//
arkiv

sosiale medier

Dette stikkordet er tilknyttet 12 innlegg

Aktivisme og engasjement på sosiale medier

Har vår tids aktivisme blitt redusert til et enkelt trykk på Facebooks «like»-knapp. (CC-lisensiert)

Drukner vi i informasjon på sosiale medier? Blir vi blaserte og mindre opplyst av den enorme tilgangen til informasjon? Mister vi evnen til å ta lære noe nytt, ta stilling til ting og til å mene noe ekte? Og slutter vi å bry oss når vi bare blir en i mengden? Eli M. Noam sier i artikkelen “The Internet is good for democracy” fra 2005 at: “Just because the quantity of information increases does not mean its average quality rises. On the contrary, as the Internet leads to more information clutter, it will become necessary for any message to get louder. Much of the political information, therefore, will inevitably become distorted, shrill, and simplistic” (2005). Har han rett, har vårt politiske engasjement begrenset seg til å trykke på «like»-knappen på Facebook eller retweete noe engasjerende noen andre har sagt på Twitter? Er det blitt slik at det er om vi oppfattesengasjerte, intelligente og at vi bryr oss, som blir viktig, ikke at man faktisk gjør noe eller mener noe viktig?

Det har det vært en kraftig nedgang i Norges befolknings oppslutning om de politiske partiene de siste tiårene. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen som er medlem i et politisk parti i befolkningen generelt ble halvert i perioden fra 1980 til 2001, fra 16 til 8 prosent (NOU 2011:20). Dette gjelder også de unge medlemmene, antall ungdomspolitiske lokallag falt fra 430 til 307 fra 2005 til 2009 (NOU 2011:20). Omløpshastigheten er også høy på medlemmer i ungdomspartiene. Mye tyder på at ungdommene er engasjerte i korte perioder, for så å melde seg ut igjen. (NOU 2011: 20) Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning og Jacob Aars ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen skrev i 2011 en artikkel om ungdoms engasjement i frivillige organisasjoner. De fant at det var noe reduksjon i deltagelsen til ungdom i frivillige organisasjoner de siste 10 årene, men at denne reduksjonen ikke var stor, men at den største endringen var at: «(..)de yngre har trukket seg tilbake; aktive medlemskap har blitt erstattet av passiv støtte og pengegaver; de trauste medlemsorganisasjonene basert på folkebevegelsesmodellen, med hierarkisk og demokratisk struktur har blitt enda færre(..)» (2011:45). Det kan kanskje se ut som om ungdom velger å bidra der de selv ser de kan få noe igjen, altså en mer egoistisk tilnærming til aktivisme. Jevnført Wollebæk og Aars: «Særlig øker vektleggingen av styrket selvaktelse (å føle seg betydningsfull) og instrumentelle begrunnelser. Instrumentelle motiver er begrunnelser for frivillig arbeid der det arbeidet i seg selv ikke representerer målet i seg selv; det er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som å lære seg ferdigheter eller fordeler på arbeidsmarkedet..» (2011:40)

En av som har kastet seg på Movemberbølgen (CC-lisensiert)

Om jeg tar en uhøytidelig telling av fem tilfeldige mannlige venner på Facebook så har fire av fem enten et bilde eller en statusoppdatering som handler om at de har bart. De er altså med på kampanjen som kaller seg selv Movember: «Gjennom november hvert år oppfordrer Movember menn over hele verden til å anlegge bart. Målet er å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt menns helse, med fokus på prostatakreft.»  (Movember). Men når jeg spør en av dem som har uttalt seg om barten sin på Facebook, om de vet hvorfor de har valgt å anlegge bart i november, så svarer han at han «tror det har noe med prostata å gjøre». Altså en handling som ikke nødvendigvis henger sammen med at man er engasjert, men heller henger sammen med at «alle andre gjør det». Dette er jo også en type aktivisme, men en form for mer overfladisk aktivisme som tar minste motstands vei. Malcolm Gladwell beskriver dette fenomenet i artikkelen “SMALL CHANGE Why the revolution will not be tweeted” (New Yorker 2010): “Facebook activism succeeds not by motivating people to make a real sacrifice but by motivating them to do the things that people do when they are not motivated enough to make a real sacrifice” (2010). Gladwell forklarer i artikkelen ulikhetene når det gjelder tradisjonell aktivisme og aktivisme på sosiale medier. Han trekker frem “sit-ins” i sørstatene i USA på 1960-tallet som eksempler på tradisjonell aktivisme som hadde påvirkningskraft på politikken i USA, og som hadde en stor oppslutning. Han forklarer hovedforskjellen på dagens aktivisme på sosiale medier og 1960-tallets tradisjonelle aktivisme, tradisjonell aktivisme i motsetning til «Facebook»-aktivisme, kjennetegnes av:

Eksempel på tradisjonell aktivisme med sterke bånd. Fra tiden før Berlinmurens fall i 1989. (CC-lisensiert)

  1. Strong-tie phenomena: Det som avgjør om man forplikter seg til en sak, at man velger å fortsette å være en aktivist, også når det begynner å bli farlig er at man har sterke bånd til de andre i gruppen. Om engasjementet i Øst-Tyskland før muren falt i 1989: «(…) the primary determinant of who showed up was «critical friends»—the more friends you had who were critical of the regime the more likely you were to join the protest» (2010)
  2. Hierarkisk oppbygning: For at aktivisme skal virke, og at det skal bli en endring så må aktivistene være organisert hierarkisk, og ikke som i et løst nettverk. Gladwell kommer med flere eksempler der aktivisme har vært en suksess nettopp på grunn av gruppens hierarkiske oppbygning, og at aktivisme på sosiale medier aldri kan oppnå det samme: «The drawbacks of networks scarcely matter if the network isn’t interested in systemic change—if it just wants to frighten or humiliate or make a splash—or if it doesn’t need to think strategically. But if you’re taking on a powerful and organized establishment you have to be a hierarchy.» (2010)

Gladwell konkluderer med at sosiale medier aldri kan være en erstatter for tradisjonell aktivisme, og at de som tror at verden skal revolusjoneres på grunn av slike sosiale nettverk tar feil: «It makes it easier for activists to express themselves, and harder for that expression to have any impact. The instruments of social media are well suited to making the existing social order more efficient. They are not a natural enemy of the status quo. If you are of the opinion that all the world needs is a little buffing around the edges, this should not trouble you. But if you think that there are still lunch counters out there that need integrating it ought to give you pause.» (2010).

