//
arkiv

Facebook

Dette stikkordet er tilknyttet 8 innlegg

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
http://www.ungdomsforskning.no/Download/1-2011/Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Begrenser Facebook muligheten for politisk engasjement?

Nora Younis ble en av nøkkelkontaktpersonene til internasjonal presse i den arabiske våren gjennom blogg og Twitter. Skjermdump fra Younis’ Twittter-profil.

Den 25. januar 2011 var den egyptiske menneskerettighetsaktivisten, journalisten og dekket den pågående revolusjonen der. To dager senere dro hun hjem til et land i fullt opprør, og startet med grundig rapportering av bloggeren Nora Younis i Tunisia og hendelsene via bloggen sin og Twitter. Gjennom sosiale medier bidro hun til å organisere, kommunisere og kaste lys over utviklingen i Egypt. Lite visste hun da at hun skulle komme til å bli en viktig kilde for internasjonal presse, og en av de mest sentrale personene i det som senere blir omtalt som den egyptiske våren.

Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også Barack Obamas suksessvalgkamp i 2008, hvor Facebook i stor grad ble brukt til både å mobilisere velgere og samle inn midler til valgkampen, har gitt kjøtt på beina til de som hevder at sosiale medier er på vei til å bli toneangivende i politisk kommunikasjon.Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger blir i stadig økende grad spådd en viktig demokratisk rolle, og i den arabiske våren ble disse lovprist. Fordi Internett og de ulike nettjenestene som kom med Web 2.0 har åpnet for interaksjon, deltakelse, lett tilgang til informasjon og nye måter å kommunisere på fikk opposisjonen i Egypt muligheten til å sende ut oppfordringer til nye demonstrasjoner uten at myndighetene kunne gripe inn. Som Howard & Hussain sier: «Digital media became the tool that allowed social movement to reach once-unachievable goals» (2011).

Denne maktforskyvningen til fordel for den enkelte borger har ført til en stadig pågående debatt om sosiale mediers virkning på politisk deltakelse. På den ene siden hevdes det at sosiale mediene og publiseringstjenestene har gjort formidling av eget innhold mulig, økt tilgjengeligheten av informasjon kraftig, skapt rom for diskusjon for den gjengse borger og dermed gjort deltakelse på den politiske arenaen lettere. Samtidig stiller kritikerne spørsmål ved hvorvidt sosiale medier egentlig forandrer offentligheten og politikken.

I artikkelen «Why the Internet Is Bad for Democracy» kritiserer Eli Noam det tilsynelatende enstemmige synet om at Internett er bra for demokratiet. Han sier at «they observe a “micro” behavior and jump to a “macro” conclusion. They think that if something is helpful to an individual or group, it similarly affects society at large, when everyone uses it» (2005). Samtidig som at han er enig i at nettet har ført til at politisk aktivitet både er enklere og billigere, mener han at det kan være vanskeligere å bli hørt dersom alle har mulighet til å uttale seg, og frykter at det kun er elitens standpunkter som vil være synlige. I tillegg mener han at «just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises» (2005).

Memeer ironiserer ofte over ulike temaer, her slacktivsme.

Et kjent begrep som ofte dukker opp i debatten om politisk engasjement gjennom sosiale medier, er «slacktivism». Betegnelsen brukes om såkalt «feel good»-innsats man gjør for å føle at man engasjerer seg, vanligvis på nettet, men som krever minimal innsats eller investering (både økonomisk og personlig) og som har liten eller ingen betydning for den faktiske saken. På eksempelvis Facebook vil det være å trykke på «liker»-knappen eller svare ja til et arrangement, uten å nødvendigvis engasjere seg ytterligere, som å faktisk delta i en demonstrasjon eller donere penger til et bestemt formål. Et eksempel som ofte trekkes fram er «KONY 2012»-aksjonen på Facebook tidligere i år, som gikk ut på å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda for å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredte seg internasjonalt veldig raskt, men førte ikke til videre engasjement, da svært få deltakere møtte opp på gateaksjonen som også ble oppfordret til.

Spørsmålet blir da om verktøyene nye medier fører med seg har makt til å utfordre staten og mobilisere politisk endring? Dersom det er slik at et medlemskap i en Facebook-gruppe ikke automatisk fører til aktivitet utenfor det sosiale mediumet, hvilket grunnlag for iverksetting av tiltak finnes da?

