brukerne rådet over var i sju av ti tilfeller fra blogger og nettsteder som YouTube, at mesteparten av nyhetene handlet om hendelser i USA, noe som for så vidt også var tilfelle for massemediene, men at det var vesentlig flere ”seriøse historier” å finne i de tradisjonelle mediene (Carr 2007; Claburn 2007).

Project for Excellence in Journalism poengterer riktignok at det var en svært kort studie, men den kan likevel illustrere interessante kjennetegn ved slike nettsteder. Det kan være utopisk å tenke seg at et slikt sosialt nettsted alene kan være et alternativ til tradisjonelle massemedier, siden det bugner over av det vi kan kategorisere som kuriosa, humor og ”lolcatz”, men at det samtidig kan fungere som et tillegg hvor man kan finne (litt andre) nyheter ved spesielle hendelser som Occupy Wall Street og den Arabiske våren nevnt ovenfor. Sosiale nettsteder som Reddit, mangler den tradisjonelle portvokteren som eksisterer i massemediene, men selv om det eksisterer mange linker til slike nyhetsinstitusjoner på Reddit, er det brukerne som selv bestemmer hva som fortjener en ”plass på forsiden”. Det er dermed en annerledes måte å finne og konsumere nyheter på. Dette kan man også hevde var tilfellet for delingen av nyheter og informasjon under demonstrasjonene i Egypt som i stor grad også foregikk på sosiale medier, som et alternativ til de etablerte massemediene.

Kilder

Blog.reddit.com (2011) ’Reddit: billions served’ http://blog.reddit.com/2011/02/reddit-billions-served.html [Sist besøkt 23.10.2012]

Carr, Nicholas (2007) ‘The people formerly known as informed’ http://www.roughtype.com/archives/2007/09/the_people_form.php [Sist besøkt 29.10.2012]

Claburn, Thomas (2007) ’Online User-Driven News Gives Mainstream Media A Run’ http://www.informationweek.com/online-user-driven-news-gives-mainstream/201806004 [Sist besøkt 29.10.2012]

Loader, Brian D. & Dan Mercea (2011): ‘NETWORKING DEMOCRACY?’, i Information, Communication & Society, 14:6, s. 757-769.
http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/1369118X.2011.592648 [Sist besøkt 29.10.2012]

Ovadia, Steven (2007) ‘Digg.com and socially-driven authority.’ i Library Philosophy and Practice. http://digitalcommons.unl.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1130&context=libphilprac [Sist besøkt 29.10.2012]

Reddit.com ‘About’ http://www.reddit.com/about [Sist besøkt 23.10.2012]

Reddit.com ‘FAQ, What is Reddit?’ http://www.reddit.com/help/faq#Whatisreddit [Sist besøkt 23.10.2012]

Stelter, Brian (2011) ‘Protest Puts Coverage in Spotlight’ i New York Times (20.11.2011), http://www.nytimes.com/2011/11/21/business/media/occupy-wall-street-puts-the-coverage-in-the-spotlight.html [Sist besøkt 29.10.2012]

Tufecki, Z. & Wilson, C. (2012) ‘Social media and the Decision to Participate in Political Protest: Observations from Tahrir Square’ i Journal of Communication 62: s. 363-379 http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1460-2466.2012.01629.x/abstract [sist besøkt 29.10.2012]

«Real names» – hvor kommer brukernes interesser inn i dette?

Teamet “ekte navn” eller “real names,” har skapt stor debatt blant sosiale medier eksperter så vel som mannen i gata.  De sosial nettverkene Google + og Facebook har begge retningslinjer som til sier at du må bruke ditt ekte navn. Årsaken til bruk av autentiske navn handler blant annet om å unngå bruk av falske profiler, fremme høflighet og ansvarlighet, samt å skape tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet.

Google + har gått så langt som å slette personer som opererer med falsk identitet.

Jamie Beckland sier at Google misforstår menneskets behov for et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping.  Danah Boyd går enda lenger ved å si at disse retningslinjene er et maktmisbruk på brukernes sikkerhet.

Det Beckland påpeker er at ekte navn begrenser brukerne; fordi et enkelt navn vil aldri være i stand til å inneholde alle aspekter av hvert enkelt menneske. Med andre ord handler dette om faren ved å bli stigmatisert inn i en rolle, ved at du bare deler en spesiell del av deg selv.