I følge disse heller dystre forventinger i forhold til demokrati og aktivisme på sosiale medier så ender vi opp med en overflod informasjon, der alle tror de betyr noe, men ingenting skjer. «(…) if everybody speaks, who will be listened to?» (2005)

REFERANSER

Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM (2s): http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf

Gladwell, M. (2010) Small change: The revolution will not be tweeted, The New Yorker, 4. Oktober : http://www.newyorker.com/reporting/2010/10/04/101004fa_fact_gladwell

Wollebæk, D. og Aars, J (2011) Har de vokst det av seg? Generasjons- og livsfaseforklaringer på ungdoms holdninger til frivillig organisering:
http://www.ungdomsforskning.no/Download/1-2011/Wollebak_trykk.pdf

NOU 2011: 20 (NOU 2011) Ungdom, makt og medvirkning Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 Avgitt til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 13. desember 2011:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2011/nou-2011-20.html?showdetailedtableofcontents=true&id=666389

Metaforer i sosiale medier

Hashtag, «like», profilbilde, kommentar- og søkefelt er alle funksjoner og verktøy som de fleste av oss kjenner fra en eller flere sosiale medier. Det kan være både interessant og hensiktsmessig å se nærmere på disse funksjonene i lys av artikkelen «The stories digital tools tell» (2003) av Tarleton Gillespie. Han argumenterer for at man må se digitale verktøy som artefakter med en viss iboende politikk og som er laget med bakgrunn i bestemt ønsket brukeratferd. Analyse av programvare må, ifølge Gillespie, derfor begynne med bakgrunn i tanken om at teknologi i seg selv ikke er nøytral:

An analysis of software, then, must begin with a sense of the way technologies may have powerful consequences for the social activities that happen with them, in the worlds imagined by them – as Winner puts it, these ‘artifacts’ have politics (Gillespie 2003: 2).

På grunn av artefaktenes obskure politikk, mener Gillespie at man heller ikke kan forholde seg kun til de diskursive elementene ved et verktøy, men at man i tillegg må tolke verktøyene og deres strukturelle eller materialistiske elementer – «affordances» – for slik å være i stand til å avdekke artefaktenes skjulte historie (2003: 9). «Affordance» er et begrep James J. Gibson påtar seg å ha funnet opp, og i boka «The epological approach to visual perception» utdyper han betydningen gjennom sammenhengen mellom dyr og miljø: «The affordances of the environment is what it offers to the animal, what it provides or furnishes, either for good or ill» (1986: 127). Gjennom Gillespie og Gibson kan «affordances» i denne sammenheng forstås som mulighetene et digitalt verktøy innehar og hva det dermed tilbyr, eller eventuelt ikke tilbyr, sine brukere.

Ifølge Gillespie blir vi nødt til å se på designet av en applikasjon for å oppdage hvilken politikk som skjuler seg bak de ytre egenskapene (2003: 10). Grensesnittsmetaforer blir av designere beregnet som suksessfulle dersom de av brukerne anses som intuitive, påpeker Gillespie (ibid.: 11). Med dette mener han at det er en sammenheng mellom metaforlån fra eksisterende eller gamle medier og vår forståelse av nye plattformer. Han trekker fram Macromedia Director som eksempel på hvordan et program kan benytte seg av kjente metaforer fra teater, film, musikk og programmering til å forstå og anvende en ny plattform (ibid.: 12-13). Metaforer i Director er blant annet «scene» (fra teater), «rollebesetning» (fra teater og film) og «projektor» (fra film). Det kan argumenteres for at også tilsynelatende ukjente sosiale medier intuitivt vil være enklere å forstå dersom designet bygger på metaforer og funksjoner man kjenner fra andre plattformer. På denne måten oppnår også designerne bak nettsiden den suksessen de ønsker gjennom å skape intuitiv brukeratferd.

Facebook like button. CC-lisensiert.

For å bygge oppunder dette vil jeg trekke paralleller til to av nåtidens sosiale nettverk; Instagram og Pinterest, som eksempler på nye medier som tar i bruk funksjoner og begreper fra andre veletablerte og, for mange, velkjente plattformer. Selv om det muligens ikke kan sies at begrepene/funksjonene i sosiale medier konkret kan sammenlignes med Gillespies eksempel over, tør jeg likevel påstå at det er en sammenheng mellom metaforene han viser til og vår intuitive oppfatning og forståelse av sosiale medier.

Både Instagram og Pinterest kan sies å være digitale verktøy som samler brukernes bilder og kan således også anses som digitale fotoalbum. De har også til felles at interaksjon oppstår gjennom kommentarer eller «likes». Hovedforskjellen mellom dem er i korte trekk at Instagram i hovedsak er en mobilapplikasjon som gjerne preges av personlige bilder tatt av brukeren selv, mens Pinterest er en nettside (og en applikasjon) som karakteriseres av videreformidling av andres innhold.

De to plattformene innehar en rekke forskjellige trekk, men begge består av relativt kjente begreper – eller metaforer – fra andre sosiale medier eller nettbaserte tjenester. Et kort blikk på Pinterest eller Instagram kan gi assosiasjoner til både Facebook, Twitter og søkemotorer på nett.

Skjermdump Pinterest-forside.

Skjermdump Instagram-profil.

Utover funksjonene som er vist i bildet av Instagram, har denne applikasjonen også benyttet seg av «hashtag» i søkefunksjonen under «Explore»-menyen. Dette er et begrep mange kjenner igjen fra Twitter.

Det kan, som nevnt, kanskje være vanskelig å påstå at det er Gillespies spesifikke forståelse av metaforer som brukes i eksemplene her med Instagram og Pinterest. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de begge er uttrykk for grensesnitt som benytter seg av velkjente begreper og funksjoner hentet fra andre plattformer – som implisitt tilbyr oss en forståelse av tjenestenes innhold og funksjoner. Ved bruk av «hashtag» og «followers»/»following» fra Twitter kan det hevdes at det er enklere å intuitivt forstå Instagram. Nyhetsstømmen på Pinterest minner også mye om Facebooks «News Feed», og kommentarfelt eller «likes» er metaforer eller begreper som går på tvers av ulike sosiale medier.

På en annen side innebærer metaforbruken også enkelte ulemper ved at helt nye brukere av sosiale medier kanskje ikke forstår verken «hashtag», «innsjekking» eller «repin» fordi man ikke er kjent med konvensjonene eller metaforene som er å finne på andre digitale plattformer.

Gillespies forklaring om at digitale verktøy skjuler en «historie» kan i dette tilfellet likevel ses i sammenheng med at nye medier benytter seg av velkjente begreper fra veletablerte medier slik at erfarne brukere enklere forstår grensesnittet og den ønskede brukeratferden.

Referanser:

Gillespie, Tarleton (2003): «The Stories Digital Tools Tell». I: Caldwell, J. og A. Everett (red.): New Media Thesis on Convergence Media and Digital Reproduction. Tilgjengelig fra: http://www.tarletongillespie.org/essays/tools.pdf (besøkt 05.11.12).