Men at sosiale medier kan gi lettere tilgang til informasjon og mobilisere massene, kommer fram når vi ser på landene som anser Facebook og Twitter som en faktisk trussel. Mange totalitære land sensurerer sosiale medier, eksempelvis stengte egyptiske myndigheter av Internett i fem dager under den arabiske våren, Facebook er konsekvent sensurert i Kina og våren 2012 lekket en utgave av Facebooks interne retningslinjer som viser at nettstedet driver med politisk sensur på vegne av stater som undertrykker yttringsfriheten til sin befolkning, med kurderes selvstendighetskamp som eksempel.

someecards.com - Gee Bob, I sure do enjoy your controversial, preachy, and painfully public political posts on Facebook... said no one. Ever.

Dermed kan det virke som at det også ligger begrensninger i de sosiale medienes teknologiske struktur. På grunn av algoritmene (se også blogginnlegget Synlighet Vs usynlighet) Facebook er bygget på, som styrer hva brukere skal se, blir det slik at nettsider, og også uttalte meninger, som er veldig synlige og mye besøkt har en tendens til å bli enda mer synlige. Det blir er usynlig hierarki som i verste fall kan føre til at det kun er eliten og de påfølgende politiske synspunktene som er synlige (ekkokammer-effekten). Facebook skylder også på algoritmer i tilfeller hvor enkeltpersoner har blitt kastet ut av Facebook på grunn av noe de har skrevet. På denne måten er også de sosiale mediene med på å favorisere de godtatte politiske meningene og forkaste de politisk ukorrekte meningene. Eksemplene på personer som har blitt kastet ut av Facebook på grunn av politiske ytringer er mange: Fri og rettferdig rettsak for Breivik, Muhammed-karikaturene og Anonymous for å nevne noen.

De sist store saken som omhandler Facebooks sensur av politisk innhold er i forbindelse med høstens valgkamp i USA. Facebook skal ha fjernet en meme laget av Special Operations Speaks PAC (SOS), som demonstrerte hvordan Obama stolte på Navy Seals da han trengte dem for å ta Osama bin Laden, men nektet dem hjelp da de trengte det i Benghazi. Nå spekuleres det i om Facebook sensurerte innholdet av politiske årsaker, og kritikken hagler fordi innholdet faller godt innenfor rammen av ytringsfrihet.

I Norge har vi også en pågående sak om å bli kastet ut fra Facebook basert på politisk engasjement. Yousef Assidiq har lenge vært en aktiv debattant på det sosiale nettstedet, men har på grunn av masserapportering av innholdet sitt blitt utestengt fra Facebook flere ganger. Nå stiller han spørsmål ved Facebooks rutiner, og hvorvidt det skal være mulig å bli utestengt på grunnlag av politisk deltakelse.

Det ser ut til å være helt klare begrensninger i å bruke sosiale medier som et verktøy for politisk endring, og man kan spørre om Facebook hindrer tilretteleggelse av politisk engasjement (det være seg ekstremister eller mannen i gata) ved å stenge ute mennesker med visse politiske standpunkter. Og i så tilfelle, hvem er det som sitter og sensurerer innholdet? Og hvilke kriterier gjør de det ut fra?

REFERANSER:

Howard, P. & Hussain, M. (2011): The Role of Digital Media. Journal of Democracy 22(3): 35-48. URL: http://muse.jhu.edu/journals/journal_of_democracy/v022/22.3.howard.html (besøkt 14.11.12)

Noam, E. (2005): Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM. URL: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf (besøkt 14.11.12)

Synlighet Vs usynlighet

Hvordan sosiale nettverkstjenester filtrerer og sorterer hva som er synlig for brukeren er noe vi vet noe om men ikke så alt for mye. Her kommer ordet algoritmer inn. Som helt enkelt er det datamaskinen blir fortalt at den skal gjøre og hvordan den skal gjøre det. Dette er i utgangspunktet en teknikk for å få jobben gjort.

I artikkelen Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook, understreker forfatteren Tania Bucher at til dags dato har det vært en del snakk om algoritmer; spesielt Google’s PageRank. På den andre siden etterlyser forfatteren en større granskning av Facebook’s algoritme som er kjent som EdgeRank.

Kort om EdgeRank:
Alt som dukker opp på din ”news feed,” er bestemt ut fra algoritmen – EdgeRank. Med andre ord er det Facebook som bestemmer hva som er synlig og ikke synlig for hver enkelt bruker.

”EdgeRank, the algorithmic editorial voice of Facebook, determines what is shown on users’ top news by drawing on different factors relating to the Edges,” (Bucher, 2012).