”… the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made avaliable to the entire world. In other words the most boring, unimportant, and universal version of yourself.”

Konseptet med bruk av ekte navn, fører dermed til at dine utsagn er festet til din identitet. Noe som muligens gjør det vanskelig å endre det bildet av deg selv som allerede er der. I den ekte verden er ikke uttalelser offentlig, vedvarende og festet til din identitet. Derfor blir det ikke det samme problemet.

Beckland vinkler dette inn på hvordan noen kjendiser endrer ”image,” ved å  bytte artistnavn. Hvordan de får muligheten til å ”starte på nytt,” ved å skape nye identiteter under så kalte ”nick names.” Hvis vi sammenligner dette med det å bruke pseudonymer/nick names på sosiale nettverk og det å bruke ekte navn, ser vi at bruken av ekte navn hindrer oss i større grad i å være i stand til å ”kaste” gamle versjoner av oss selv.

Danah Boyd drar det enda lenger ved å si at dette er maktmisbruk ovenfor brukernes sikkerhet. Hun mener at det handler om folks rett til å beskytte seg selv og at Facebook og Google + er forpliktet til å ta hensyn til sikkerheten til brukerne sine.

Hun begrunner dette med at det faktisk finnes mennesker som trenger den anonymiteten et ”nick name” eller et pseudonym gir. For eksempel mennesker som har vært offer for overgrep, aktivister, kvinner og barn. Når det ikke er ønskelig å være identifiserbar og dette er en av kriteriene, undergraves folk sikkerhet. Derfor kan dette anses som misbruk av makt i følge Boyd.

Når det kommer til aktivister får dette lang større konsekvenser. Prinsippet med å bruke ekte navn gjør det umulig for mange menneskerettighetsaktivister fra for eksempel Kina å bruke disse sosiale nettverks plattformene. Det å utgi seg for å være den man er i en slik situasjon kan være en stor risiko som de fleste muligens ikke ønsker å ta.

For å gå litt tilbake til noe som jeg finner svært interessant i denne debatten. Så snakker Alexis C. Madrigal om det at dine uttalelser på Facebook og Google + er vedvarende og derfor også knyttet til din identitet igjennom ditt navn. Det påpekes at begge tjenestene gjør det mulig å endre innstillinger for å gjøre dine uttalelser mer eller mindre offentlig. Dette løser noen problemer. Men det som kanskje er det største problemet og som kanskje ikke så mange har tenkt over er at uansett om du endrer på innstillinger og uansett om ikke alle kan se de så er uttalelsene knyttet til deg. Informasjonen er fortsatt registrert. Dette betyr at det kan være mulig å få tak i dette, på en eller annen måte, om det er noen som har stor interesse for det.

I tillegg til dette har det i det siste vært en del fokus rundt det at det er mulig at Facebook (for eksempel) gjør feil. Som da de ble anklaget for å ha spredd så kalte ”messages” på tidslinjen til forskjellige brukere. Dette ble avkreftet. Men med tanke på at dette faktisk kan være mulig, kan man begynne å lure på om ekte navn kanskje er for risikabelt? I tillegg gjør det brukerne mer statiske når redselen for å ikke opptre i tråd med de uskrevene normene og reglene får slippe til.

Og når det blir slik, at brukerne er statiske. Går dette da utover ytringsfriheten? Blir mennesker da redde for å uttrykke det de egentlig mener? Trenger vi anonymitet for å ta være på og tillate ytringsfrihet? Eller handler det om at vi må være identifiserbare for å kunne uttrykke oss? Hvis vi tenker på Den Arabiske våren og kampen om menneskerettigheter og demokrati, er det ikke da nødvendig at vi åpner opp for en mer anonym måte å bruke nettet på?

Kanskje alt bunner i Google og Facebook’s egoistiske tanke gang, om at det er lettere å selge oss til annonsørene?

Referanser:

Beckland, J. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra:
http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/

Boyd, D. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html

Flaathen, G. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4188384.ece

Madrigal, A. C. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/

Mills, E. (2012). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://news.cnet.com/8301-31921_3-57394865-281/sxsw-debate-social-networks-must-require-real-names/