Gibson, James J. (1986): «The Theory of Affordances». I: The Ecological Approach to Visual Perception. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers. Hillsdale: New Jersey. Tilgjengelig fra: http://www.nyu.edu/projects/nissenbaum/papers/theory%20of%20affordances%20with%20notes_1.pdf (besøkt 05.11.12).

Bildene er hentet fra:

Pinterest.com (2012): Skjermdump av forside per 05.11.12. Tilgjengelig fra: http://pinterest.com/ (besøkt 05.11.12).

Instagram (2012): Skjermdump av mobilapplikasjon for iPhone.

Massenes kunnskap + teknologisk infrastruktur

Begrepet Web 2.0, som ofte knyttes til Tim O’Reilly, beskriver nettsider som tillater brukerne å aktivt interagere med hverandre, og med innholdet på siden. Slike sider oppmuntrer til brukergenerert innhold, fordi de automatisk blir bedre, jo flere brukere som deltar aktivt.

Wikipedia blir ofte trukket frem som et svært vellykket eksempel på Web 2.0. I dette oppslagsverket på nett kan alle delta, og artiklene er under kontinuerlig endring.

Men når hvem som helst kan redigere artiklene, hvordan kan man vite at informasjonen Wikipedia tilbyr er nøytral og pålitelig?

Wikipedia gir alle den samme muligheten til å bidra, noe som gir mulighet for interessant kunnskapsutveksling, men også for «spamming» og sabotasje. Med sine over 23 millioner artikler, er Wikipedia et dugnadsleksikon som har vist seg å fungere, mot alle odds. Magasinet Nature viste i 2005 at artiklene ofte er av overraskende høy kvalitet, og oppslagsverket har vist seg motstandsdyktig mot sabotasje, blant annet i forbindelse med «The Isuzu Experiment».

Det store felleskapet av årvåkne bidragsytere får ofte æren for dette. Niederer og Djick hevder imidlertid i artikkelen ”Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system”, at Wikipedias suksess ikke først og fremst skyldes ferdigheter ved menneskene som deltar. Minst like viktig er kjennetegn ved de teknologiske verktøyene som strukturerer og opprettholder innholdet på siden. Disse programmeres til å kontrollere innhold som publiseres, basert på Wikipedias kjerneprinsipper, med mål om å sikre leksikonets kvalitetsstandard. Uten dette sofistikerte teknologiske systemet, ville Wikipedia blitt et kaotisk eksperiment, hevder forfatterne.

Niederer og Djick mener altså at Wikipedias suksess er resultat av en kombinasjon av den kollektive kunnskapen til bidragsyterne og den tekniske infrastrukturen, men at sistnevnte ofte undervurderes i analyser av oppslagsverket.

Artikkelen er interessant fordi den peker på de underliggende teknologiske mekanismene som er avgjørende for aktiviteten på Wikipedia, og på andre Web 2.0-plattformer som baserer seg på brukergenerert innhold. Sosiale medier har en demokratiserende effekt ved å la alle delta, og er en viktig arena for samhandling og samarbeid. De menneskelige brukerne bestemmer imidlertid ikke alene innholdet på slike medier.

Niederer og Djick minner oss på at teknologi ikke er nøytral. Skript og protokoller programmeres til å følge bestemte retningslinjer for å oppnå spesifikke mål, og legger på den måten i stor grad føringer for aktiviteten som foregår på sosiale medier. Dette er teknologiske mekanismer som er usynlige og oppfattes som naturlige for oss brukere, og som mange av oss derfor sjelden tenker over.

Kanskje bør vi være mer oppmerksomme på hvordan informasjonsteknologi former vårt daglige liv, hvordan vi kommuniserer, og hvilken informasjon vi får på internett?

Foto 1: Skjermdump Wikipedias forside, Foto 2. Mikeedesign/Creative Commons

Kilder:

Giles, Jim (2005): «Internet encyclopaedias go head to head». Nature 438, 900-901. http://www.nature.com/nature/journal/v438/n7070/full/438900a.html [Sist besøkt 30.10.12]

Halavais, Alexander (2004): «The Isuzu experiment». Blogg-innlegg. http://alex.halavais.net/the-isuzu-experiment [Sist besøkt 30.10.12]

Niederer, Sabine og José van Dijck (2010): «Wisdom of the crowd or technicity of content? Wikipedia as a sociotechnical system», i New Media Society 2010, 12:1368.

O’Reilly, Tim (2005): «What Is Web 2.0», O’Reilly Network, 30. September. http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html [Sist besøkt 30.10.12]

Wikipedia: «Wikipedia«. http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia [Sist besøkt 30.10.12]

Reddit – et sosialt nettsted som alternativ til tradisjonelle massemedier?

Etter hvert som Internett har ekspandert har det også blitt et sted hvor vi i stor grad søker informasjon og nyheter. Men i takt med denne ekspansjonen må vi navigere oss rundt i et stadig større mylder av informasjon som kan gjøre det vanskelig å velge hvilke kilder og nettsteder vi skal benytte oss av. Dette kan være en av grunnene til at vi ofte søker informasjon og nyheter hos tradisjonelle og kjente massemedier. En etter hvert gjentakende kritikk av de tradisjonelle massemediene de siste årene er at de blir kontrollert av få eiere som farger hva som publiseres og at deres hovedfokus er å tjene penger, som går på bekostning av den journalistiske kvaliteten. Men finnes det et reelt alternativ?

Sosiale medier har de siste årene utvilsomt blitt en del av mange mennesker hverdag og en stor del av det som skjer på slike nettsteder er deling av nyttig (og unyttig) informasjon, linker til videoer, bilder, nyheter, samt annen triviell informasjon mellom brukere. Kan slike nettsteder fungere som et verktøy for å dele og oppsøke nyheter som er alternative til hva massemediene tilbyr og som dermed gir oss et mer nyansert bilde av hva som skjer?

Brian D. Loader og Dan Mercea skriver i sin artikkel at ved hjelp av sosiale medier, har borgere mulighet til å dele alternative perspektiver, utfordre diskurser og publisere sine meninger. De trenger ikke lenger være passive konsumenter av politisk partipropaganda, statsmaktenes nyheter fabrikert av spin-doktorer eller nyheter fra massemedia (Loader & Mercea 2011: 759). Det er ikke alle sosiale nettsteder hvor konseptet i stor grad dreier seg om å dele nyhetslenker, men noen sider, som Digg, Delicious og Reddit er sosiale medier hvor fokuset i all hovedsak er på lenkedeling. Reddit er den mest populære siden av de overnevnte – med en milliard i antall sidevisninger i januar 2011 (blog.reddit.com). Selv om den kanskje ikke er så allment kjent i Norge, viser statistikken at den er godt kjent over store deler av verden, spesielt i Nord-Amerika.