Med ”Edges” menes interaksjon igjennom for eksempel ”likes” eller ”comments.” Det er tre hovedelementer (vi vet om) som avgjør hvor vidt noe er synlig eller ikke på ens ”news feed.”

  1. Slektskap. Dette handler om interaksjon, hvem snakker du med og hvem følger du med på. Jo mer du følger med på en person, desto større er sjansen for at du ser hva personen publiserer.
  2. Vekt. Facebook rangerer hver ”Edge” i forhold til hvor populær eller viktig den er. En kommentar veier for eksempel mer enn en ”like.” Så hvis en venn skriver en kommentar er det større sjanse for at den er synlig enn hvis en venn gir en ”like.”
  3. Tidspunkt. Desto eldre et innlegg er, desto mindre interessant er det.  Det vil si at det er større sjanse for å se et innlegg hvis det nettopp er blitt publisert.

Det jeg finner interessant med EdgeRank er at det du ser er det du har muligheten til å like eller kommenter på. Derfor er det diskuterbart om dette kun er en tilpassning eller om det kan kalles sensur. Er det sensur?

Tania Bucher skriver ”In Facebook there is not so much a ‘threat visibility’ as there is a ‘threat of invisibility’ that seems to govern the actions of its subjects,” (Bucher, 2012).

Dette fikk meg til å tenke. Facebook gir oss ikke muligheten til å utvikle vår proksimale sone, som vil si at vi ikke bare er i komfort sonen vår men blir trigget til å gå utenfor den sonen. Siden EdgeRank styrer hva som er synlig og siden det bestemmes ut fra i alle fall de tre hovedelementene: Slektskap, vekt og tidspunkt. Dette betyr at de menneskene vi interesserer oss for i første omgang er de som vil være synlige for oss. Derfor får vi også kun innputt fra disse menneskene.

På den andre siden hvis Facebookbrukere er oppmerksomme på dette finnes det selvfølgelig muligheter for å kontrollere det. Det er for eksempel mulig å lage lister over hvem vi vil følge. Men er dette noe mannen i gata bryr seg om? Tenker vi at det er lurt å få innputt fra mennesker vi fra før av ikke er så begeistret for?

Referanser: 

Bucher, T. Want to be on the top? Algorithmic power and the threat of invisibility on Facebook. New media and Society, publisert online 8. April, 2012: http://nms.sagepub.com/content/early/2012/04/04/1461444812440159.full.pdf

What is a computer algorithm? How stuff works, lokalisert 29. Oktober, 2012, fra: http://computer.howstuffworks.com/question717.htm

Friedman, V. Google PageRank: What do we know about it? Smashing Magazine, publisert online 5. Juni, 2007: http://www.smashingmagazine.com/2007/06/05/google-pagerank-what-do-we-really-know-about-it/

Berget, J. P. Facebook Edgerank – hvordan bli synlig på Facebook. Berget marketing, publisert online 25. Oktober, 2012: http://bergetmarketing.com/facebook-edgerank-hvordan-bli-synlig-på-facebook/

«Real names» – hvor kommer brukernes interesser inn i dette?

Teamet “ekte navn” eller “real names,” har skapt stor debatt blant sosiale medier eksperter så vel som mannen i gata.  De sosial nettverkene Google + og Facebook har begge retningslinjer som til sier at du må bruke ditt ekte navn. Årsaken til bruk av autentiske navn handler blant annet om å unngå bruk av falske profiler, fremme høflighet og ansvarlighet, samt å skape tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet.

Google + har gått så langt som å slette personer som opererer med falsk identitet.

Jamie Beckland sier at Google misforstår menneskets behov for et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping.  Danah Boyd går enda lenger ved å si at disse retningslinjene er et maktmisbruk på brukernes sikkerhet.

Det Beckland påpeker er at ekte navn begrenser brukerne; fordi et enkelt navn vil aldri være i stand til å inneholde alle aspekter av hvert enkelt menneske. Med andre ord handler dette om faren ved å bli stigmatisert inn i en rolle, ved at du bare deler en spesiell del av deg selv.

”… the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made avaliable to the entire world. In other words the most boring, unimportant, and universal version of yourself.”

Konseptet med bruk av ekte navn, fører dermed til at dine utsagn er festet til din identitet. Noe som muligens gjør det vanskelig å endre det bildet av deg selv som allerede er der. I den ekte verden er ikke uttalelser offentlig, vedvarende og festet til din identitet. Derfor blir det ikke det samme problemet.

