//
arkiv

personvern

Dette stikkordet er tilknyttet 3 innlegg

Fremtidig personvern

«(…) de fleste søk, oppslag, klikk og sidevisninger på nett blir logget, lagret og analysert med varierende grad av identifisering av brukeren», skriver Datatilsynet i sin årsmelding for 2011 (2012: 10). Vår tilstedeværelse på nett kan med andre ord ikke lenger anses som konfidensiell og anonym, og Datatilsynet ønsker derfor bruk av nye virkemidler som fremmer personvernet i framtiden.

En av satsingene Datatilsynet derfor tar for fremtidige år er arbeid tilknyttet innebygget personvern som kort fortalt skal gjøre at virksomheter legger til rette for personvern i både utvikling og bruk av nye tjenester. Mer informasjon om årsmeldingen og fremtidige målsetninger kan du finne gjennom en oppsummering på Datatilsynets nettsider eller som PDF i sin helhet.

Animasjonen under, «Sharing Information: A Day in Your Life», er brukt på Datatilsynets nettsider for å enkelt forklare hvilke digitale spor vi etterlater oss i hverdagen. Se også blogginnleggene «Vi etterlater oss digitale fotspor!», «Interaktivitet – på bekostning av personvernet?» og «Den nye gullgruva» for mer informasjon om temaet.

Referanser:

Datatilsynet (2012): Datatilsynets årsmelding 2011 (PDF). Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Global/04_planer_rapporter/aarsmelding/aarsmelding2011.pdf (besøkt 26.10.12).

Datatilsynet.no (02.03.12): Årsmelding 2011: Innhold. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/ (besøkt 26.10.12).

Datatilsynet (02.03.12): Årsmelding 2011: 3. Tendenser og utviklingstrekk. Tilgjengelig fra: http://www.datatilsynet.no/Om-Datatilsynet/Aarsmeldinger/Arsmelding-2011/3-Tendenser-og-utviklingstrekk-/ (besøkt 26.10.12).

YouTube.com (26.03.12): Sharing Information: A Day in Your Life. Tilgjengelig fra: http://www.youtube.com/watch?v=O5OsQsB7Hg4 (besøkt 26.10.12).

Advertisements

Vi etterlater oss digitale fotspor!

Det er mange ulike forståelser av begrepet personvern, og det finnes derfor ikke èn felles og god definisjon på hva det er. Skaperne av filmklippet nedenfor velger å definere det som “the right to be left alone, to control what other people know about us”.

danah boyd påpekte i et foredrag hun hold på SXSW i 2010 at ”people of all ages care deeply about privacy. And they care just as much about privacy online as they do offline” (boyd 2010). Dette er også hovedessensen i filmklippet. Filmen fungerer som en slags introduksjon til forskjellige problemer relatert til blant annet personvern, overvåkning, sosiale medier og ungdom. I tillegg er det en film der ungdom får uttrykt et ønske om å bli mer involvert og få en stemme i utformingen av politikken, blant annet ved å få dele deres innsikt og bekymringer om personvern på nettet.

I følge en artikkel skrevet i The Wall Street Journal er det å spionere på internettbrukere et raskt voksende fenomen på Internett. Det finnes nye verktøy ”that scan in real time what people are doing on a Web page, then instantly assess location, income, shopping interests and even medical conditions” (Angwin 2010). Denne informasjonen brukes blant annet i målrettet markedsføring. Med en slik overvåkning, kan vi egentlig kontrollere hva andre vet om oss? Synes folk det er greit at de blir overvåket på nett? Og er de egentlig klar over det?

En av ungdommene som er intervjuet i filmen har lansert et chatteprogram kalt Crypto Cat. I motsetning til Facebook-chatten, unngår dette programmet at en eventuell tredjepart kan overvåke informasjonen som utveksles. Les mer om Crypto Cat her. Les også om personvern og overvåkning på Facebook i Datatilsynets rapport ”Social Network Services and Privacy”.

Filmen er litt langt (15 min), men jeg synes den har mange interessante poeng.

Se også tidligere blogginnlegg om temaet: Interaktivitet – på bekostning av personvernet?, og Den nye gullgruva.

Referanser:
boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13
Angwin, J. (2010) The Web’s New Gold Mine: Your Secrets, The Wall Street Journal, 30. Juli.

«Real names» – hvor kommer brukernes interesser inn i dette?

Teamet “ekte navn” eller “real names,” har skapt stor debatt blant sosiale medier eksperter så vel som mannen i gata.  De sosial nettverkene Google + og Facebook har begge retningslinjer som til sier at du må bruke ditt ekte navn. Årsaken til bruk av autentiske navn handler blant annet om å unngå bruk av falske profiler, fremme høflighet og ansvarlighet, samt å skape tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet.