Skjermdump Reddit.com

Nettstedet kan beskrives som en ”social news site” som baserer seg på at brukere legger ut linker som blir stemt opp eller ned, avhengig av popularitet, av andre brukere (Reddit.com). Man må ikke være registrert for å ha tilgang til linkene, men for å dele en link, stemme eller kommentere på en link må du være registrert. I deres egen FAQ forklarer Reddit hvordan siden fungerer: “users like you provide all of the content and decide, through voting, what’s good and what’s junk. Links that receive community approval bubble up towards #1, so the front page is constantly in motion and (hopefully) filled with fresh, interesting links”(Reddit.com). Siden skal være en kilde for hva som er nytt og populært på nettet. Reddits slagord er ” we power awesome communities”.

Det er selvsagt ikke bare seriøse temaer som florerer på Reddit, men ved hjelp av kategorier hvor linkene deles under, slik som ”politics” og ”world news” er temaer atskilt og man kan dermed enkelt navigere seg rundt på siden avhengig av hvilket ”felt” som er interessant.

Steven Ovadia argumenterer i sin artikkel Digg.com and socially-driven authority med at maktstrukturen i sosiale nyhetssider skiller seg fra andre massemedier. Den er primært basert på stemmer, ikke redaksjonell kontroll. Det er brukerne og ikke redaktøren som har autoriteten til å bestemme hva som er nyttig og viktig informasjon og hva som ikke bør prioriteres (Ovadia 2007). Selv om det vil være feil å anta at alle som besøker Reddit faktisk bidrar med å dele lenker, stemme og diskutere i kommentarfeltet, kan man hevde at det likevel representerer et mer demokratisk system enn de prosessene massemediene benytter seg av for å velge sine nyheter.

Fjorårets Occupy Wall Street-hendelser og dekningen av denne i USA og resten av verden beskriver hvordan Reddit og andre sosiale nettsteder kan fungere i kontrast med de tradisjonelle massemediene. I de første ukene av okkupasjonen, ble massemediene kritisert av de som protesterte for ikke, eller feilaktig, dekke protestene på Manhattan i New York (Stelter 2011). Som et svar på denne mangelfulle dekningen, brukte demonstrantene alternative medier for å komme med og publisere sine meninger ut til publikum. Reddit bugnet med nyheter fra Occupy Wall Street, mens mange av de største tradisjonelle massemediene, slik som Fox News lot være å dekke hendelsen (Stelter 2011). Slik sett ble Reddit fungerende som en plattform hvor alternative nyheter ble publisert og hvor borgerjournalistikk fra blogger kunne publiseres til et større publikum, som et alternativ eller tillegg til tradisjonelle medier. Det ble også opprettet en egen ”subreddit” (kategori) for Occupy Wall Street-bevegelsen på reddit.

Z. Tufecki og C. Wilson skriver i sin artikkel om de politiske demonstrasjonene i Egypt at mye av de tidlige nyhetene om demonstrasjonene spredte seg til resten av verden via Twitter før de var å finne i de tradisjonelle nyhetsmediene. (Lotan et. al 2011 ifølge Tufecki & Wilson, 2012: 366). Det var dermed ved hjelp av sosiale medier at man kunne følge med på hva som skjedde, siden Egypt, som mange andre diktatoriske styresett, ikke opererte med en fri presse uten statlig sensur (Tufecki & Wilson 2012: 365). Funnene i deres undersøkelse peker på at sosiale medier i Egypt formidlet nyheter, informasjon og den støtten som trengtes for å fremskynde deltakelsen i de politiske demonstrasjonene. Demonstrantene som dokumenterte hendelsene på sosiale medier fungerte dermed som borgerjournalister i en tid hvor det var behov for andre plattformen enn de tradisjonelle nyhetsmediene for å innhente og dele alternative nyheter og informasjon (Tufecki & Wilson 2012: 376). Selv om de i all hovedsak benyttet seg av sosiale medier som Twitter og Facebook, kan man trekke likhetstrekk til Reddit og OWS-hendelsene. Alle tre er sosiale medier som fungerte som viktige plattformer hvor man kunne innhente alternativ informasjon og nyheter som enten var mangelfulle, feilaktige eller fraværende i tradisjonelle nyhetsmedier.

På den andre siden publiserte Project for Excellence in Journalism i 2007 en kort studie av de sosiale nyhetsnettstedene Digg, Delicious og Reddit. De sammenliknet nyhetene som ble publisert der med de som ble dekket av massemediene i en uke. Blant funnene som ble gjort, viste det seg at kildene til nyhetstedene som brukerne rådet over var i sju av ti tilfeller fra blogger og nettsteder som YouTube, at mesteparten av nyhetene handlet om hendelser i USA, noe som for så vidt også var tilfelle for massemediene, men at det var vesentlig flere ”seriøse historier” å finne i de tradisjonelle mediene (Carr 2007; Claburn 2007).

Project for Excellence in Journalism poengterer riktignok at det var en svært kort studie, men den kan likevel illustrere interessante kjennetegn ved slike nettsteder. Det kan være utopisk å tenke seg at et slikt sosialt nettsted alene kan være et alternativ til tradisjonelle massemedier, siden det bugner over av det vi kan kategorisere som kuriosa, humor og ”lolcatz”, men at det samtidig kan fungere som et tillegg hvor man kan finne (litt andre) nyheter ved spesielle hendelser som Occupy Wall Street og den Arabiske våren nevnt ovenfor. Sosiale nettsteder som Reddit, mangler den tradisjonelle portvokteren som eksisterer i massemediene, men selv om det eksisterer mange linker til slike nyhetsinstitusjoner på Reddit, er det brukerne som selv bestemmer hva som fortjener en ”plass på forsiden”. Det er dermed en annerledes måte å finne og konsumere nyheter på. Dette kan man også hevde var tilfellet for delingen av nyheter og informasjon under demonstrasjonene i Egypt som i stor grad også foregikk på sosiale medier, som et alternativ til de etablerte massemediene.