Beckland vinkler dette inn på hvordan noen kjendiser endrer ”image,” ved å  bytte artistnavn. Hvordan de får muligheten til å ”starte på nytt,” ved å skape nye identiteter under så kalte ”nick names.” Hvis vi sammenligner dette med det å bruke pseudonymer/nick names på sosiale nettverk og det å bruke ekte navn, ser vi at bruken av ekte navn hindrer oss i større grad i å være i stand til å ”kaste” gamle versjoner av oss selv.

Danah Boyd drar det enda lenger ved å si at dette er maktmisbruk ovenfor brukernes sikkerhet. Hun mener at det handler om folks rett til å beskytte seg selv og at Facebook og Google + er forpliktet til å ta hensyn til sikkerheten til brukerne sine.

Hun begrunner dette med at det faktisk finnes mennesker som trenger den anonymiteten et ”nick name” eller et pseudonym gir. For eksempel mennesker som har vært offer for overgrep, aktivister, kvinner og barn. Når det ikke er ønskelig å være identifiserbar og dette er en av kriteriene, undergraves folk sikkerhet. Derfor kan dette anses som misbruk av makt i følge Boyd.

Når det kommer til aktivister får dette lang større konsekvenser. Prinsippet med å bruke ekte navn gjør det umulig for mange menneskerettighetsaktivister fra for eksempel Kina å bruke disse sosiale nettverks plattformene. Det å utgi seg for å være den man er i en slik situasjon kan være en stor risiko som de fleste muligens ikke ønsker å ta.

For å gå litt tilbake til noe som jeg finner svært interessant i denne debatten. Så snakker Alexis C. Madrigal om det at dine uttalelser på Facebook og Google + er vedvarende og derfor også knyttet til din identitet igjennom ditt navn. Det påpekes at begge tjenestene gjør det mulig å endre innstillinger for å gjøre dine uttalelser mer eller mindre offentlig. Dette løser noen problemer. Men det som kanskje er det største problemet og som kanskje ikke så mange har tenkt over er at uansett om du endrer på innstillinger og uansett om ikke alle kan se de så er uttalelsene knyttet til deg. Informasjonen er fortsatt registrert. Dette betyr at det kan være mulig å få tak i dette, på en eller annen måte, om det er noen som har stor interesse for det.

I tillegg til dette har det i det siste vært en del fokus rundt det at det er mulig at Facebook (for eksempel) gjør feil. Som da de ble anklaget for å ha spredd så kalte ”messages” på tidslinjen til forskjellige brukere. Dette ble avkreftet. Men med tanke på at dette faktisk kan være mulig, kan man begynne å lure på om ekte navn kanskje er for risikabelt? I tillegg gjør det brukerne mer statiske når redselen for å ikke opptre i tråd med de uskrevene normene og reglene får slippe til.

Og når det blir slik, at brukerne er statiske. Går dette da utover ytringsfriheten? Blir mennesker da redde for å uttrykke det de egentlig mener? Trenger vi anonymitet for å ta være på og tillate ytringsfrihet? Eller handler det om at vi må være identifiserbare for å kunne uttrykke oss? Hvis vi tenker på Den Arabiske våren og kampen om menneskerettigheter og demokrati, er det ikke da nødvendig at vi åpner opp for en mer anonym måte å bruke nettet på?

Kanskje alt bunner i Google og Facebook’s egoistiske tanke gang, om at det er lettere å selge oss til annonsørene?

Referanser:

Beckland, J. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra:
http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/

Boyd, D. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html

Flaathen, G. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4188384.ece

Madrigal, A. C. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/

Mills, E. (2012). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://news.cnet.com/8301-31921_3-57394865-281/sxsw-debate-social-networks-must-require-real-names/

Facebook: En miks av sosiale sfærer og (for) mange hensyn å ta?

På Facebook er det mange som har vidt forskjellige mennesker, som tilhører forskjellige sosiale sfærer, i sin venneliste. Det kan for eksempel være nære venner, bekjente, kollegaer og familie. Den miksen av folk vennelisten din representerer kan by på utfordringer for deg som deltaker på sosiale nettsted, noe jeg tror alle har hatt erfaringer med. For hvem er det egentlig du henvender deg til når du legger ut bilder, deler linker og oppdaterer statusen din?