Google + har gått så langt som å slette personer som opererer med falsk identitet.

Jamie Beckland sier at Google misforstår menneskets behov for et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping.  Danah Boyd går enda lenger ved å si at disse retningslinjene er et maktmisbruk på brukernes sikkerhet.

Det Beckland påpeker er at ekte navn begrenser brukerne; fordi et enkelt navn vil aldri være i stand til å inneholde alle aspekter av hvert enkelt menneske. Med andre ord handler dette om faren ved å bli stigmatisert inn i en rolle, ved at du bare deler en spesiell del av deg selv.

”… the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made avaliable to the entire world. In other words the most boring, unimportant, and universal version of yourself.”

Konseptet med bruk av ekte navn, fører dermed til at dine utsagn er festet til din identitet. Noe som muligens gjør det vanskelig å endre det bildet av deg selv som allerede er der. I den ekte verden er ikke uttalelser offentlig, vedvarende og festet til din identitet. Derfor blir det ikke det samme problemet.

Beckland vinkler dette inn på hvordan noen kjendiser endrer ”image,” ved å  bytte artistnavn. Hvordan de får muligheten til å ”starte på nytt,” ved å skape nye identiteter under så kalte ”nick names.” Hvis vi sammenligner dette med det å bruke pseudonymer/nick names på sosiale nettverk og det å bruke ekte navn, ser vi at bruken av ekte navn hindrer oss i større grad i å være i stand til å ”kaste” gamle versjoner av oss selv.

Danah Boyd drar det enda lenger ved å si at dette er maktmisbruk ovenfor brukernes sikkerhet. Hun mener at det handler om folks rett til å beskytte seg selv og at Facebook og Google + er forpliktet til å ta hensyn til sikkerheten til brukerne sine.

Hun begrunner dette med at det faktisk finnes mennesker som trenger den anonymiteten et ”nick name” eller et pseudonym gir. For eksempel mennesker som har vært offer for overgrep, aktivister, kvinner og barn. Når det ikke er ønskelig å være identifiserbar og dette er en av kriteriene, undergraves folk sikkerhet. Derfor kan dette anses som misbruk av makt i følge Boyd.

Når det kommer til aktivister får dette lang større konsekvenser. Prinsippet med å bruke ekte navn gjør det umulig for mange menneskerettighetsaktivister fra for eksempel Kina å bruke disse sosiale nettverks plattformene. Det å utgi seg for å være den man er i en slik situasjon kan være en stor risiko som de fleste muligens ikke ønsker å ta.

For å gå litt tilbake til noe som jeg finner svært interessant i denne debatten. Så snakker Alexis C. Madrigal om det at dine uttalelser på Facebook og Google + er vedvarende og derfor også knyttet til din identitet igjennom ditt navn. Det påpekes at begge tjenestene gjør det mulig å endre innstillinger for å gjøre dine uttalelser mer eller mindre offentlig. Dette løser noen problemer. Men det som kanskje er det største problemet og som kanskje ikke så mange har tenkt over er at uansett om du endrer på innstillinger og uansett om ikke alle kan se de så er uttalelsene knyttet til deg. Informasjonen er fortsatt registrert. Dette betyr at det kan være mulig å få tak i dette, på en eller annen måte, om det er noen som har stor interesse for det.

I tillegg til dette har det i det siste vært en del fokus rundt det at det er mulig at Facebook (for eksempel) gjør feil. Som da de ble anklaget for å ha spredd så kalte ”messages” på tidslinjen til forskjellige brukere. Dette ble avkreftet. Men med tanke på at dette faktisk kan være mulig, kan man begynne å lure på om ekte navn kanskje er for risikabelt? I tillegg gjør det brukerne mer statiske når redselen for å ikke opptre i tråd med de uskrevene normene og reglene får slippe til.

Og når det blir slik, at brukerne er statiske. Går dette da utover ytringsfriheten? Blir mennesker da redde for å uttrykke det de egentlig mener? Trenger vi anonymitet for å ta være på og tillate ytringsfrihet? Eller handler det om at vi må være identifiserbare for å kunne uttrykke oss? Hvis vi tenker på Den Arabiske våren og kampen om menneskerettigheter og demokrati, er det ikke da nødvendig at vi åpner opp for en mer anonym måte å bruke nettet på?

Kanskje alt bunner i Google og Facebook’s egoistiske tanke gang, om at det er lettere å selge oss til annonsørene?

Referanser:

Beckland, J. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra:
http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/

Boyd, D. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html

Flaathen, G. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4188384.ece

Madrigal, A. C. (2011). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/

Mills, E. (2012). Lokalisert 13. Oktober, 2012, fra: http://news.cnet.com/8301-31921_3-57394865-281/sxsw-debate-social-networks-must-require-real-names/