Kilder

Blog.reddit.com (2011) ’Reddit: billions served’ http://blog.reddit.com/2011/02/reddit-billions-served.html [Sist besøkt 23.10.2012]

Carr, Nicholas (2007) ‘The people formerly known as informed’ http://www.roughtype.com/archives/2007/09/the_people_form.php [Sist besøkt 29.10.2012]

Claburn, Thomas (2007) ’Online User-Driven News Gives Mainstream Media A Run’ http://www.informationweek.com/online-user-driven-news-gives-mainstream/201806004 [Sist besøkt 29.10.2012]

Loader, Brian D. & Dan Mercea (2011): ‘NETWORKING DEMOCRACY?’, i Information, Communication & Society, 14:6, s. 757-769.
http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/1369118X.2011.592648 [Sist besøkt 29.10.2012]

Ovadia, Steven (2007) ‘Digg.com and socially-driven authority.’ i Library Philosophy and Practice. http://digitalcommons.unl.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1130&context=libphilprac [Sist besøkt 29.10.2012]

Reddit.com ‘About’ http://www.reddit.com/about [Sist besøkt 23.10.2012]

Reddit.com ‘FAQ, What is Reddit?’ http://www.reddit.com/help/faq#Whatisreddit [Sist besøkt 23.10.2012]

Stelter, Brian (2011) ‘Protest Puts Coverage in Spotlight’ i New York Times (20.11.2011), http://www.nytimes.com/2011/11/21/business/media/occupy-wall-street-puts-the-coverage-in-the-spotlight.html [Sist besøkt 29.10.2012]

Tufecki, Z. & Wilson, C. (2012) ‘Social media and the Decision to Participate in Political Protest: Observations from Tahrir Square’ i Journal of Communication 62: s. 363-379 http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1460-2466.2012.01629.x/abstract [sist besøkt 29.10.2012]

Vi etterlater oss digitale fotspor!

Det er mange ulike forståelser av begrepet personvern, og det finnes derfor ikke èn felles og god definisjon på hva det er. Skaperne av filmklippet nedenfor velger å definere det som “the right to be left alone, to control what other people know about us”.

danah boyd påpekte i et foredrag hun hold på SXSW i 2010 at ”people of all ages care deeply about privacy. And they care just as much about privacy online as they do offline” (boyd 2010). Dette er også hovedessensen i filmklippet. Filmen fungerer som en slags introduksjon til forskjellige problemer relatert til blant annet personvern, overvåkning, sosiale medier og ungdom. I tillegg er det en film der ungdom får uttrykt et ønske om å bli mer involvert og få en stemme i utformingen av politikken, blant annet ved å få dele deres innsikt og bekymringer om personvern på nettet.

I følge en artikkel skrevet i The Wall Street Journal er det å spionere på internettbrukere et raskt voksende fenomen på Internett. Det finnes nye verktøy ”that scan in real time what people are doing on a Web page, then instantly assess location, income, shopping interests and even medical conditions” (Angwin 2010). Denne informasjonen brukes blant annet i målrettet markedsføring. Med en slik overvåkning, kan vi egentlig kontrollere hva andre vet om oss? Synes folk det er greit at de blir overvåket på nett? Og er de egentlig klar over det?

En av ungdommene som er intervjuet i filmen har lansert et chatteprogram kalt Crypto Cat. I motsetning til Facebook-chatten, unngår dette programmet at en eventuell tredjepart kan overvåke informasjonen som utveksles. Les mer om Crypto Cat her. Les også om personvern og overvåkning på Facebook i Datatilsynets rapport ”Social Network Services and Privacy”.

Filmen er litt langt (15 min), men jeg synes den har mange interessante poeng.

Se også tidligere blogginnlegg om temaet: Interaktivitet – på bekostning av personvernet?, og Den nye gullgruva.

Referanser:
boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13
Angwin, J. (2010) The Web’s New Gold Mine: Your Secrets, The Wall Street Journal, 30. Juli.

Den nye gullgruva

Etter å ha traska rundt i de samme gamle skoene i rimelig lang tid, begynte både nesa og ryggen min å innse at det kanskje var på tide å investere i et nytt par, kanskje særlig med tanke på at vinteren nå står for dør.

Med fare for å høres ut som et barn av min generasjon – hva gjør jeg når jeg skal kjøpe noe? Jeg stikker på nettet, selvfølgelig! (Herregud, jeg blir flau over meg selv). Merket på skoene jeg søkte var nemlig av typen som koster litt, så her måtte det research til for å sammenligne priser, lese omtaler o.l. Etter noen runder på diverse foretrukne nettsteder som eBay.com, Amazon.com, Zappos.com og Kelkoo.no (old school!), hadde jeg funnet ut hvem som var billigst, og pengesparinga kunne begynne. Les videre

Internett. Privat og offentlig

Den høye aktiviteten rundt nettdeltakelse angår oss alle i det daglige liv.

Freedigitalphotos.net. Hentet 10.10.12

Freedigitalphotos.net. Hentet 10.10.12

Skille mellom privat og offentlig er to aspekter som er verdt å reflektere over i dagens Internettbruk.

Med sosiale medier er det passende å ta i bruk begrepet, samfunnsendring. Hva er det I DAG som egentlig er privat og offentlig? Hvor går skille? Må vi vende oss til to ulike liv; Det et liv utenom det virkelige liv? Nå, lar vi andre få tilgang til mye av våre sensitive data, slik ved publisering av bilder, oppretting av profiler og diverse innlegg.

I lys av dette tema, har jeg reflektert over Danah Boyd sin teori om hvorvidt vi kan bruke privat, offentlig og Internett sammen.  Hun stiller seg kritisk til bruken av Internett og det private, med hvor skillet går mellom det private og det offentlige (Boyd 2010).

Hun snakker om teknologien og dens kraft når det kommer til utvikling. Boyd trekker inn det å ikke vite, at det er forskjell på å ha tilgang på å kunne publisere noe offentlig,  til at ting faktisk blir publisert (Boyd 2010). Som Boyd videre nevner, kreves det kunnskap rundt det tekniske.  Man må her ha kunnskap for å godkjenne og vite hva de ulike innstillingene er. Boyd tar utgangspunktet i et bra eksempel med Facebook og endringen som oppstod. Boyd går inn på brukernes kunnskap, hvordan enkelte ikke vet hva som har skjedd og hvordan private innholdet på profilen plutselig har endret seg. Spørsmålet om hvorvidt brukerne vet hva som er offentlig og privat, er veldig interessant og spiller en viktig rolle i vårt mediesamfunn.

Spørsmål hun tar opp som om det privat “dør”, men beretter videre at det er bruken, tilgjengeligheten og utviklingen vi har til å være mer og mer offentlig.

I denne sammenheng tenker jeg nettvett. Teknologien, interaktive brukere, sosiale medier er her. Vi må kanskje innse at vi har to ulike liv; Et virkelig liv og et nett-liv? I vårt samfunn av masse media og deltakelse, må bevisstgjøring av nettvett til? For å kunne styre hvorvidt vi ønsker å skille mellom hva som skal være offentlig og hva som skal være privat?  Men, er det nå, oss brukerne det går på?

Referanseliste

boyd, d. (2010) ‘Making Sense of Privacy and Publicity’. SXSW. Austin, Texas, March 13 (12 s.).

Kommunikasjon på Twitter – frontstage eller backstage?

Norske kjendiser er godt representert blant de aktive brukerne av nettsamfunnet Twitter. Plattformen gir individer en unik mulighet til å kommunisere sine tanker og meninger til offentligheten, uten sensur eller redigering. Denne muligheten kan imidlertid i noen tilfeller også få negative følger for avsenderen.