Ida Aalen skriver i utkastet til En kort bok om sosiale medier at det er enklere å identifisere sitt publikum ved ansikt-til-ansikt kommunikasjon enn i sosiale medier. Dermed blir det også enklere for oss å velge oppførsel fordi vi kjenner vårt publikum, sammenliknet med for eksempel Facebook (eller andre sosiale nettsteder) hvor det er verre å identifisere hvem som faktisk er vårt publikum (Aalen: 88-89). Hvilken oppførsel som da blir ”riktig” eller passende, kan være en utfordring for brukeren.

Normen for mange på sosiale medier er å fremstå personlig og autentisk – samtidig som det kan være vanskelig å vite hvor grensen skal gå. Del erfaringer, men ikke for trivielle erfaringer. Hvor mye jobbrelatert informasjon bør (og kan) deles? Og hvor personlig skal man være for å fremstå interessant, men ikke for utleverende? På toppen av det hele består kanskje vennelisten din av både kollegaer, dine foreldre, din ekskjæreste, gamle skolekamerater som du egentlig ikke har noe forhold til, øvrige bekjente, og naturlig nok, dine beste venner.

Foto: Dan Taylor (CC-lisensiert)

Sosiologen Erving Goffman mener at sosiale sammenhenger mer eller mindre kan være stramt eller løst definert og at det er klare regler for hvordan man skal oppføre seg hvis de sosiale sammenhengene er stramt definert. Hvor du er og hvem du er sammen med, det vil si konteksten, forteller noe om hvordan du bør oppføre deg. I løsere sosiale sammenhenger er ikke normene så klare (Aalen: 90). Facebook er et sosialt nettsted hvor det er mindre tydelige føringer på hva som passer seg eller ikke og det blir dermed mer opp til brukerne å definere hva som er den sosiale sammenhengen, ifølge Aalen (91). Men fordi sosiale medier legger til opp til mange-til-mange kommunikasjon, hvor ditt potensielle publikum er sammensatt av ulike sosiale sfærer (jf. spredningen i vennelisten nevnt ovenfor) kan det være vanskelig å manøvrere sin oppførsel slik at den tilpasses alle.

Funn viser at brukere på Facebook ser for seg en mindre del av sine Facebook-venner som det faktiske publikummet, enn det totale antallet vennelisten består av (Aalen: 89). De færreste tar med andre ord tilsynelatende lite hensyn til alle som i utgangspunktet har mulighet til å få med seg hva du deler og hvordan du oppfører deg. Eller?

Som Ida Aalen også presiserer i sitt utkast, finnes det grep på Facebook som muliggjør en viss sortering av sin venneliste og dermed opprette visse skiller av ulike sosiale sfærer (Aalen: 92) Samtidig er det tydelig at dette er en nokså tungvindt og fortløpende prosess som det er naturlig å tro at de fleste av oss ikke praktiserer. På den andre siden mener norske brukere selv at de tenker nøye gjennom hva de legger ut (Aalen: 93). Dette kan dermed likevel tyde på at de også har gjort seg opp noen tanker om at de kan nå ut til et særdeles variert publikum på Facebook. I det minste mener de det selv.

Kan dette være en del av en forklaring på at så mange som åtte av ti personer oppfattes som ”lurkers” i sosiale medier? Er folk bevisste på at det de publiserer vil leses av både ekskjæresten, onkelen, familievennen og kollegaen – og at de dermed avstår fra hyppige statusoppdateringer og kommentarer? Eller er det helt umulig å ta slike «hensyn»?

Referanser
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

Sladder eller slacktivisme?

Lurking, social grooming eller slacktivisme på gang? Foto: Ed Yourdon (CC-lisensiert)

Vi gjør i stor grad det samme i sosiale medier som vi gjør i det virkelige liv – småprater med andre, holder kontakt med gamle kjente, og deler gode minner. Hva med de som er mer opptatt av valget i Venezuela enn i gamle klassekameraters gjøremål?

Studier har vist at det er hverdagslig småprat som dominerer i statusoppdateringer og tweets, og at det igjen er flere lurkers enn det er folk som deler denne hverdagslige småpraten. 80% twitterbrukere tvitrer hverdagslige gjøremål og observasjoner; 20% deler linker og informasjon. Men småprat med kompisene og snoking på eksen er neppe nok til at Facebook og Twitter møter forbud eller stram sensur i flere land.

