//
arkiv

slacktivism

Dette stikkordet er tilknyttet 2 innlegg

Begrenser Facebook muligheten for politisk engasjement?

Nora Younis ble en av nøkkelkontaktpersonene til internasjonal presse i den arabiske våren gjennom blogg og Twitter. Skjermdump fra Younis’ Twittter-profil.

Den 25. januar 2011 var den egyptiske menneskerettighetsaktivisten, journalisten og dekket den pågående revolusjonen der. To dager senere dro hun hjem til et land i fullt opprør, og startet med grundig rapportering av bloggeren Nora Younis i Tunisia og hendelsene via bloggen sin og Twitter. Gjennom sosiale medier bidro hun til å organisere, kommunisere og kaste lys over utviklingen i Egypt. Lite visste hun da at hun skulle komme til å bli en viktig kilde for internasjonal presse, og en av de mest sentrale personene i det som senere blir omtalt som den egyptiske våren.

Den arabiske våren står frem som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også Barack Obamas suksessvalgkamp i 2008, hvor Facebook i stor grad ble brukt til både å mobilisere velgere og samle inn midler til valgkampen, har gitt kjøtt på beina til de som hevder at sosiale medier er på vei til å bli toneangivende i politisk kommunikasjon.Sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger blir i stadig økende grad spådd en viktig demokratisk rolle, og i den arabiske våren ble disse lovprist. Fordi Internett og de ulike nettjenestene som kom med Web 2.0 har åpnet for interaksjon, deltakelse, lett tilgang til informasjon og nye måter å kommunisere på fikk opposisjonen i Egypt muligheten til å sende ut oppfordringer til nye demonstrasjoner uten at myndighetene kunne gripe inn. Som Howard & Hussain sier: «Digital media became the tool that allowed social movement to reach once-unachievable goals» (2011).

Denne maktforskyvningen til fordel for den enkelte borger har ført til en stadig pågående debatt om sosiale mediers virkning på politisk deltakelse. På den ene siden hevdes det at sosiale mediene og publiseringstjenestene har gjort formidling av eget innhold mulig, økt tilgjengeligheten av informasjon kraftig, skapt rom for diskusjon for den gjengse borger og dermed gjort deltakelse på den politiske arenaen lettere. Samtidig stiller kritikerne spørsmål ved hvorvidt sosiale medier egentlig forandrer offentligheten og politikken.

I artikkelen «Why the Internet Is Bad for Democracy» kritiserer Eli Noam det tilsynelatende enstemmige synet om at Internett er bra for demokratiet. Han sier at «they observe a “micro” behavior and jump to a “macro” conclusion. They think that if something is helpful to an individual or group, it similarly affects society at large, when everyone uses it» (2005). Samtidig som at han er enig i at nettet har ført til at politisk aktivitet både er enklere og billigere, mener han at det kan være vanskeligere å bli hørt dersom alle har mulighet til å uttale seg, og frykter at det kun er elitens standpunkter som vil være synlige. I tillegg mener han at «just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises» (2005).

Memeer ironiserer ofte over ulike temaer, her slacktivsme.

Et kjent begrep som ofte dukker opp i debatten om politisk engasjement gjennom sosiale medier, er «slacktivism». Betegnelsen brukes om såkalt «feel good»-innsats man gjør for å føle at man engasjerer seg, vanligvis på nettet, men som krever minimal innsats eller investering (både økonomisk og personlig) og som har liten eller ingen betydning for den faktiske saken. På eksempelvis Facebook vil det være å trykke på «liker»-knappen eller svare ja til et arrangement, uten å nødvendigvis engasjere seg ytterligere, som å faktisk delta i en demonstrasjon eller donere penger til et bestemt formål. Et eksempel som ofte trekkes fram er «KONY 2012»-aksjonen på Facebook tidligere i år, som gikk ut på å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda for å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredte seg internasjonalt veldig raskt, men førte ikke til videre engasjement, da svært få deltakere møtte opp på gateaksjonen som også ble oppfordret til.

Spørsmålet blir da om verktøyene nye medier fører med seg har makt til å utfordre staten og mobilisere politisk endring? Dersom det er slik at et medlemskap i en Facebook-gruppe ikke automatisk fører til aktivitet utenfor det sosiale mediumet, hvilket grunnlag for iverksetting av tiltak finnes da?