En som fikk erfare dette tidligere i høst var John Arne Riise. Fotballspilleren mente han ikke ble hyllet nok, tok et oppgjør med sin hjemby på Twitter, og kalte ålesunderne arrogante. Utspillet fikk omfattende mediedekning, og spilleren valgte kort tid etter å trekke seg fra nettsamfunnet. Dette er bare et av flere eksempler på at et utsagn i sosiale medier kan føre til oppslag i massemediene.

Digital kommunikasjon

Måten vi kommuniserer på i sosiale medier ligner i stor grad måten vi kommuniserer på ellers, ansikt-til-ansikt. Det er imidlertid én viktig grunnleggende forskjell: innholdet på sosiale medier er digitalt (Aalen, ikke publisert: 97). Dette har i følge danah boyd fire viktige konsekvenser. For det første blir innhold automatisk lagret og arkivert. Det er også svært enkelt å kopiere og manipulere digitalt innhold. Innholdet er søkbart, og sist men ikke minst kan det oppnå svært stor spredning og bli synlig for et stort antall personer (boyd 2010: 7).

Det betyr at en melding på Twitter kan leses, kopieres og spres av hvem som helst i løpet av kort tid (dersom avsender har åpen profil, noe de fleste på Twitter har). Nettopp disse kjennetegnene ved digital kommunikasjon gjorde medieoppmerksomheten rundt utspillet fra Riise mulig – journalisten kunne ikke ha skrevet den samme saken på grunnlag av et tips om at Riise hadde klaget over ålesunderne til en kamerat.

Sosiale medier – frontstage eller backstage?

Sosiologen Erving Goffman (1959) sammenligner livet med et teater, og hevder blant annet at vi oppfører oss forskjellig i ulike typer situasjoner. Noen ganger er livet som å stå på en scene, frontstage, der alle ser deg, og du må oppføre deg i tråd med konteksten og din rolle. Andre situasjoner er mer som å være backstage, der man kan slappe av, og tre ut av sine roller. Dette er likevel situasjoner som krever mye av oss, fordi vi må følge med på folk rundt oss for å tilpasse vår oppførsel, noe Goffman kaller inntrykkshåndtering. Et eksempel på en frontstagesituasjon er et jobbintervju, eller for en kjent person som Riise, pressekonferanser og intervjuer med mediene. Backstage kan for eksempel være en middag med gode venner.

Sosiale medier har i følge Ida Aalen elementer av både frontstage og backstage. Elementer av backstage er for eksempel muligheten til å sende private meldinger, og å utforme personverninstillingene for sin profil, som kan gjøre at situasjonen oppleves som mer privat, og dermed mer avslappet (Aalen, ikke publisert: 87).

Som vi har sett har imidlertid de fleste, inkludert Riise, åpen profil på Twitter. Man kan derfor si at plattformen i de fleste tilfeller utgjør en frontstagesituasjon. Dette gjelder spesielt for personer som er kjente, og vet at mange interessert i hva de som offentlige personer har å si. Burde ikke egentlig Riise i lys av dette vært klar over at meldingene hans ville bli sett av mange og skape reaksjoner?

Hvem er publikum?

Inntrykkshåndtering er mer krevende i sosiale medier enn ved kommunikasjon ansikt-til-ansikt. boyd peker på tre kjennetegn som gjør det vanskelig å tilpasse seg de man kommuniserer med. For det første er publikum på sosiale medier usynlig, og vi kan derfor ikke vite sikkert hvem vi snakker til. For det andre er det vanskelig å opprettholde spesifikke sosiale kontekster. Kollegaer, venner, familiemedlemmer og journalister har tilgang til det samme innholdet, noe som fører til det boyd kaller kontekstkollaps. For det tredje fører mangelen på kontroll over konteksten til en sammenblanding av offentlig og privat. For eksempel kan en melding tas ut av sin kontekst på Twitter og brukes i en avisartikkel (boyd 2010: 10).

Faktum er dessuten at til tross for at man vet at kommunikasjon på sosiale medier kan lagres, kopieres, søkes frem og spres, behandles de likevel av mange som muntlige kanaler, et sted hvor man kan si nær sagt hva man vil. Sherry Turkle er blant de som har påpekt at vi på nett ofte føler oss i en mer privat setting enn det vi egentlig er:

“[…] at a screen, you feel protected and less burdened by expectations. And, although you are alone, the potential for almost instantaneous contact gives an encouraging feeling of already being together. In this curious relation space, even sophisticated users who know that electronic communications can be saved, shared and show up in court, succumb to its illusion of privacy” (Turkle 2011: 188, sitert i Aalen, ikke publisert: 90).

Forskning viser også at folk ofte ser for seg et publikum på sosiale medier som ikke nødvendigvis stemmer overens med de som faktisk kan lese meldingen. Det er vanskelig å kommunisere på Twitter når publikum kan være ”hvem som helst”, og brukerne ser derfor ofte for seg en venn, en idealleser, et felleskap, eller en fanbase. Dessuten hevder mange twitterbrukere at de skriver for ”seg selv”, fordi de oppfatter det å bevisst kommunisere med et bestemt publikum i tankene som ikke autentisk og lite troverdig (Marwick & boyd 2010: 119-120).

Twitter-råd fra NISO

Vi har sett at den digitale teknologien gjør det mulig å kopiere og spre ytringer i rekordfart, og at kjennetegn som usynlig publikum og kontekstkollaps gjør det vanskelig å tilpasse vår oppførsel, og dermed hvilket inntrykk andre får av oss i sosiale medier. I tilfeller der avsender er en kjent person kan dette føre til oppslag i massemediene.

Man kan si at Riise håndterte Twitter som en backstagesituasjon, hvor han kommuniserte med fansen og likesinnede, og hvor han også i stor grad fikk støtte fra sine følgere. Han undervurderte imidlertid sosiale mediers betydning som frontstage, offentlig forum, og en hyppig brukt kilde til saker for klikksultne nettjournalister.

Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) utformet i etterkant av Riise-saken en liste med råd til idrettsutøvere på sosiale medier. Et av rådene deres er rett og slett å spørre seg selv om man ville sagt det samme på direktesendt tv, og NISO har dermed klart definert aktivitet på sosiale medier som en frontstagesituasjon for idrettsutøvere.

REFERANSER

Aalen, Ida: En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

boyd, danah (2010): ”Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications.” I Networked Self: Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Red. Papacharissi, Zizi.

Goffman, Erving (1959): The presentation of self in everyday life. New York, NY: Anchor Books.

Marwick, Alice E. & boyd, danah (2010): ”I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience”, i New Media Society 2011 13:114.

Facebook: En miks av sosiale sfærer og (for) mange hensyn å ta?