Les videre

Facebook som digital minnebok

Delekulturen på sosiale medier har ikke bare positive sider. Ved å legge ut personlig informasjon, bilder og statusoppdateringer på sosiale medier som Facebook, gir vi fra oss verdifull informasjon om vår profil. Flere har påpekt det problematiske i at det er de som står bak plattformene for sosiale nettverk som bestemmer vilkårene for bruk av disse dataene, og ikke brukerne selv.

Til tross for dette deler vi altså gladelig små og store hendelser i våre liv på Facebook. Hvorfor er det egentlig så viktig for oss å dele all den informasjonen vi gjør på sosiale medier?

PBS Idea Channel presenterer en mulig forklaring i klippet under. Vår identitet er nært knyttet til våre minner, og de opplevelsene vi husker former vår oppfatning om egen identitet. Ved å fungere som en slags ekstern hukommelse, konstruerer Facebook på et vis vår identitet for oss. I tillegg gjør Facebook det mulig å presentere vår konstruerte identitet for et større antall personer enn vi faktisk kjenner i den ikke-medierte virkeligheten. Dermed kan man si at de tilsynelatende trivielle personlige statusoppdateringene Facebook er fylt av faktisk er svært viktige for personene som deler dem, som del i formingen av deres ”digitale jeg”.

You lurker!

«(…) participation is thus a relative term when over 80 percent of all users are in fact passive recipients of content» (van Dicjk 2009: 44).

Deltakelse i sosiale medier er ikke nødvendigvis ensbetydende med at man aktivt produserer innhold. Flere har påpekt det samme som José van Dijck påpeker i sitatet over: Nemlig at de aller færreste brukere av nettsider som består av brukergenerert innhold faktisk publiserer innhold. Van Dijck refererer til disse sidene som såkalte User Generated Content-sites (UGC-sider). Eksempler på dette kan være YouTube eller Facebook. Hun viser til OECDs rapport fra 2007 hvor det kommer fram at hele 80 prosent av brukerne er passive mottakere av andres innhold – noe som igjen vil tilsi at bare 20 prosent er produsenter av innhold og dermed aktive brukere. Samtidig sier Ford, Green og Jenkins (i trykk) at mange lærer gjennom nettopp det å kikke på andres innhold – såkalt “lurking”. Som en forlengelse av disse to tekstene stiller jeg meg undrende til hvilken betydning «kikkerne» har.

Selv om statistikken her kanskje ikke lar seg konkret overføre til norske forhold, viser en undersøkelse gjort av Halogen at over halvparten av Norges befolkning er å finne i ett eller flere sosiale nettverk. Sett i sammenheng med det ovennevnte innebærer dette at det også er svært mange norske nettbrukere som går innunder kategorien “lurkers”. Halogen har på sine nettsider følgende oversikt over det totale antallet norske brukere i de mest populære sosiale nettverkene: 

Antall registrerte norske brukere i populære sosiale medier (kilde: halogen.no).

Hva er så verdien av de passive brukerne, og hva bidrar de med i forhold til innholdet? Eller sagt på en annen måte: Hva skal produsentene produsere, og for hvem, hvis de passive mottakerne ikke er der? Halogens undersøkelse sier imidlertid ingenting om antallet aktive brukere kontra passive brukere, men hvis man går ut ifra at 80 prosent av norske Facebook-brukere ikke produserer innhold, betyr det da at over 2 000 000 personer heller ikke har betydning for andres produksjon av innhold? Sannsynligvis ikke.                                                

Person of the year 2006 (kilde: time.com)

REFERANSER:

Ford, S., J. Green & H. Jenkins (i trykk). Kapittel 4: «What constitutes meaningful participation?». I: Spreadable Media. New York: NYU Press.

Halogen (31.07.12). «Norske brukere i sosiale medier». URL: http://www.halogen.no/tjenester/losninger/sosiale-medier/norske-brukere-i-sosiale-medier/ (besøkt 02.10.12).

Organisation for Economic Co-operation and Development (2007): Participative Web: User-generated Content. OECD Committee for Information. Computer and Communications Policy. Rapport. URL: http://www.oecd.org/internet/interneteconomy/38393115.pdf (besøkt 02.10.12).

Time Magazine (2011): «TIME Specials: TIME’s Person of the Year, from 1927 to 2011». URL: http://www.time.com/time/interactive/0,31813,1681791,00.html (besøkt 02.10.12).

van Dicjk, José (2009): «Users like you: Theorizing agency in user-generated content». I: Media, Culture & Society 31(1), 41-58. URL: http://mcs.sagepub.com/content/31/1/41.full.pdf /besøkt 02.10.12).