Men at sosiale medier kan gi lettere tilgang til informasjon og mobilisere massene, kommer fram når vi ser på landene som anser Facebook og Twitter som en faktisk trussel. Mange totalitære land sensurerer sosiale medier, eksempelvis stengte egyptiske myndigheter av Internett i fem dager under den arabiske våren, Facebook er konsekvent sensurert i Kina og våren 2012 lekket en utgave av Facebooks interne retningslinjer som viser at nettstedet driver med politisk sensur på vegne av stater som undertrykker yttringsfriheten til sin befolkning, med kurderes selvstendighetskamp som eksempel.

someecards.com - Gee Bob, I sure do enjoy your controversial, preachy, and painfully public political posts on Facebook... said no one. Ever.

Dermed kan det virke som at det også ligger begrensninger i de sosiale medienes teknologiske struktur. På grunn av algoritmene (se også blogginnlegget Synlighet Vs usynlighet) Facebook er bygget på, som styrer hva brukere skal se, blir det slik at nettsider, og også uttalte meninger, som er veldig synlige og mye besøkt har en tendens til å bli enda mer synlige. Det blir er usynlig hierarki som i verste fall kan føre til at det kun er eliten og de påfølgende politiske synspunktene som er synlige (ekkokammer-effekten). Facebook skylder også på algoritmer i tilfeller hvor enkeltpersoner har blitt kastet ut av Facebook på grunn av noe de har skrevet. På denne måten er også de sosiale mediene med på å favorisere de godtatte politiske meningene og forkaste de politisk ukorrekte meningene. Eksemplene på personer som har blitt kastet ut av Facebook på grunn av politiske ytringer er mange: Fri og rettferdig rettsak for Breivik, Muhammed-karikaturene og Anonymous for å nevne noen.

De sist store saken som omhandler Facebooks sensur av politisk innhold er i forbindelse med høstens valgkamp i USA. Facebook skal ha fjernet en meme laget av Special Operations Speaks PAC (SOS), som demonstrerte hvordan Obama stolte på Navy Seals da han trengte dem for å ta Osama bin Laden, men nektet dem hjelp da de trengte det i Benghazi. Nå spekuleres det i om Facebook sensurerte innholdet av politiske årsaker, og kritikken hagler fordi innholdet faller godt innenfor rammen av ytringsfrihet.

I Norge har vi også en pågående sak om å bli kastet ut fra Facebook basert på politisk engasjement. Yousef Assidiq har lenge vært en aktiv debattant på det sosiale nettstedet, men har på grunn av masserapportering av innholdet sitt blitt utestengt fra Facebook flere ganger. Nå stiller han spørsmål ved Facebooks rutiner, og hvorvidt det skal være mulig å bli utestengt på grunnlag av politisk deltakelse.

Det ser ut til å være helt klare begrensninger i å bruke sosiale medier som et verktøy for politisk endring, og man kan spørre om Facebook hindrer tilretteleggelse av politisk engasjement (det være seg ekstremister eller mannen i gata) ved å stenge ute mennesker med visse politiske standpunkter. Og i så tilfelle, hvem er det som sitter og sensurerer innholdet? Og hvilke kriterier gjør de det ut fra?

REFERANSER:

Howard, P. & Hussain, M. (2011): The Role of Digital Media. Journal of Democracy 22(3): 35-48. URL: http://muse.jhu.edu/journals/journal_of_democracy/v022/22.3.howard.html (besøkt 14.11.12)

Noam, E. (2005): Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM. URL: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf (besøkt 14.11.12)

Advertisements

Sladder eller slacktivisme?

Lurking, social grooming eller slacktivisme på gang? Foto: Ed Yourdon (CC-lisensiert)

Vi gjør i stor grad det samme i sosiale medier som vi gjør i det virkelige liv – småprater med andre, holder kontakt med gamle kjente, og deler gode minner. Hva med de som er mer opptatt av valget i Venezuela enn i gamle klassekameraters gjøremål?

Studier har vist at det er hverdagslig småprat som dominerer i statusoppdateringer og tweets, og at det igjen er flere lurkers enn det er folk som deler denne hverdagslige småpraten. 80% twitterbrukere tvitrer hverdagslige gjøremål og observasjoner; 20% deler linker og informasjon. Men småprat med kompisene og snoking på eksen er neppe nok til at Facebook og Twitter møter forbud eller stram sensur i flere land.

Les videre