På Facebook er det mange som har vidt forskjellige mennesker, som tilhører forskjellige sosiale sfærer, i sin venneliste. Det kan for eksempel være nære venner, bekjente, kollegaer og familie. Den miksen av folk vennelisten din representerer kan by på utfordringer for deg som deltaker på sosiale nettsted, noe jeg tror alle har hatt erfaringer med. For hvem er det egentlig du henvender deg til når du legger ut bilder, deler linker og oppdaterer statusen din?

Ida Aalen skriver i utkastet til En kort bok om sosiale medier at det er enklere å identifisere sitt publikum ved ansikt-til-ansikt kommunikasjon enn i sosiale medier. Dermed blir det også enklere for oss å velge oppførsel fordi vi kjenner vårt publikum, sammenliknet med for eksempel Facebook (eller andre sosiale nettsteder) hvor det er verre å identifisere hvem som faktisk er vårt publikum (Aalen: 88-89). Hvilken oppførsel som da blir ”riktig” eller passende, kan være en utfordring for brukeren.

Normen for mange på sosiale medier er å fremstå personlig og autentisk – samtidig som det kan være vanskelig å vite hvor grensen skal gå. Del erfaringer, men ikke for trivielle erfaringer. Hvor mye jobbrelatert informasjon bør (og kan) deles? Og hvor personlig skal man være for å fremstå interessant, men ikke for utleverende? På toppen av det hele består kanskje vennelisten din av både kollegaer, dine foreldre, din ekskjæreste, gamle skolekamerater som du egentlig ikke har noe forhold til, øvrige bekjente, og naturlig nok, dine beste venner.

Foto: Dan Taylor (CC-lisensiert)

Sosiologen Erving Goffman mener at sosiale sammenhenger mer eller mindre kan være stramt eller løst definert og at det er klare regler for hvordan man skal oppføre seg hvis de sosiale sammenhengene er stramt definert. Hvor du er og hvem du er sammen med, det vil si konteksten, forteller noe om hvordan du bør oppføre deg. I løsere sosiale sammenhenger er ikke normene så klare (Aalen: 90). Facebook er et sosialt nettsted hvor det er mindre tydelige føringer på hva som passer seg eller ikke og det blir dermed mer opp til brukerne å definere hva som er den sosiale sammenhengen, ifølge Aalen (91). Men fordi sosiale medier legger til opp til mange-til-mange kommunikasjon, hvor ditt potensielle publikum er sammensatt av ulike sosiale sfærer (jf. spredningen i vennelisten nevnt ovenfor) kan det være vanskelig å manøvrere sin oppførsel slik at den tilpasses alle.

Funn viser at brukere på Facebook ser for seg en mindre del av sine Facebook-venner som det faktiske publikummet, enn det totale antallet vennelisten består av (Aalen: 89). De færreste tar med andre ord tilsynelatende lite hensyn til alle som i utgangspunktet har mulighet til å få med seg hva du deler og hvordan du oppfører deg. Eller?

Som Ida Aalen også presiserer i sitt utkast, finnes det grep på Facebook som muliggjør en viss sortering av sin venneliste og dermed opprette visse skiller av ulike sosiale sfærer (Aalen: 92) Samtidig er det tydelig at dette er en nokså tungvindt og fortløpende prosess som det er naturlig å tro at de fleste av oss ikke praktiserer. På den andre siden mener norske brukere selv at de tenker nøye gjennom hva de legger ut (Aalen: 93). Dette kan dermed likevel tyde på at de også har gjort seg opp noen tanker om at de kan nå ut til et særdeles variert publikum på Facebook. I det minste mener de det selv.

Kan dette være en del av en forklaring på at så mange som åtte av ti personer oppfattes som ”lurkers” i sosiale medier? Er folk bevisste på at det de publiserer vil leses av både ekskjæresten, onkelen, familievennen og kollegaen – og at de dermed avstår fra hyppige statusoppdateringer og kommentarer? Eller er det helt umulig å ta slike «hensyn»?

Referanser
Aalen, Ida. En kort bok om sosiale medier. Utdrag, ikke publisert.

Interaktive mediesamfunnet

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

“Media i samfunnet” av Schwebs og Østbye blir begrepet sosial interaksjon beskrevet:

«Vi må samhandle med andre mennesker for å få kunnskap om verda utanfor. Men samhandling er også nødvendig for at vi skal lære oss sjølve å kjenne.» (Schwebs, og Østbye 2007:109).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2010

Med det er vi avhengig av samhandling/kommunikasjon for å oppnå kunnskap. Dette ser vi i det daglige hvor vi deler, utveksler kommunikasjon og kunnskap på nett. Slik som ulike nettsamfunn med deling av bilder, musikk, videoer.

I følge Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation støtter de med at deling er noe som er grunnleggende for å være sosial. Sosial interaksjon er en «normal» handling, vi har alltid delt kunnskap og informasjon med andre, dette er vår natur.

Vil ikke denne teorien bli motstridene ved dagens nett-interaktivitet, sett av bruken fildeling av musikk, og film? Beveger vi oss ikke mot stjeling av andres åndsverk? Deling hevder Jenkins, Ford og Green har ingen sammenheng med web 2.0 (betegnelsen som gjør aktiviteten fildeling mulig, som jeg kommer tilbake til).Er det da teknologiens «skyld» som gjør deling av bl.a filmer, musikk mulig? I følge Nancy Baym kan vi si det er “sammensmeltingen” av teknologien og personene, det er ikke teknologien i seg selv som har skylden for fildeling. Teknologien og mennesker har sammen skapt denne utviklingen (Baym 2010). (Se lengre nede).

Med teknologiens høye intensitet har store endringer i samfunnet funnet plass. Med dagens samfunn, om vi definerer det med; Informasjonssamfunn, nettsamfunn eller mediesamfunn har kommunikasjonen endret seg på mage måter.  Som vi er kjent med, er interaktiviteten på nett i stadig utvikling. Jeg liker å å si; det  interaktivt mediesamfunn.

«Vi er ikke lengre passive mottakere av informasjon – nå forteller vi om livets hendelser på blogger og sosiale medier som Facebook “ (Illustrertvitenskap nr14/2010: 74).

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Hva menes med aktive brukere? Er vi aktive som deltakere i nettsamfunn, eller er vi aktive ved at vi bruker Internett ved å kikke rundt, delta i hyperteksten, generell deltakelse? Innenfor medieteorien finnes det ulike perspektiver rundt nettdeltakelse. I følge Jenkins, Ford og Green bruker vi nettet ved å skikke, høre -vi er «lurkere». Videre definerer de også kikkerne som ikke direkte interaktive. De er passive. Dette kan sies at det er kombinasjonen av passiv og aktiv deltakelse som gjør det mulig for aktive brukere å skape innhold på nett.

I følge Jenkins, Ford og Green finnes det ulike plattform, hvor det sies at det kommer helt an på situasjonen, det kommer an på hvilken plattform som tas i bruk, og dermed oppstår det ulike nettbrukere. Det er vanskelig å si at en ER aktive eller passive, nettopp fordi det kommer an på valg av plattform. Det kan tenkes at en passiv bruker fokuserer på leting av at informasjon, artikler og nyheter, mens ved aktive brukere deltas det i ulike nettsamfunn, bl. a deling av bilder, filmer og musikk.

Eks:  youtube. I henhold til denne teorien tar vi opp youtube som både passiv og aktiv. Youtube er først og fremst en deltakende side. De aktive brukerne laster opp, deler musikk, filmer osv. I lys av teorien ovenfor, vil  ikke denne aktiviteten funnet plass hadde det ikke vært for kikkerne (de passive brukerne). Videre legges det også vekt på at kikkeren i dette tilfelle er aktive brukere. Youtube, som nevnt er er en aktiv plattform med en avhengighet av brukerens produksjon med deling av film, musikk, videoer osv. Tilbake til at kikkeren er aktiv, vil det si at kikkerne på youtube er mediepublikum som kun “lurker” rundt (Jenkins, Ford og Green (i trykk)What Constitutes Maeaningful Participation).

Et viktig aspekt her, er videreutviklingen av internett. Den aktive plattformen ville ikke funnet sted hvis det ikke hadde vært for Tim O`Reilly.  Det var han som lanserte samfunnet vi står overfor i dag; Det interaktiv mediesamfunnet.  Med Tim O`Reilly utviklet internett ved overgangen publiseringsmedium til et interaktivt medium (Web 1.0-web2.0). Nå var det ikke kun enkle søkemotorer, men en brukerutvikling, hvor deltakelse via nettsamfunn ble til.

Van Dijck med sin motstridene teori mot web 2.0,  hevder han at det kun er 20% som er aktive brukere, mens 80% er passive brukere (Van Dicjk 2009). Vi kan her knytte samen teoriene av Van Dicjk og Jenkins:

Jenkins ser på de passive brukerne som et resultat av produksjon. De aktive brukerene kan ikke produsere uten de passive (Jenkins, Ford og Green (i trykk) What Constitutes Maeaningful Participation).

Hvordan vil dette se ut i praksis? La oss igjen ta for oss youtube og Jenkins teori, finner vi som nevnt både passive og aktive brukere på denne siden hvor youtube kan konkluderes som et blandingsplattform: De passive kikker og klikker rundt, ser på ulike delinger av underholdning, musikk, videoer. De aktive legger ut denne aktiviteten. Dette kan vi også sette sammen med Van Dicjk sin prosentdeling; 20 % av brukerne er produsenter av innholdet, dermed er de avhengig av de 80% passive deltakerne som tar del i innholdet ved å kikke og klikke på websiden. Konklusjon -youtube hadde dermed ikke hatt produksjon.

Hvis vi beveger oss lengre inn i deler-kulturen, synes jeg fildeling er på sin plass å drøfte. Er ikke dette et levende bevis på at brukere er i stor grad aktive?

Studiet til Oberholzer-Gee og Strumpf konstaterer det åpenbare: Teknologi for fildeling har ført til betydelig svekkelse av opphavsrettsvernet. Fildeling gjør det vanskeligere for artister og utgivere å sikre at de får betalt for hvert distribuerte eksemplar av et åndsverk

(Rossen, Eirik. Fildeling er bra for hele samfunnet. It-bransjens nettavis. Hentet fra http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet).

Vi har lenge hørt media omtale konsekvensene som har forekommet ovenfor artistene; fra salg av musikk, både i form av CD-plate og på nett, til nå større konserter på kryss og tvers. Artistene faller tilbake på den gamle måte hvor artistene måte arrangere konserter.  Som det sies i utdraget av Eirik Rossen i digi.no, har dette påført økonomiske konsekvenser for artistene selv og musikkindustrien.

Tilbake til Tim O`Reillys utvikling av Internett, med web 2.0, lar teknologien det mulig for nedlasting og deling av musikk. Hvordan kan vi sette fildeling ut fra et teoretisk perspektiv? Må vi se dette i lys fra teknologiens skyld? eller er det menneske-skapt?

Nancy Baym, fra boken –Personal connections in the digital age- omtaler teknologien og personene som en skapt av denne interaksjon på nett. Det er ikke teknologien i seg selv, men det er kombinasjonen av teknologien og oss, hevder Baym. Videre presenterer hun Nick Carr og den teknologiske determinismen som motstridene teori:

 “Carr`s essay is in keeping with a long-standing tradition of technological determinism  in which the technology is conceptualized  as an external  agent that  acts upon  and changes  society” (Nancy Baym 2010:25).

Det teknologiske deterministiske perspektiv tar opp teknologien som fokus, det er den som er pådriveren av samfunnsutviklingen. Baym referere også til teori som motsier teknologisk determinsime i avsnittet “social construction of technology”.

 “One focus of social constructivism is how social forced influence the invention of new technologies” (Nancy Baym 2010: 39).

Samfunnet er pådriveren. Samfunnet, menneskene finner opp ny teknologi av teknologien vår.  Sett fra det teknologiske perspektivet konkluderes youtube som et “teknologisk verktøy” som videre er en plattform for kommunikasjon og deling av informasjon og kunnskap.

Sett fra sosial konstruktivisme tar samfunnet i bruk teknologien for alt det er verdt, slik vi i dag operer med begrepet sosial interaksjon.

Sosial interaksjon, interaktive mediesamfunn er definisjoner vi ikke kommer foruten. Det vi vet, er at samfunnet har endret seg, noe det fortsatt gjør med stadig økning av brukernes feedback og interaktivitet, hvorvidt brukerne er passive eller ikke.

Bilde: Freedigitalphotos.net. Hentet 08.10.2012

Referanseliste

Bendix, H. (2010) Illustrertvitenskap nr.14. Oslo: Bonnier Publications AS

Baym, N. (2010) Personal connections in the digital age. Cambridge: Polity Press.

Tim O`Reilly (30.09.2005) “What Is Web 2.0”. URL: http://oreilly.com/web2/archive/what-is-web-20.html (Hentet 07.10.2012).

Eirik Rossen “ Fildeling er bra for hele samfunnet”. URL: http://www.digi.no/816869/fildeling-er-bra-for-hele-samfunnet (Hentet 07.10.2012).

Ford, S., J. Green & H. Jenkins (i trykk).

Kapittel 4: “What constitutes meaningful participation?”. I: Spreadable Media. New York: NYU Press.

Schwebs, T., & H. Østbye (2007) Media i samfunnet. Oslo: Det norske Samlaget.